Tromsø Internasjonale Filmfestivals åpningsfilm kom midt i strømdebatten, og fikk dermed et godt lanseringstidspunkt. Den pågående rettsaken om samenes rettigheter i til eget land i Karasjok er også en viktig ramme, nå når filmen lanseres.

Filmens bakteppe er følgende: Historien om utbyggingen av Masi-området i Finnmark strekker seg helt tilbake til slutten av –sekstitallet. I 1978 ble i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget dannet. Det ble samlet inn 15 000 underskrifter mot utbyggingen, som ble oversendt Stortinget. Til tross for dette vedtok Stortinget utbygging. Sommeren 1979 tok folkeaksjonen i bruk sivil ulydighet og stanset anleggsarbeidet i en periode. I oktober 1979 slo en gruppe samer opp telt utenfor Stortinget og krevde utbyggingen stanset. Da regjeringens svar ble negativt, satte samene i gang sultestreik.

Regjeringen stanset anleggsarbeidet i 1979, gav reineierne forlenget uttalefrist og utarbeidet en ny stortingsmelding om Alta-saka. Denne konkluderte med at det ikke var framkommet nye momenter. Stortinget avviste derfor å behandle saken på nytt. Reineiernes krav om å stanse utbyggingen inntil spørsmålet om samenes rettigheter var avklart, også sett i lys av internasjonal vurdering av urfolks rettigheter, ble også avvist av regjeringen.

Tidligere filmer

Samisk film er et, om ikke kjent, så i alle fall et interessant trekk ved den norske filmhistorien. Allerede fra Viddenes folk fra 1928, via Per Høsts dokumentarfilmer og en rekke kortfilmer i moderne tid har urfolkets skjebne og historie blitt satt i fokus. Etter 2001, da vi hadde den Nordiske filmfestivalen i Kautokeino, kom starten på samisk filmproduksjon og grunnla ideen om et internasjonalt samisk filminstitutt som i dag har hatt stor betydning og så internasjonalt. De har vært med å finansiere denne filmen.

Det er også laget en film med samme tittel tidligere, Bredo Greves halvt dokumentariske, halvt dramatiske versjon fra 1980. Den ble ikke godt mottatt, var vel heller ikke noe særlig til verk og ble med å skape misstemning mot norske filmer under Filmfestivalen i Skien i samme år.

Men alle husker vel Nils Gaups mesterverker, Ofelas – Veiviseren fra 1978 og Kautokeino-opprøret fra 2008, både som kinofilm og TV serie.

Regissør Ole Giævers nye film er ganske annerledes og gripende. Han har beholdt sitt langsomme og noe omstendelige filmspråk fra tidligere verk, kortfilmen Tommy, Fjellet, Mot naturen og Fra balkongen, og har laget sin mest ambisiøse film til nå. Kampen som ble utkjempet for over 40 år siden er fremdeles høyst aktuell.

Det handlet nemlig ikke bare om nødvendig bevaring av et elvelandskap, men dypest sett om samers rettigheter til eget land, kultur og identitet. Giævers manus og noe neddempede regi gjør at filmen vekker både harme og oppgitthet. Den forklarer hvordan det kan ha seg at noen utviser en sterk kampvilje, mens andre for lengst har gitt opp.

Historien er oppdiktet, men basert på virkelige hendelser

Hovedpersonen er Ester (Ella Marie Hætta Isaksen) har høsten 1979 fått jobb som lærervikar på en skole i Alta. Hun har samiske foreldre, men holder dette skjult for både kolleger og elever. På en snartur hjemom for å hente flyttelasset, blir hun med sin fetter Mihkkal (Gard Emil) til Stilla. Der besøker de demonstranter som har slått leir for å protestere mot planene om den store kraftutbyggingen som vil ødelegge Altaelva – og dermed livsgrunnlaget for mange samer. Tidskoloritten er upåklagelig, med klær, biler og møbler, selv fargene er tilpasset sent -70 tall.

Dette blir starten på en dramatisk prosess som fører Ester inn i sentrum av begivenhetene. Det tvinger henne samtidig til å ta et oppgjør med sin samiske identitet. Hun opplevde en tragisk hendelse i barndommen, da faren hang seg i båthuset, og dette skildres med usedvanlig klokskap gjennom «handling i det negative rom» dvs. vi ser ikke, vi bare aner hva som skjedde. Foto av Marius Matzow Gulbrandsen og musikk av Ola Fløttum og Pessi Levantos underbygger hendelsen og følelsen på en mesterlig måte. Det var lagt lokk på denne familiens tragedie, og Ester tvinger seg til å åpne det.

Gode skuespillere

Debutanten Ella Marie Hætta Isaksen spiller en god hovedrolle som skaper sympati og forståelse. I situasjoner som vi kan kalle feige tendenser, er det ikke vanskelig å forstå hennes dilemma. Hun er både norsk og samisk og trekkes mellom identitetene og logikken.

Isaksen er omgitt av solide navn fra nord-norsk og samisk film og teater, blant annet med Maria Bock, Trond Peter Stamsø Munch og Sverre Porsanger. Mikkel Gaup er kraftfull i en liten rolle som ensom far med en guttunge som Ester er lærer til.

Og historien gjentar seg, fetteren Mihkkal gir også opp den tilsynelatende håpløse kampen om egen identitet og land. Det gjør oss opprørte og skamfulle. Slik sett har filmen også en kraftfull sosialpolitisk dimensjon. Måtte den få et langt liv i Norge og i utlandet!