Den avdøde kritikeren Harald Kolstad pleide å kalle filmer à la Beatles for «produkter». Vel, En helg i Paris er et «kulturprodukt».

Dette er i sitt grunnleggende vesen tidtrøyte, men med et kultivert stempel, hovedsakelig furnert av den berømte Isabelle Huppert. Filmen foregir å filosofere mildt vemodig om stivnede ekteskap og gresset som er grønnere på den andre siden, men er like kalkulert som enhver blockbuster.

Imidlertid er den ganske underholdende. Huppert er like sexy som 61-åring og selv om hennes umiskjennelige minespill forekommer litt mekanisk etter å ha vært luftet så mange ganger, tilfører hennes personlighet alltid substans. Filmen løftes når hun involveres i et ungdommelig party hos naboen, og blir betatt av en meget kjekk mann.

Man kan en stund lure på om den platte innledningen av filmen var intendert, slik at man nå under festen skal få inntrykk av at hun frigjør seg ikke bare fra et konvensjonelt liv, men også fra en konvensjonell film. Den seksuelle spenningen mellom dem pirrer når hun drar til Paris for å treffe ham igjen. Med introduksjonen av en svært endimensjonal Nyqvist som ny sentral rollefigur – en dansk livskunstner – går imidlertid energien ut av filmen, og det påhviler
La Huppert å holde skuta flytende.