Drømmen om evig ungdom og ungdommelig skjønnhet vet den kroppsfikserte industrien å utnytte. Idealet er den slanke ungpikekroppen. Det harselerer og ironiserer denne filmen over på utsøkt, men også brutalt vis.

PÅ KINO FRA 20. SEPTEMBER: Det er en stund siden vi har sett Demi Moore i en hovedrolle. Her byr hun på seg selv og gjør en imponerende rolle som en falmende Hollywood-stjerne, som nå må ta til takke med fitness på TV. Hun faller for fristelsen til å bruke tvilsomme metoder for å klone seg selv til «den beste versjonen av seg selv».

Dette skjer via telefonkontakt med en mystisk kilde som gir henne instrukser om å hente diverse remedier på en luguber adresse, langt fra hennes luksusleilighet i Beverly Hills med utsikt over Los Angeles. Pakkene hun henter fra et skap inneholder sprøyter og næring for henne og denne yngre versjonen som blir fostret frem fra ryggmargen hennes. Når det første skuddet er satt, er det ingen vei tilbake. Det etableres en klar fordeling mellom hennes gamle jeg og den nye versjonen: én uke hver i live, så overtar den andre, mens den første må hvile.

En makaber og bisarr utvikling

Den yngre utgaven, Sue, spilt av Margaret Qualley (Pussycat i «Once Upon a Time in Hollywood» og Felicity i «Poor Things»), opplever raskt suksess og blir oppdaget av den karikerte TV-direktøren Harvey (Dennis Quaid) i selskapet som Elisabeth Sparkle (Demi Moore) tidligere måtte forlate.

Hun avslørte dette ved et feilaktig besøk på herretoalettet, der Harvey hadde erklært at hun var over toppen. Sue begynner å tilrane seg mer tid enn den tilmålte uken, med stadig mer katastrofale konsekvenser for Elisabeth. Ikke alt er like begripelig, og handlingen akselererer mot et freakshow med en blodsprutende avslutning, som sjokkerte publikum under årets filmfestival i Cannes.

Filmen er elegant laget, sofistikert og sexy, men også på mange måter en horrorfilm som krever sterk mage. Den er likevel ikke uten humoristiske glimt. Scenene er både vakre og skremmende, som korridorene i «The Shining», og lyddesignet er ubehagelig påtrengende.

Utviklingen av dette monsteret, skapt for å bevare skjønnheten, fører uunngåelig til det motsatte. Frankenstein blekner i forhold til den groteske skapningen vi ender opp med. Selv om det groteske er underholdende, blir det kanskje i overkant forvrengt.

Regissøren Coralie Fargeat, kjent for sin voldelige thriller «Revenge» (2017), der en voldtatt elskerinne tar hevn, kan på mange måter minne om den franske regissøren Julia Ducournau, som mottok Gullpalmen for «Titane» (2021) i Cannes.