«Lee» minner oss om krigens uunngåelige smerte, og om at fotografiene fra slagmarken ikke bare er dokumenter, men rop om at verden aldri må gjenta slike tragedier.

PÅ KINO FRA 11. OKTOBER 2024: Blant esker fulle av gamle fotografier og glemte negativer begynner Lee Miller (Kate Winslet) å mimre om starten på sin profesjonelle karriere som fotograf.

«Lee» er basert på memoarene The Lives of Lee Miller, skrevet av sønnen Antony i 1985, med et mål om å gi morens arbeid den anerkjennelsen hun ikke fikk i sin levetid. Ellen Kuras’ filmatisering yter rettferdighet til Millers liv og karriere, men følger en tradisjonell biografisk formel uten å bryte nevneverdig med etablerte rammer.

Kuras, som tidligere har jobbet som filmfotograf på filmer som «Eternal Sunshine of the Spotless Mind» og «A Little Chaos» (begge med Winslet i hovedrollen), har et nært forhold til stoffet, noe som tilfører filmen emosjonell dybde. Dette merkes spesielt i gjenskapelsen av Millers mest ikoniske bilder og øyeblikk.

Ekstraordinært liv

I filmen møter vi en ung mann (Josh O’Connor) som lytter oppmerksomt mens Miller deler anekdoter fra sitt ekstraordinære liv. Han planlegger å samle historiene i en bok, og denne samtalen danner rammen for en film som utforsker både Millers profesjonelle triumfer og hennes personlige kamper.

Etter å ha startet som modell i USA, reiser Miller til Frankrike sent på 1930-tallet, bestemt på å være bak kameraet fremfor foran det. Hun finner trygghet i den bohemske kunstscenen, omgitt av poeter og malere, til tross for den tiltagende nazistiske trusselen i Europa.

Når krigen bryter ut, flytter hun til London sammen med sin partner, den surrealistiske maleren Roland Penrose (Alexander Skarsgård), og begynner som fotograf for den britiske utgaven av Vogue. Men snart innser Miller at motefotografering ikke er det hun vil gjøre midt i en verden i krig.

Som krigsreporter får Miller akkreditering fra den amerikanske regjeringen for å dokumentere krigen i Europa. Sammen med Life-fotojournalisten David Scherman (Andy Samberg) drar hun inn i fiendens territorium, hvor hun dokumenterer krigens brutalitet og lidelsene den medførte. Dette arbeidet gir henne en formidabel posisjon, men har en enorm personlig kostnad. Etter hvert erstattes hennes søken etter sterke visuelle inntrykk av en kamp mot indre demoner, hvor alkohol og beroligende midler blir hennes flukt.

Når Miller vender tilbake til London, møter hun en ny utfordring: en profesjonell verden som tvinger henne til å skjule sitt arbeid i flere tiår, ikke en gang sønnen har visst om hennes arbeid som krigsfotograf. Først etter hennes død i 1977 får hun den anerkjennelsen hun fortjener.

Formidabel Kate Winslet

Kate Winslet leverer en formidabel prestasjon som Lee Miller. Hun briljerer i sin tolkning av den komplekse og tidvis uforutsigbare fotografen. Hennes evne til å formidle Millers smerte og styrke gjennom subtile uttrykk, gjør rollen kraftfull og overbevisende.

Hun støttes av et imponerende ensemble. Alexander Skarsgård er effektiv som Penrose, mens Marion Cotillard, Noémie Merlant og Andrea Riseborough gir dybde til rollene som Millers nære venner. Andy Samberg er en overraskende, men vellykket valg som Scherman, og viser både dramatiske og komiske ferdigheter i rollen.

Narrativ struktur svikter

Til tross for sterke prestasjoner, lider «Lee» av svak narrativ struktur, spesielt i første halvdel. Dialogene fremstår tidvis som intetsigende, og intervjuene mellom Miller og Antony, som fungerer som filmens rammeverk, mangler dybde. Disse scenene føles mer som avbrytelser enn naturlige deler av handlingen.

Filmen kunne ha utnyttet Millers livsdrama og komplekse psyke bedre. Sammenlignet med filmer som «The Killing Fields» og «Under Fire», som effektivt vever sammen krigens personlige og profesjonelle konsekvenser, mangler «Lee» denne sømløsheten. Filmen går ikke dypt nok i utforskningen av hva det vil si å være krigsreporter, eller hvordan de brutale realitetene påvirket Millers liv og arbeid.

Dette er særlig relevant når vi ser paralleller til dagens krigsreportere, som jobber under ekstreme forhold i konfliktområder som Ukraina og i den pågående Israel-Palestina-konflikten. I likhet med Miller står de overfor lignende farer, og de må balansere profesjonell plikt med de personlige kostnadene av å dokumentere krigens grusomheter.

I disse moderne konfliktene, hvor krigens brutalitet og menneskelig lidelse fortsatt er like uunngåelig som på Millers tid, gir reporternes bilder og historier oss innsikt som er både avgjørende og rystende. De menneskeliggjør krigens ofre, og minner oss om at disse bildene er mer enn bare dokumentasjon – de er et rop om rettferdighet og fred.

«Lee» er en visuelt slående og emosjonelt ladet film som gir et verdig portrett av en av de mest innflytelsesrike krigsfotografene i moderne tid.

Filmen hedrer Miller og hennes arbeid, men kunne gått dypere i å utforske hvordan hennes personlige kamper preget både hennes arbeid og liv. Til tross for svakhetene i den narrative strukturen, gjør Winslets prestasjon filmen verdt å se.