Nederlandsk krigsfilm handler om motstandsbevegelse, kollaboratører og ikke minst Anne Frank. Produksjonen av krigsfilmer har blitt trappet opp de siste årene, godt hjulpet av medfinansiør Netflix som også har tilgjengeliggjort filmene for et større publikum.

I 1940 erklærte Nederland seg nøytralt slik de også hadde gjort under første verdenskrig, men tyskerne måtte gjennom Nederland for å ta sitt virkelige mål Frankrike. For å unngå de allierte styrkene til franskmennene og britene ved Maginotlinjen skulle tyskerne gå gjennom Nederland, Belgia og Luxemburg. Angrepet startet 10. mai med hurtig fremrykning og de møter liten motstand.

Nederlandske styrker forsøkte å forsvare landet, men de var ikke i stand til å stå imot de tyske styrkene. Mens nasjonens flyvåpen raskt blir slått ut, tar tyske fallskjermsoldater strategiske mål samtidig som pansertropper og infanteridivisjoner rykker inn i landet. Først i Nederlands største industrielle mål, Rotterdam, møter de virkelig motstand. Forvirring rundt ultimatumet om å overgi seg fører til at byen bombes av Luftwaffe. Etter fire dager er slaget om Nederland over.

Ettersom den innledende fasen av krigen i Nederland skjer svært hurtig er det lite motstandskamp å bygge filmatiske historier på. Under okkupasjonstiden skal derimot kollaboratørenes historier bli mange. Man anslår at omtrent 75% av de 140.000 jødene i Nederland ble drept under krigen og filmer med jødisk tematikk har blitt mer markant i senere tiårs filmproduksjon. En tur med kanalbåt forbi bygningen hvor Anne Frank gjemte seg er en velkjent attraksjon i dag og spillefilmer basert på Anne Franks liv finnes i et bredt og vidt spekter, spesielt de senere årene.

Den nederlandske motstandsbevegelsen besto offisielt av rundt 25.000 personer frem til 1944. De som på den andre siden var registrert hos Waffen SS og samarbeidet med tyskerne anslås til å være 20.000. Filmatisk har motstandsbevegelse blitt portrettert gjennom klassiske romantisert gjengivelse av modige helter slik som i De overval (Overfallet, 1962). Soldaat van Oranje (Krigshelten, 1977) forteller en mer nyansert sannhet med representasjon av kollaboratører mens Het meisje met het rode haar (Piken med det røde håret, 1981) tar for seg motstandskvinnen Hannie Schaft. Nasjonal krigsfilm får sitt prestisjemessige høydepunkt da De Aanslag (The Assault, 1986) vinner Oscar-prisen for beste fremmedspråklige film.

Siden har flere av landets Oscar-kandidater vært krigsfilmer som Oorlogswinter (Vinterkrig, 2008) og Zwartboek (Black Book, 2006). Øvrig produksjon inkluderer oppvekstskildringene Voor een verloren soldaat (For a Lost Soldier, 1992), De Tweeling (Tvillingsøstre, 2002) og ikke minst har britiske og amerikanske produksjoner som The Hiding Place (Skjulestedet, 1975) og A Bridge too Far (Kampene ved Arnhem, 1977) lagt handlingen til Nederland. I senere tid har Netflix gått inn som finansiell partner og flere titler om helteskildringer, motstandsbevegelse, kollaboratører og jødeforfølgelse har blitt tilgjengeliggjort.

Anne Franks dagbok (1959)

Dette er strengt tatt ingen nederlandsk film, men den omhandler okkupasjonstidens mest kjente historie og denne filmatiseringen ansees som den beste av dem. Historien er velkjent der Anne Franks far Otto ønsket å holde liv i sin datters minne etter frigjøringen. Etter mye motgang og mange avslag ble boken endelig publisert på engelsk før en oppsetning på Broadway i 1955 profilerte historien ytterligere. Oppsetningen ble skrevet av ekteparet Frances Goodrich og Albert Hackett og filmatiseringen, også skrevet av Goodrich og Hackett, følger i stor grad denne forestillingen.

Filmrettighetene til boken ble anskaffet av studioet 20th Century Fox som hyret en av datidens mest ettertraktede regissører George Stevens. Som krigsfotograf filmet Stevenson kamper i Afrika, invasjonen på D-dagen og dokumenterte helt frem til frigjøringen av konsentrasjonsleirene. De grusomme inntrykkene han blant annet fikk i Dachau var årsaken til at han nettopp ønsket å produsere og regissere The Diary of Anne Frank (Anne Franks dagbok, 1959). Selv om temaet hadde blitt behandlet i Orson Welles The Stranger (Den fremmede, 1946) og i Fred Zinnemanns The Search (Et streif av sol, 1948) skulle The Diary of Anne Frank i amerikansk sammenheng pløye ny mark og gjøre amerikanerne kjent med Holocaust.

Otto Frank er en av få som overlever Auschwitz og etter frigjøringen vender han tilbake til skjulestedet hvor han oppholdt seg sammen med sin familie under krigsårene. Han finner sin 13 år gamle datters dagbok hvor hun beskriver familiens flukt fra de antijødiske bevegelsene i Tyskland til Nederland på 1930-tallet. Stadig strengere restriksjoner mot jøder fører til at de skjuler seg på loftet til vennene Kraler og Mieps krydderfabrikk. I tillegg til hennes far, mor og søster Margot befinner også familien Van Danne med den litt eldre Peter seg på samme skjulested. Begrenset rom og tilgang på mat fører raskt til anspenthet og konflikter. Etter hvert ankommer jøden Dussel som forteller om deportering av jøder til dødsleirer, og situasjonen tilspisses ytterligere.

The Diary of Anne Frank er i og for seg ingen ren krigsfilm, men et melodrama sentrert rundt en tenåringsjente og hennes tanker med krigen som bakteppe. Karakteren Anne spilles av den 17 år gamle modellen Millie Perkins som ikke hadde noen tidligere skuespillererfaring. I filmen er Anne en sprudlende ung jente full av energi mens hennes motpol er den mer tilbakeholdende søsteren Margot. Krigshandlinger foregår i bakgrunnen med sporadisk bombing av Amsterdam eller som glimt av konsentrasjonsleir i Annes drømmer. Grunnet de umenneskelige forholdene regissøren selv bevitnet i Dachau, valgte han bevist å ikke inkludere Annes konsentrasjonsleiropphold i filmen. I stedet vektlegges ungdommelig forelskelse mellom Anne og Peter. På den andre siden byr filmen på intense øyeblikk full av fare og spenning. Steven Spielberg har blant annet uttrykt sin forkjærlighet for spenningsscenen der en romsterende katt på jakt etter mat er i ferd med å røpe deres skjulested for tyske soldater. En tyv på jakt etter verdisaker i en annen scene gir assosiasjoner og hint til noe gjenkjennbart fra en Alfred Hitchcock film.

Ifølge samtidens kritikere var filmen i større grad basert på Broadway-oppsetningen enn dagboken. Så å si hele spilletiden på rundt tre timer utspilles i det skjulte rommet med unntak av enkelte scener filmet på gaten utenfor bygget. Scener fra skjulestedet er spilt inn på en sammenhengende kulisse i et studio i Los Angeles mens utendørsscener er spilt inn i Nederland. Regissør Stevens motarbeidet tanken om å filme i CinemaScope slik studioet krevde ettersom det brede formatet ikke ville passet til det klaustrofobiske settet. Til slutt måtte kulissene tilpasses formatet, men på den andre siden fikk han trumfet gjennom at den skulle spilles inn i svart-hvitt. Utsnitt er oftest enkle og stillestående, og scenene er gjerne filmet i lange tagninger. Dermed føles filmen noe stiv og datert i formen, på grensen til et filmet teaterstykke. Filmen vant tre Oscar-priser som gikk til filmfotografen William C. Mellor, Shelley Winters som spilte Peters mor samt filmens art director.

Overfallet (1962)

I 1944 planla en gruppe fra den nederlandske motstandsbevegelsen Knokploeg i Friesland en usedvanlig dristig og risikofylt aksjon for å befri fanger fra et sterkt bevoktet fengsel. De overval (Overfallet, 1962) er en oppdrag- og fluktfilm samt heltehistorie om motstandsfolk i en ellers mørk epoke. Dette var den første nederlandske filmen som skildrer motstandsbevegelsen og har siden stått sterkt forankret i det nasjonale minnet om krigen. Den regnes dessuten som en av de aller største klassikerne i landets filmhistorie. I nært samråd med de involverte fra motstandsbevegelsen Knokploeg skrev daværende direktør for Nasjonalt institutt for krigsdokumentasjon Louis De Jong filmens manus basert på boken «De Bevrijding».

Regien ble gitt til britiske Paul Rotha som hadde erfaring fra propagandafilmer under krigen mens nederlandske Kees Brusse, som også innehar rollen som Bakker, var dialoginstruktør for de nederlandske skuespillerne. I åpningssekvensen påpekes det at mange prøvde, både alene og organisert, å holde motstanden i gang. Hvis de ble arrestert ble alt prøvd for å forsøke å redde dem og denne filmen er et eksempel på dette.

Desember 1944, Nord-Nederland er fortsatt okkupert av tyskerne, men motstanden har blitt mer aktiv enn noensinne. Etter et feilslått forsøk på å frigjøre motstandsmannen Bakker, sender Gestapo ham til et fengsel i Leeuwarden. Nazistene utsetter ham for harde forhør for å få informasjon om skjulestedet til motstandsleder Piet Kramer og truer med å sende syv fanger til eksekusjon om han ikke samarbeider. Hos motstandsbevegelsen er det vesentlig at han ikke røper skjebnesvanger informasjon og ved hjelp av en mann på innsiden planlegges et vågalt raid mot det tungt bevoktede fengselet. Målet er å frigjøre Bakker og øvrige som står i fare for å bli henrettet av nazistene. Den lokale motstandsgruppen får klarsignal til å utføre aksjonen, en omhyggelig plan utarbeides, men det er svært viktig at skudd ikke avfyres slik at de nærliggende tyske styrkene ikke blir alarmert.

Med Rothas bakgrunn i den britiske dokumentarbevegelsen og mangeårig leder for dokumentarer i BBC har filmens begynnelse nærdokumentariske trekk som viser hva som skjedde fremfor dramatisering. Men da dramaturgien trår til, og operasjonens planleggingsfase begynner, finner filmen sin nerve. Planen er å befri 51 fanger, men fengselet har høye murer, det er godt bevoktet, hoveddøren kan kun åpnes fra innsiden og hovedkvarter til okkupasjonsmaktens styrke har oppholdssted like ved. Mye står på spill, men det er svært risikabelt. Halve filmen vies til oppløpet hvor tempo er neddempet, det er ingen filmmusikk og filmen er ellers laget på nøkternt og stillferdig vis. Operasjonen preger andre del og mens klokken stadig tikker ned, øker spenningen. Det er en dyktig laget film og sammenlignet med samtidens like ligger den nærmere den franske fluktfilmen Un condamné à mort s’est échappé ou Le vent souffle où il veut (En dødsdømt er rømt, 1956) enn den påkostede The Great Escape (Den store flukten, 1963).

I kontrast til de mange senere historier om kollaboratører er denne filmen viet motstandskampens helter. Det er mange folk involvert i aksjonen og slik viser den at omfanget i motstandsgruppen var stort. Både Hans Tiemeijer, som spiller legen i filmen, og Rob de Vries, i rollen som Piet Kramer, hadde faktisk vært deltagende i motstandskampen i Nederland. Som dens britiske tittel The Silent Raid understreker er filmen nesten underfortalt og i virkeligheten ble Ikke et eneste skudd avfyrt under aksjonen. Tyskerne klarte aldri å finne verken de som sto bak eller rømningene og på forbløffende vis kom det aldri noen påfølgende tyske represalier. I hjemlandet ble filmen svært suksessfull og 40 år etter premiere ble den restaurert av filmmuseet i Amsterdam fra de få gjenværende filmkopiene.

Skjulestedet (1975)

Produksjonsselskapet With World Wide Pictures var en forlengelse av evangelisten Billy Graham og hans kristne organisasjon velkjent for sine vekkelsesmøter. Graham og hans kone Ruth Bell Graham møtte nederlandske Corrie ten Boom og hennes krigshistorie vakte så store inntrykk at de videreformidlet den til John og Elizabeth Sherrill som siden skrev Corries historie i boken «The Hiding Place» publisert i 1971. Som en slags alternativ variant til Anne Franks historie skulle filmatiseringen The Hiding Place (Skjulestedet, 1975) bli selskapets mest suksessfulle film. Dette til tross for, og kanskje som et resultat av, oppstyret rundt premieren som ble stanset da en tåregassgranat med hakekors ble kastet inn i kinolokalet. Filmens åpningstekst påpeker at denne historien er sann og at den baserer seg på tekstene og hukommelsen til Corrie ten Boom, hennes familie og andre som holdt ut mørket. I Norge ble filmen passende nok distribuert av Gospel film.

Haarlem, Holland to uker etter invasjonen våren 1940. Den dypt religiøse Familien ten Boom med far Casper og søsknene Betsie og Corrie driver klokkeforretning. Først krever okkupasjonsstyrken at alle leverer inn sin radio, deretter kommer skilt med forbud mot jøder og påbud om å bære gul stjerne på bekledningen. Familien ten Boom er ikke selv jødisk, men i det små begynner de å åpne sitt hjem for de forfulgte og holder dem i skjul mens deporteringen tar til. Samtidig som de risikerer sine egne liv bygger de et hemmelig skjulested og snart blir deres hus kjent i et bredt miljø. Men en dag arresteres og deporteres ten Boom-familien til Tyskland hvor de ender opp i Ravensbrük.

Heller ikke dette er en nederlandsk film og på svært uvanlig vis har den blitt produsert av en amerikansk kristen organisasjon. Filmen er satt til Nederland og forteller historien om motstandsbevegelse og undergrunn, men hvor kristen tro og nestekjærlighet er drivkraft. Det er en formidlingsfilm, laget på erkeamerikansk vis hvor religiøse forkynnelse blir filmens repetitive agenda. Første halvdel er ufarlig, mild i formen og er viet til hvordan hverdagslivet utspilles hos familien med forretning og skjulested i samme hus. Fokus ligger på motstand mens nazister og kollaboratører stort sett er i bakgrunnen. Filmens første halvdel har en nedtonet spenningskurve og tempo med tidvis stivt spill samt lange scener med enkle utsnitt.

Halvveis tar både historien og filmen derimot en ny vending. Tone og alvorlighetsgrad endres da Corrie og søsteren Betsie sendes til Ravensbrük, den største arbeid- og konsentrasjonsleiren for kvinner i Tyskland. De fratas eiendeler, får merkelapper og deretter følger en lidelseshistorie om søstrenes redselsfulle opplevelser med hardt fysisk arbeid syv dager i uken, mangel på mat, overfylte brakker og sadistiske kvinnelige vakter. De går gjennom grusomheter presentert på et mildt og ikke for grafisk vis, men det er deres sterke religiøse tro som får dem til å utholde lidelsene. De tviholder på at dette er en del av guds plan. Dette var en holocaustfilm vinklet fra en kvinnelig synsvinkel sluppet til det amerikanske folket noen år før TV-serien Holocaust (1978) og Sophie´s Choice (Sofies valg, 1982).

Det som nesten begynner som et kammerspill utvikler seg til å bli en omfattende historie hvor spesielt leirscener med gjørmete gater imponerer. Filmen er innspilt på Hobbs Barracks i England med et stort antall statister, alle snakker engelsk med unntaksvis noen kommandorop på tysk. Det som trekker ned ved produksjonen er dens sterkt religiøse og forkynnende tone. Lenge før vi ser epiloger med virkelighetens skikkelser i store produksjoner som Schindler´s List (Schindlers liste, 1993), dukker avslutningsvis virkelighetens Corrie opp i en forkynnende scene. I en uvanlig kombinasjon av medmenneskelighet, konsentrasjonsleir, holocaust og den evige gudstro, er det en kontrastfull forskjell mellom det amerikansk-britiske produktet The Hiding Place og nederlandske Soldaat van Oranje (Krigshelten, 1977) som kom året etterpå.

Krigshelten (1977)

I krigsfilmsammenheng er regissør Paul Verhoeven best kjent for Black Book (Zwartboek, 2006) som i en nasjonal kåring med 50.000 spurte i 2008, ble utropt til den beste nederlandske filmen gjennom tidene. Verhoevens første film om andre verdenskrig, Soldaat van Oranje (Krigshelten, 1977), ble i samme kåring utropt til den tredje beste. Den nå profilerte Hollywood-regissørens karriere fikk en pangstart da Turkish Delight (Turks fruit, 1973) ble Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film. Med Soldaat van Oranje skulle han, med den gang landets dyreste filmproduksjon, på kompromissløst vis lage et nasjonalepos om de nederlandske krigsårene.

Verhoeven bidro selv som medforfatter på manuset som var basert på den nederlandske krigshelten Erik Hazelhoffs selvbiografiske bok «Het hol van de ratelslang» fra 1970. Hazelhoff var en slags nederlandsk variant av vår egen Max Manus og venn med Prins Bernhard. I eksil i London var prinsen øverstkommanderende for den nederlandske krigsmakten under krigsårene og ble filmens beskytter. I Soldaat van Oranje følger vi en gjeng studenter fra deres innvielsesritualer på universitetet til krigsutbruddet snur deres tilværelse på hodet.

Da nøytrale Nederland 10. mai 1940 invaderes av Tyskland melder advokatstudenten Erik Lanshof (Rutger Hauer) og hans studievenn Guus LeJeune (Jeroen Krabbé) seg til krigstjeneste for nasjonen. De kommer seg derimot aldri ut i kamp da landet kapitulerer etter få dager. Da deres universitet blir utilgjengelig går Erik, Guus og deres medstudenter hver sine veier. Robby sender kodede meldinger til England mens Alex verver seg til den tyske hæren for å kjempe på Østfronten. Da deres jødiske studievenn Jan prøver å komme seg til England, går ting skeis, og Erik er redd tyskerne kommer etter ham. Snart skal Erik og Guus bli sentrale skikkelser i motstandsbevegelsen.

Soldaat van Oranje er det store nasjonale krigseposet i Nederland. Den utvikler seg fra festlige studiedager til krigsutbruddet og er et drama om gode venner og deres ulike skjebner under krigen. Den portretterer på godt vis krigens skyggesider med landssvikere, kollaboratører og jødeforfølgelsen. I hovedtrekk er det en noe ufrivillig heltehistorie hvor Erik gjennom tilfeldigheter blir en stadig mer sentral skikkelse i krigskonflikten og hvor filmen tar heltehistoriens retning. Det er en karakterdrevet spenningsfilm samtidig som det er et actioneventyr. Den er svært påkostet og imponerer stort til å være en uavhengig nederlandsk produksjon laget parallelt med samtidens britiske og amerikanske krigsfilmer laget av mer erfarne regissører.

Dette er krigsårene sett fra en gjeng studiekamerater hvor motstanden mot den tyske okkupasjonen er nedtonet og mindre spektakulær. Det handler om de små operasjonene, men samtidig om nederlenderne som motarbeidet dem. Noen av dem blir skutt av tyskerne, andre kjemper velvillig for fienden mens andre må samarbeide med okkupasjonsmakten under tvang. En av de som befinner seg nederst på rangstigen er deres venn Jan. Den jødiske bokseren ser hvordan hans folk må bære gule stjerner og hvordan vindusfasader males igjen med advarende tekster før han skal bli en slags martyr og Eriks springbrett til motstandstjeneste.

Regien er solid og filmen har en god flyt, til tross for dens spilletid på over to og en halv time i sin korrekte versjon. Verhoeven har enda ikke funnet sin provokative form på dette stadiet og dermed er den ikke like grafisk og voldelig som hans senere filmer. Rutger Hauer spilte i mange av regissørens tidligere filmer, her snakker han nederlandsk og spiller godt. Som Erik befinner han seg midt i tyskernes spionasje mot motstandsbevegelsen og blir i sentrum for kampen. Som soldat på oppdrag fra dronningen skal han utføre oppdrag bak fiendens linjer i hjemlandet Nederland, ikke ulikt de mange britiske og amerikanske oppdragsfilmene fra sin samtid.

Med Soldier of Orange hadde Verhoeven tatt et langt steg videre fra den smale kunstfilmen og laget en kommersiell storfilm som ble Golden Globe-nominert for beste utenlandske film. På nedskalert og nedtonet vis handler det om hverdagslivet uten krigsfilmens vanlige spetakler, stikk i strid med hans kommende filmer. Filmen førte til at både Verhoeven og Rutger Hauer fikk tilbud i Hollywood og mens Hauer ble skurk i Nighthawks (1981) skulle Verhoeven regissere Flesh and Blood (1985) med Hauer i hovedrollen. Siden skulle han bli en av Hollywoods mest særegne regissører kjent for effekttunge, voldelige og kontroversielle sci-fi filmer. Soldier of Orange er utgitt på DVD av Another World Entertainment i Norge i den noe lange director´s cut.

The Assault (1986)

En nederlandsk lege hjemsøkes av barndommens hendelse under andre verdenskrig og det er i gråsonene mellom motstandsbevegelse og kollaboratører han skal finne svar på hva som virkelig skjedde under den tragiske episoden som endret hans liv. De aanslag (The Assault, 1986) var produsert av det uavhengige amerikanske selskapet The Cannon Group, Inc. De var best kjent for sine mange actionfilmer, men samtidig eide de den største kinokjeden i Nederland. De aanslag ble ikke bare en suksess, men også deres største kunstneriske triumf der den vant både Oscar og Golden Globe for beste fremmedspråklige film. Manuset var basert på en av de ledende nederlandske forfatterne Harry Mulischs roman «Attentatet» fra 1982. Den er produsert og regissert av Fons Raedmakers som allerede hadde behandlet krigstema i Als twee druppels water (The Dark Room of Damocles, 1963) og siden laget den tilbakeskuende rettssalsthrilleren The Rose Garden (1989) hvor Liv Ullmann spiller en advokat som etterforsker drap på jødiske barn under andre verdenskrig. De aanslag anses som en av de utvilsomt største nederlandske filmene gjennom tidene.

Januar 1945. Krigen pågår fortsatt for 12 år gamle Anton Steenwijk som bor sammen med sin 17 år gamle bror Peter og sine foreldre. En kveld brytes stillheten i deres rolige nabolag da kollaboratøren Fake Ploeg blir skutt utenfor naboens hus. Så flyttes liket utenfor Steenwijk-familiens hus, Peter løper ut for å flytte det tilbake, men oppdages av soldater og må flykte. Snart står huset deres i full fyr, hans far og mor sitter i varetekt mens Anton tas med til politistasjonen. Her plasseres Anton på cellen til en mystisk kvinne som forteller at krigen snart er over før han videre sendes til sin onkel i Amsterdam. Drapet på Ploeg fører den gang til en motreaksjon der tyskerne henretter 20 sivile. I tiårene etter frigjøringen skal denne hendelsen stadig hjemsøke Anton.

Første halvdel vies okkupasjonens krigsdramatikk vinklet fra barnet Antons synsvinkel. Deretter fortsetter filmen med en voksen Anton og hvor hendelsen som førte til at hans familie ble henrettet stadig hjemsøker og preger hans liv. Andre halvdel blir et tilbakeskuende kriminalmysterium hvor tilfeldige møter med nøkkelpersoner får Anton til å sakte, men sikkert nøste opp løse tråder og stadig kommer nærmere sannheten om hva som skjedde den skjebnesvangre natten. Mysteriet blir gradvis forklart fra andre synsvinkler, bakgrunnen til den drepte Ploeg utbroderes, den nederlandske motstandsbevegelsens rolle forklares og ikke minst hvorfor de drepte kollaboratøren Ploeg. Samtidig avdekkes også hva som skjedde med den dreptes sønn, den gang jevngammel med Anton, og hvordan farens rolle førte til at sønnen ble foraktet og høyrevridd.

Selv om et stort antall mennesker må bøte med livet, er det ikke tysk okkupasjonsmakt som er filmens kjerne. På den ene siden er det et okkupasjonsdrama sett fra en ung gutts synsvinkel og som gir et innsiktsfullt innblikk i nederlandsk motstand under andre verdenskrig. På den andre siden et kriminalmysterium og hvordan små nyanser får svært store konsekvenser. Filmen er full av intriger, spenning og kan også ansees som en thriller. Filmen byr på i overkant litt for mange tilfeldigheter og slik blir den en slags nederlandsk variant til skjebnens tilfeldighet som også preger tyske Tom Tykwers filmer. Alt som Anton opplevde som barn settes stadig i ny kontekst da han i voksen alder gjennom flere tiår møter mennesker som gir ham et nytt perspektiv på hvorfor Ploeg ble skutt og hva som skjedde utenfor hans hjem den gang. Små elementer trigger hukommelsen hans og setter hendelser i ny sammenheng.

Black Book (2006)

Helt siden Paul Verhoeven slo gjennom med Krigshelten i 1977 har nederlenderen samlet historier om nederlandsk motstandsbevegelse. Etter en 29 år lang karriere som en av de mest profilerte sci-fi regissørene i Hollywood ønsket Verhoeven å gjøre noe mer jordnært i hjemlandet. Hans nest siste film Showgirls (1995) hadde floppet og han var ikke fornøyd med sin variant av den usynlige mannen i thrilleren Hollow Man (2000). I hjemlandet plukket han derimot opp igjen gamle historiske tråder fra motstandsbevegelsen og Black Book (Zwartboek, 2006) skulle bli hans første hjemlige film på flere tiår. Produsentene ønsket å gi Black Book merkelappen «basert på sanne hendelser», men sannheten er at den mikser både sanne historier og oppdiktede. Filmen skulle dog bli landets dyreste filmproduksjon noensinne.

Nederland 1944, den tidligere jødiske artisten Rachel Stein (Carice van Houten) holder seg i skjul. D hennes tilfluktssted blir bombet må hun ut på flukt og kommer i kontakt med menneskesmuglere som hjelper jøder. Nå er hun en del av en gruppe jøder på flukt, men da gruppen plutselig blir massakrert, gjenstår hun på mirakuløst vis som den eneste overlevende. Under dekknavnet Ellis de Vries slutter hun seg til motstandsbevegelsen hvor hun får i oppdrag å forføre en tysk offiser og infiltrere nazistenes toppledelse.

Black Book er nok i dag den mest kjente og mest tilgjengelige nederlandske filmen om andre verdenskrig. På dristig, modig og befriende vis kom en film med en kvinnelig hovedperson i motstandskamp. Infiltrasjon er nøkkeltema og Black Book er en dristig film om en modig kvinne. Gjennom en lang karriere har den provokative Verhoeven finpusset sine ferdigheter og også her får vi en praktfull og bevist provokasjon. Det er en kvinnes smertefulle reise gjennom krigens siste år og stadig må hun være villig til å gå et skritt ytterligere i kampen mot fienden. Verhoeven vrir og vender med seksuell perversjon og gir aldri et klart skille mellom godt og ondt. Verken jøder eller nazister blir klart definert. Det er en alvorlig stemning krydret med underliggende mystikk, ikke ulikt hans velkjente Basic Instinct (1992).

Med Starship Troopers (1997) provoserte han med nazilignende uniformer. I Black Book går han tøyer han strikken et hakk lenger og spinner historien rundt et forbudt nazi-jødisk forhold. Spesialeffektene er slik han liker best å presentere dem, voldelige og kvalmende. Som et ytterligere lag pensles historien også innom det skamfulle som skjedde med nazikollaboratører etter krigen. Black Book er en utspekulert og dyktig thriller i tråd med nasjonens filmhistorie der den på slående vis poengterer at det for enkelte aktører kanskje var enda mer farlig etter frigjøringen. Black Book hadde premiere på filmfestivalen i Venezia hvor den ble nominert til Gulløven, men den vant kun for beste internasjonale film. Den er utgitt på DVD i Norge og kan for øyeblikket leies på iTunes eller på Youtube movies.

Vinterkrig (2008)

Denne filmen er basert på den velkjent og populær samt delvis selvbiografiske romanen «Winter in Wartime» lansert i 1972. Forfatter Jan Terlouw var åtte år da krigen brøt ut og baserte store deler av boken på sine egne opplevelser. I boken er hovedpersonen Michiel en gutt i tenårene som opplever at skolene er stengt den siste vinteren under andre verdenskrig. Noe av tankene til forfatteren var å gi tyskerne menneskelige trekk og i filmen ser vi at hovedpersonen ved to tilfeller blir hjulpet av tyske soldater. Regissør Martin Koolhoven hadde allerede laget den største nederlandske filmsuksessen med Schnitzel Paradise (Het schnitzelparadijs, 2005) og var stor tilhenger av Terlouws bok. Hans Oorlogswinter (Vinterkrig, 2008) handler om å samarbeide med okkupasjonsmakten eller å gå inn i motstandsarbeidet. I hjemlandet fikk filmen den gang et høyere kinobesøk enn The Dark Knight (2008) fra samme år.

Januar 1945 i en småby i Nederland. Tenåringen Michiel ser et fly som blir skutt ned og krasjlander. Samtidig som tyskerne er på sporet av det krasjlandede flyet drar Michiel med sin venn Theo for å se på det. Michiel har et ønske om å bidra til motstandsbevegelsen, men misliker sin far som er borgermester og hans omgang med tyskerne. Da onkelen og motstandsmannen Ben kommer på besøk forsterkes ønsket om motstand hos Michiel. Situasjonen tilspisser seg da Dirk, storebroren til vennen Theo, ber Michiel om å levere et viktig brev til en bestemt person dersom han ikke kommer tilbake fra en sabotasjeaksjon. Da Dirk arresteres må Michiel fullføre oppdraget og nå kommer han i kontakt med den nedskutte RAF-piloten som er hardt skadet og trenger hjelp.

Det er et neddempet drama uten de store spetaklene. Det er en intim småskalafilm, men som føles stor og som hovedsakelig dreier seg rundt en familie med Michiel i sentrum. Det er en film som har den klassiske oppvekstskildringens tilnærmingen til krig på film og med synsvinkel fra en ung naiv gutt som oppdager at det er større nyanser mellom de gode og de slemme. Det er verken en ungdomsfilm eller en voksenfilm. Den er laget på en mild måte, men samtidig har den et alvorlig tema. Krigens alvorlighet sniker seg gradvis inn på seeren da flere som er i motstandsbevegelsens tjeneste eller samarbeider med dem likvideres på byens torg. Dette til tross, i Norge fikk den 11 års grense da den ble kinolansert.

I filmhistorisk sammenheng bygger den videre på motsetningene motstand og kollaboratør. Hovedtematikken og filmens trykkende nerve ligger i uvissheten og de uklare skillene om hvem som sympatiserer med okkupasjonsmakten og hvem som opponerer. Hele tiden må de være varsomme med hva som sies da man ikke vet om naboen er tyskervennlig. Filmen byr på et stilfullt og fargeløst vinterlandskap som forsterker årstiden og dens kulde. Den har dessuten en god visuell og riktig tidsånd. Vinterkrig ble tidenes publikumssuksess i Nederland hvor den ble sett av nærmere en million mennesker og siden ble landets offisielle Oscar-bidrag.

Motstandsbevegelsens bankmann (2018)

I 2010 ble det reist et monument over bankmannen og motstandslederen Walraven van Hall og hans bror Gijs ved sentralbanken i Amsterdam. Filmprodusent Sytze van der Laan hadde aldri hørt om dem og begynte å nøste i historien til brødrene. Et spillefilmprosjekt begynte å utarbeide seg og han fikk tillatelse fra Walravens datter og to sønner som godkjente filmens manus. Den nederlandske historikeren Loe de Jong uttalte at det brødrene gjorde var det største individuelle gjøremålet i nederlandsk motstandsbevegelse. Bankier van het Verzet (Motstandsbevegelsens bankmann, 2018) er basert på den sanne historien om hvordan en utypisk bankmann starter en undergrunnsbank i nazi-okkupert Nederland og gjennom en storslått svindel klarer å lure unna flere millioner av gylden fra sentralbanken.

Bankmannen Walraven van Hall får en brå oppvåkning da jødiske kunder begynner å forsvinne. Sammen med sin bror Gijs, også han en anerkjent bankmann, klarer Walraven å finansiere og starte en ulovlig banktjeneste i Amsterdam. De bruker kløkt fremfor våpen, men risikerer både familie og karriere. De får støtte fra eksilregjeringen i London, finansierer motstandsbevegelsen og saboterer landets nazivennlige nasjonalbank. Men med stadig større operasjoner øker samtidig sjansen for å bli avslørt.

Motstandsbevegelsens bankmann er ikke en klassisk krigsfilm med storslåtte kampscener, men en thriller om en farlig operasjon. Ettersom de finansierer motstandsbevegelsen, bruker nazistene og de nederlandske kollaboratørene all sin makt og midler for å spore opp de to brødrene. Vi serveres krigens grusomheter gjennom tortur, henrettelser og ikke minst godstog med fanger på vei til konsentrasjonsleirer. Historien forteller den største banksvindelen i landets historie og har dessuten hint av kuppfilmsjangeren. Samtidig som filmen byr på stor spenning kan det være litt vanskelig å henge med på alle detaljene til det kompliserte bankspråket og filmen er til tider noe byråkratisk. I filmen presenteres det nederlandske folket som en helhet som er velvillig til å støtte undergrunnsbevegelsen. I virkeligheten var dog den suksessfulle tyske okkupasjonen av landet et resultat av manglende motstand fra autoritetene, og selv om sivilbefolkningen støttet motstand var ikke støtten til jødene spesielt utstrakt.

Motstandsbevegelsens bankmann er en dyktig og vellaget film. Tidskoloritten fra krigens dager er god, og filmfotografen gjør en ypperlig jobb. Den mangler dog litt nerve og man kan nok anta at regien er i overkant glattpolert for å tilpasse filmen for et størst mulig publikum. Slik kan den sees på som en nederlandsk variant av vår egen Max Manus (2008). Den ble en stor publikumssuksess som vant flere priser under hjemlandets store filmprisutdeling. Selv om den ble valgt ut til å være landets Oscar-bidrag, gikk den dessverre ikke videre til å bli en av de få nominerte. Filmens verdensomspennende rettigheter ble kjøpt av Netflix som også presenterer den i en engelsktalende versjon. Husk derfor å velge den originale nederlandske talen fremfor det engelskdubbede sporet som kommer automatisk.

Riphagen (2016)

Den skrupuløse Dries Riphagen var en av lederskikkelsene i Amsterdams kriminelle underverden og ansees som en av landets verste krigsforbrytere under andre verdenskrig. Han var en grisk antisemitt som utnyttet sine egenskaper til det fulle etter den tyske invasjonen i 1940. Riphagen var en mestermanipulator som jaktet jøder og overtalte dem til å gi ham sine verdisaker i den tro at han skulle redde dem. I stedet overga han dem til tyskerne og en sikker deportasjon til utryddelsesleirer samtidig som han fikk utbetalt okkupasjonsmaktens dusør for jødene han fanget. Riphagen var ansvarlig for over 200 personer ble drept og hans gjerninger ble gjenoppdaget da journalistene Bart Middelburg og René ter Steege utga boka «Riphagen, Al Capone: One of the Netherlands’ Greatest War Criminals» i 2010.

Amsterdam, våren 1944. Byen er nesten fri for jøder, sier en SS-offiser hos politiets hovedkontor og skryter av at dette ikke har blitt løst like godt i andre europeiske byer. Nå må politiet finne de siste som skjuler seg og det vanker en belønning for jøder som blir sporet opp. Riphagen og hans makker samarbeider med SD, den tyske sikkerhetstjenesten, og oppsøker et eldre ektepar som de mistenker kan skjule jøder. I et hemmelig rom finner de den eldre kvinnen Esther Schaap med verdisaker gjemt i håret. Riphagen sier han kan hjelpe henne. Den unge politimannen Jan van Liempd (Kay Greidanus) er Riphagens motstykke. Han informerer motstandsbevegelsen om både det tyskvennlige politiet og SD, og er fast bestemt på å ta Riphagen som han mistenker står bak flere jødiske forsvinninger.

Folk er presset til det ytterste i okkuperte Nederland og det tys til desperate handlinger og forræderi for å komme seg helskinnet gjennom krigen. Parallelt pågår motstandskampen for å berge de som kan reddes. Disse motpolene skal kollidere med hverandre. Mens krigsprofitøren Riphagen har en økonomisk drivkraft har Jan et mer etisk motiv for sine handlinger. Jan er gift med en langt fra jødevennlig kone, men han får et annerledes syn på temaet da han forelsker seg i jødiske Betje Wery. Roller skal snus og jeger skal bli byttet. Det hele utspiller seg etter Dolle Dinsdag, hendelsen 5. september 1944, da den allierte invasjonen viste seg å være feilaktig og hvor tyskerne igjen tok tilbake kontrollen i Nederland.

I 2017 ble Riphagen lansert som en miniserie på 154 minutter, men kvalitetsnivået var såpass godt at den ble nedklippet og relansert som kinofilm. Verdensrettighetene til denne spillefilmversjonen ble som første nederlandske produksjon innkjøpt av strømmetjenesten Netflix. Spillefilmen Riphagen byr på noen gode plotvendinger, innbyr til spenning og intensitet, men klarer ikke helt å utnytte historiens utvikling til det fulle. Filmens tredje og siste del med krigsoppgjør er kanskje det mest interessante og spennende partiet, tilsynelatende fortalt slik det virkelig skjedde. Man mistenker at noe av historiens utdypende elementer kan ha forsvunnet i overgangen fra miniserie til film. Den klassiske spenningsoppbyggingen har ikke samme rytme og formel i denne filmversjonen. Spillefilmen har dessuten TV-filmens visuelle estetikk og mangler kinolerretets filmatiske sjarm. I tillegg er det en noe uinspirert filmmusikk som bare ligger som et ekstra lydspor uten å bidra ytterligere. Miniserieversjonen av Riphagen er dessverre kun tilgjengelig på Blu-ray i Nederland.

Slaget ved Schelde (2020)

Slaget ved Schelde (De slag om de Schelde, 2020) var første gang Netflix bidro finansielt på en nederlandsk film. Og slående nok ble filmen den gang strømmeaktørens mest populære film globalt. Regissør Matthijs van Heijningen Jr. hadde ikke laget noen film siden Hollywood-nytolkningen The Thing (2011), men ti år senere og med et budsjett på 14 millioner euro, hadde han laget landets nest dyreste spillefilm. Utgangspunktet for Slaget ved Schelde er et mindre kjent slag som har havnet i skyggen av mer kjente kamphandlinger under krigens siste faser. Walcheren var den gang en øy som ligger ved deltaet til elven Schelde og kontrollen av dette området avgjorde bruken av havnen i Antwerpen, den gang Europas største. Mens de allierte trengte havnen for å skaffe forsyninger til sine tropper, kjempet tyskerne innbitt for å holde på området. De velforskansete tyske styrkene gjennomførte et effektivt forsvar i det som kalles slaget ved Schelde og det skulle bli en av de lengste og blodigste slagene som den kanadiske hæren utkjempet under krigen.

Nederland 4. september 1944. Etter invasjonen i Normandie har de allierte styrkene tatt Antwerpen og dens havn, men de kan ikke forsyne sine tropper mens tyskerne kontrollerer Schelde. Nederlenderne tror frigjøringen er nær og 17 år gamle Dirk (Ronald Kalter) skjeller ut tyske soldater på retrett. De allierte krysset aldri grensen, frigjøringen var en misforståelse og Walcheren er nok en gang befestet av tyskere. For å redde sin bror Dirk fra fangeleir og henrettelse tar hans søster Teun på seg et vågalt oppdrag fra motstandsbevegelsen. Kollaboratøren Marinus van Staveren (Gijs Blom) kjemper på tysk side på Østrfronten, men etter å ha blitt skadet sendes han hjem til en administrativ jobb for Oberst Berghof som styrer de tyske troppene i Walcheren. Den britisk glideflypilot William Sinclair (Jamie Flatters) er en del av den luftbårne styrken i Operasjon Market Garden da han krasjlander i Walcheren.

Når det kommer til krigsfilm ønsker man i utgangspunktet en mest mulig korrekt gjengivelse av historiske hendelser, men her har manusforfatter Paula van der Oest tatt seg noen kreative friheter med fiktive karakterer, dog inspirert av sanne hendelser. Det er på mange måter en flettefilm hvor skjebnen til flere karakterer gjennom ulike kampsituasjoner innvirker og overlapper hverandre. Det er tre historier som fortelles parallelt og til tider blir det narrative unødvendig komplisert. Det handler om enkeltskjebner og ulike personers drastiske valg, og tematisk viser den gråsoner hvor sivilbefolkningen samarbeider med tyskerne. På den ene siden har vi Dirks far som jobber for okkupasjonsstyrken og Marinus som tror på tysk storhet. Marinus skal derimot få en oppvåkning og endre sitt syn etter å ha bevitnet sadisme, tortur og nådeløse henrettelser. På den andre siden blir motstandsbevegelsen ikke portrettert som helter, men som viktige aktører.

Slaget ved Schelde byr på storslått kampsekvenser fra Østfronten med intens krigføring, hissig ildveksling, stridsvogner og eksplosjoner. Når kampene er på det mest intense er det filmet i kaotisk stil med ristende kamera. Også ved de forsterkede tyske stillingene i Schelde gjengis en hensynsløs massakre filmet på like intenst vis. Krigsscenene er godt fotografert og illuderer stilen vi gjenkjenner fra invasjonsscenen i Normandie i Saving Private Ryan (Redd menig Ryan, 1998). Som helhet føles det som at regien og klippingen av filmen førstedel bruker i overkant mye tid på å etablere konfliktene og den er noe fragmentarisk der den hopper frem og tilbake i tid. Det virker som at filmskaperen ønsker å fortelle en mer kompleks og utbroderende historie enn det filmen tåler, men andre halvdel er mer strømlinjeformet med god flyt og fremdrift. Sivilbefolkningen ofrer seg for den store saken, brikkene faller bedre på plass og karakterenes handlinger får en funksjon.

Anne Frank, min bestevenninne (2021)

Spillefilmen Mijn beste vriendin Anne Frank (Anne Frank, min bestevenninne, 2021) ble lansert på Netflix midt i kontroversen rundt boka «Hvem forrådte Anne Frank?». Filmen handler om Anne Franks mindre kjente bestevenninne Hannah Pick-Goslar og forteller den alternative Anne Frank-historien fra Hannahs synsvinkel. Filmens utgangspunkt er Alison Leslie Golds bok «Memories of Anne Frank: Reflections of a Childhood Friend» fra 1997 hvor Hannah gjenforteller sine opplevelser. Anne Frank, min bestevenninne åpner riktignok med å påpeke at deler av historien har blitt forkortet eller tilpasset filmen og man kan dermed stille spørsmålstegn til enkelte sceners troverdighet. Familiene til Anne og Hannah flyktet fra de antijødiske bevegelsene i Tyskland på 1930-tallet til Nederland hvor de ble naboer og venninner. Mens det tyske angrepet på Nederland begynner 10. mai 1940, starter denne historien i 1942 etter at tyske restriksjoner mot jødene har pågått i en lengre periode.

Amsterdam 1942. De jødiske tenåringsjentene Hannah Goslar (Josephine Arendsen) og Anne Frank (Aiko Beemsterboer) er bestevenninner. Den tyske okkupasjonen fører til stadige restriksjoner i deres dagligliv. Jøder blir uglesett, de må bære en gul stjerne og deres butikker blir vandalisert. Samtidig som jødedeportasjonen i Amsterdam er i en gryende fase planlegger Annes far å reise vekk fra byen med familien sin. Hannahs far mener derimot at deres familie vil skånes da hans kone går høygravid. En dag har Anne reist og plutselig banker det på døren hjemme hos Hannah.

Fortellerstrukturen veksler mellom to kontrastfulle perioder, den ene er 1942 til 1943 hvor vi følger de to lekne ungdommene som flørter i et fargerikt og pittoresk Amsterdam. Den andre er en periode etter 1943 med et svært kontrastfullt opphold i den brutale og skitne bytteleiren Bergen-Belsen i Tyskland. Bergen-Belsen var en bytteleir hvor jødiske fanger med verdi skulle kunne byttes mot tyske krigsfanger. Ulikt andre fanger fikk de ikke tatovert inn fangenummer eller klipt bort håret, familier ble ikke separert og de fikk beholde sin bagasje. Likevel var det svært grimme kår. Leirscenene har et ubehagelig drag over seg. De er spilt inn på en svært troverdig rekonstruksjon laget i Ungarn og her bevitner Hannah stadige fysiske og verbale utbrudd mot sine medfanger. Grunnet historiens uvanlige plassering i nettopp denne bytteleiren blir filmen høyst interessant i den store gjengivelsen av Holocaust på film.

Hannah ble deportert i en alder av 14 år og slik har Anne Frank, min bestevenninne antageligvis blitt laget på et moderne og mildere vis til et bredest mulig ungdommelig publikum. Det er et sterkt vennskap mellom to venninner, den noe høytsvevende Anne og den noe tilbakeholdne Hannah, og filmen har nok en intensjon om å komme tett innpå tenåringenes drømmer og ambisjoner. Det er dog krigens verste redsler som er filmens styrke samtidig som den ikke helt klarer å gjengi det samme alvoret i tematisk like filmer med større brodd. Den holder tilbake i de mest ubehagelige og dramatiske scenene, og dermed mister den noe av sin slagkraft.

Filmer om Holocaust er i dag ofte laget for å formidle tematikken til en ny generasjon, men dette kan også være deres svakhet. Anne Frank, min bestevenninne har et noe polert uttrykk som kanskje er egnet til undervisningsformål. Ser man den i lys av den moderne nederlandske krigsfilmen ligger den nærmest Ate de Jongs romantiske og svake krigsfilm Het Bombardement (The Rotterdam Bombing, 2012). Regissør Ben Sombogaart er kjent for sine mange ungdomsfilmer hvor De Tweeting (2002), også lagt til andre verdenskrig, stikker seg ut på positivt vis. Ironisk nok viser det seg at Ben Sombogaart kom inn som en erstatter for Ate de Jong like før innspillingsstart på Anne Frank, min bestevenninne.

Delta i diskusjonen