Med «Sterben» leverer Matthias Glasner en kompromissløs film som trosser alle regler, uten sikkerhetsnett. Resultatet er en filmatisk monolitt som er både kraftfull og uforutsigbar.

PÅ KINO FRA 18. OKTOBER 2024: Jeg så «Sterben» under filmfestivalen i Berlin i februar, og blant de mange filmene som ble vist, var det denne tre timer lange tyske filmen som satte de dypeste sporene.

Dette er Glasners første kinofilm siden «Nåde», som ble spilt inn i Norge for tolv år siden.

Denne gangen har han skapt et verk som brenner seg inn i sjelen fra første til siste øyeblikk. Selv om tittelen antyder død, er filmen snarere en feiring av livet i all dets kompleksitet. Glasner, som både manusforfatter, regissør og produsent, formidler at hvert øyeblikk bør nytes og leves til fulle. Filmen utforsker historien til en familie på fire, bestående av et eldre ektepar og deres to voksne barn. Handlingen i den tre timer lange filmen kretser rundt temaer som isolasjon, frykt for død og forsøk på forsoning.

Selvbiografisk og intimt

I filmen forteller Glasner sin  personlige og ekstremt vanskelige familiehistorie gjennom alter egoet hans Tom som Lars Eidinger og er dirigent i filmen. «Sterben» er nådeløst selvbiografisk, og Glasner bretter ut sitt eget liv i fem kapitler. Hvert kapittel er en ny vignett som utforsker hans personlige opplevelser.

Filmen begynner med farens uunngåelige forfall, mens barna er mest opptatt av rotet i sine egne liv. Broren Tom, en dirigent, øver på et klassisk stykke ved navn ‘Sterben’, mens søsteren Lilith lever et utsvevende liv. Tom prøver å være der for sin ekskjæreste, som uventet har blitt gravid med en annen mann, mens Lilith innleder en affære med en kollega som allerede har familie. Disse livsvalgene viser seg raskt å være problematiske.

Historien er basert på et år i Glasners liv, hvor han mistet begge foreldrene med bare noen måneders mellomrom, samtidig som hans første datter ble født. Den aller første scenen viser datteren hans snakke direkte til kameraet, og dette setter tonen for en film som utforsker livets største vendepunkter med rå ærlighet. Gjennom filmen virker det som om regissøren famler seg frem, tidvis usikker, andre ganger med større selvtillit, i forsøket på å finne mening i livets store spørsmål.

Historien om Tom Lunies

Filmens hovedkarakter, Tom Lunies, spilt av den alltid imponerende Lars Eidinger, er en dirigent i Berlin som forbereder seg på å fremføre «Sterben», komponert av hans beste venn Bernard (Robert Gwisdek), som selv sliter med depresjon.

Tom er fanget mellom motstridende følelser. På den ene siden opplever han fødsel, kjærlighet og familie. På den andre står han ansikt til ansikt med sykdom og død. Moren, Lissy (Corinna Harfouch), informerer ham om at faren er døende, samtidig som hun selv er alvorlig syk. Toms tidligere kjæreste Liv venter et barn – som ikke er hans – men dette gir ham likevel en følelse av farskap. I tillegg følger vi Toms søster Ellen, som innleder et risikabelt forhold med sjefen sin i Hamburg, i et forsøk på å unnslippe samfunnets forventninger.

Barna er gradvis blitt fremmed for foreldrene, opptatt av sine egne liv. Sønnens påtatte bekymring skinner igjennom, og søsteren er særlig merkbar i sitt fravær. Faren er ensom, mens moren, som både pleier sin mann og håndterer sin egen sykdom, klamrer seg til de små øyeblikkene av oppmerksomhet hun får fra barna.

Håp gjennom fellesskap

Filmen er strukturert i fem kapitler, hvert fortalt fra ulike perspektiver, etterfulgt av en epilog kalt «Kjærlighet». Vi opplever de samme hendelsene fra flere synsvinkler, noe som illustrerer hvordan familiemedlemmene følger sine egne veier og må tilpasse seg hverandre. De fremstår som individuelle puslespillbrikker i forsøket på å gjenskape en hel familie.

Selv om farens forestående død samler familien, avdekker dette samværet en dyptliggende mangel på tilhørighet. Forholdet mellom moren, sønnen og datteren er preget av gjensidig likegyldighet, en kontrast til farens kjærlige, men glemsomme blikk på barna sine.

Kraftfulle scener og fremragende skuespill

Parallelt med farens dødskamp prøver Tom å bringe ‘Sterben’-stykket til liv. Stresset rundt mesterverket er betydelig, og komponisten Bernard, i ferd med å bryte sammen, er nærmest fiendtlig innstilt til musikerne. Scenene mellom Tom og Bernard preges av et humoristisk vennskap, men samarbeidet er utfordrende.

En nøkkelscene utspiller seg når en av musikerne spør hvorfor de skal øve på et stykke som virker håpløst. Både Tom og Bernard svarer: «Håpet er at vi øver og fremfører det sammen.» Dette sitatet oppsummerer filmens sentrale budskap: selv når noe virker mørkt og håpløst, finnes håpet i det å skape noe i fellesskap.

«Sterben» har samme hensynsløshet som Glasners tidligere filmer som «Den frie viljen» (2006) og «This is Love» (2009), men den er også fylt med ømhet og kjærlighet til karakterene og livet.

Uforglemmelige øyeblikk

Filmen er full av minneverdige scener: de intense orkesterøvelsene, en opprivende krangel mellom mor og sønn filmet i ett langt opptak, den surrealistiske scenen der Ellen trekker en tann på sin elsker Sebastian, og det tragiske siste øyeblikket mellom Tom og Bernard.

Skuespillerprestasjonene er fremragende. Corinna Harfouch som moren Lissy, Lilith Stangenberg som Ellen, Ronald Zehrfeld som Sebastian, og Robert Gwisdek som Bernard gir alle sterke tolkninger. Lars Eidinger, som vi har sett i mange roller tidligere, overgår seg selv i rollen som Tom. Hans tolkning av Toms indre konflikt mellom livets gleder og sorger er brutalt ærlig, i tråd med filmens tone.

«Sterben» er en mektig filmopplevelse. Den viker ikke unna når ting blir vanskelige, men klarer likevel å finne humor selv i de mørkeste øyeblikkene. Filmen vant Sølvbjørnen for beste manus under Berlinalen, men dens dybde og ambisjoner gjør at det føles som om den fortjente enda mer.