I denne filmen får vi humørfylt action. Og den forteller sin historie med en skråblikk på funksjonsnedsettelse.

PÅ KINO FRA 22. NOVEMBER: Regissør Joachim Askjer debuterer med Oculi – det eneste vitnet. Han er vel bevandret i den visuelle verdenen. Men da som TV-klipper. Askjer har ivaretatt de aller fleste fagfunksjonene selv i debutfilmen: manus, regi, foto, klipp og så videre. Antakelig for å holde kostandene nede. For dette er virkelig en lavbudsjettfilm.

Når regissøren gjør» alt» selv

Jeg blir alltid litt urolig nå jeg hører om et valg om å gjøre «det meste» selv. Det er enormt krevende å lage et helstøpt verk når regissøren også skal utføre mange andre oppgaver, ikke minst fordi en lett mister de mulighetene for ideutveksling og korrigering som et team kan bidra med underveis i det skapende arbeidet.

I denne filmen fungerer det likevel overraskende godt. Filmen er sjarmerende og underholdende.

Når en regissør, som dessuten er debutant, skal lage en lavbudsjettfilm, er det etter mitt skjønn to veier å gå som begge kan føre fram. Begge er vanskelige, om enn på helt ulike måter. Den ene er å lage noe originalt som kanskje bare en som «kommer utenfra» kan gjøre. Debutantens friske blikk kan noen ganger være det som bærer filmen gjennom. Den andre er nærmest motsatt; å lage filmen etter en sjangermessig mal. I så fall er det nettopp det å leke med grep vi som publikum allerede kjenner, som er «hemmeligheten».

B-film

Askjer har definitivt valg det siste alternativet. Han har valgt å følge kjente sjangergrep fra b-filmer med krim-tema. Det vil si, han har også tatt noen grep i innledningen som gjør filmen litt annerledes.

Kort fortalt er Oculi – det eneste vitnet en film om Martin (Alexander Sylvan) på tretti pluss som har lite hell på sjekkemarkedet. Han framstår som en hyggelig og optimistisk fyr. Men det at han ikke ser, viser seg å være et hinder. Så, endelig, treffer han en kvinne som det ser ut til å klaffe med. Men idet den andre daten skal begynne, inntreffer en overraskende hendelse. Cecilie (Tonje Brattås) blir kidnappet ved at to menn som hopper ut av en bil, drar henne med seg og kjører bort.

Martin er det eneste vitnet. Men han kan ikke fortelle så mye – først og fremst fordi han ikke så det som skjedde, selv om han sto to meter unna. Ikke vet han Cecilies etternavn, ikke hvor hun bor eller jobber. Han har ikke hennes telefonnummer. Han kan heller ikke beskrive hennes utseende. Politiet har ikke noen sak fordi ingen har meldt henne savnet – og altså fordi Martin er det eneste vitnet. Det fører til at Martin bestemmer seg for å finne henne. Han får hjelp fra vennen Terje (Julian Karenga).

Visualisering

I den innledende delen av filmen velger Askjer å forsiktig visualisere blindhet i bildene, for eksempel ved bruk av fokus. Det er småmorsomt, men blir også litt pedagogisk.

Pedagogiske forklaringer er sjeldent vellykket på film. Jeg må innrømme at jeg ble litt i tvil om filmen i denne første delen, som kanskje er et kvarter lang. Likevel er disse scenene nødvendige for å sette rammen for resten av filmen.

Spionasje og humor

Derfra og ut, det vil si det meste av filmen, får vi en action-krim med islett av spionasje og med humor som tydelig ingrediens. Martin og Terje er begge amatører på etterforsking og spionjakt. Men de er gode på å bruke teknologi. Og særlig Martin er uredd i sin jakt etter å finne Cecilie. Det leder dem inn i en rekke morsomme situasjoner, i et heseblesende tempo.

Vi får en film der vi stadig ledes inn i nye overraskelser og twister, og der alt ser håpløst ut – men så løser knuten seg opp, og vi trekkes med videre.

Totalt sett er Oculi – det eneste vitnet en lett og hyggelig film. Den hever seg ikke opp blant filmer som huskes i årevis, men den er velkommen som en morsom måte å bryte med det ganske vanlige narrativet om at funksjonsnedsettelse hindrer folk i å være kreative og dermed løse problemer.

Dessuten er den en morsom sjangerøvelse.