I «Hjortestien› leder regissør Ryusuke Hamaguchi oss dypt inn i naturens stillhet og prakt. Filmen åpner med lange, meditative scener av dagliglivet i en liten landsby omringet av mektige skoger.

PÅ KINO  FRA 22. NOVEMBER: Takumi (Hitoshi Omika), en taus og flittig landsbyboer, introduseres gjennom sine rutiner – å samle vann, hogge ved og undervise sin datter Hana (Ryo Nishikawa) om naturens undere. En skjellsettende opplevelse, knyttet til restene av en hjort og lyden av et skudd, gir tidlig hint om filmens underliggende tema: den skjøre balansen mellom mennesker og natur.

Eiko Ishibashis musikk legger en mystisk stemning over bildene, som om filmen vil formidle mer enn bare naturens skjønnhet. Gjennom Yoshio Kitagawas tålmodige kameraføring får vi oppleve skogens uendelige dybde og ro. Likevel, bak roen, lurer en gryende trussel: et planlagt glampingprosjekt som kan forandre dette paradiset for alltid.

Møte med sivilisasjonen

Konflikten intensiveres med ankomsten av to kommunikasjonsrådgivere , Takahashi (Ryuji Kosaka) og Mayuzumi (Ayaka Shibutani). De presenterer planene for glampingprosjektet i et møte med landsbyens beboere.

Lokalbefolkningen avslører raskt de fatale feilene i prosjektet: hvordan det vil forstyrre vannskilder, skade økosystemet og true deres livsstil. Dialogen er rolig, men intens. Hamaguchis regi balanserer en nesten meditativ tone med underliggende spenning, som sakte bygger mot noe uunngåelig.

I dette sammensveisede fellesskapet kommer deres visdom til syne. De uttrykker seg uten sinne, men med en dyp forståelse for hvordan naturen fungerer. Samtidig viser filmen kompleksiteten i karakterene Takahashi og Mayuzumi. De er ikke ensidige skurker; de er fanget mellom oppgavene sine og sin voksende forståelse av skadene prosjektet kan forårsake. Deres indre konflikt gir dybde til filmens tematikk.

Moder Jords rettferdighet

Hamaguchi går langt utover en enkel fortelling om «gode landsbyboere mot onde selskaper.» Han utforsker noe større – naturens egen rettferdighet. Et sentralt symbol er hjortestien, som prosjektet truer med å ødelegge. Takumi forklarer at dyrene sjelden vil utfordre mennesker, med mindre de er skadet eller tvunget til det. Dette blir en metafor for landsbyboernes situasjon. Når deres ro og livsgrunnlag settes i fare, hva vil de være i stand til for å beskytte seg selv?

Filmens klimaks er gåtefullt og forstyrrende. Fra en rolig rytme forvandles stemningen til kvelende intensitet. Hamaguchi viser hvordan ondskap ikke nødvendigvis eksisterer i sin rene form – hverken i naturen eller mennesket – men at ekstreme situasjoner kan fremkalle destruktive reaksjoner.

En advarsel til vår tid

Hjortestien avslører naturens sårbarhet i møte med menneskelig grådighet og arroganse. Filmen speiler vår virkelighet der konsekvensene av miljøødeleggelser ikke betales av de ansvarlige, men av de som lever i harmoni med naturen.

Gjennom sitt poetiske og samtidig skremmende narrativ, etterlater Hamaguchi publikum med tankevekkende spørsmål: Hva skjer når naturen slår tilbake? Hva er prisen for vår ignoranse?