Det er noen år siden den første Vaiana (2016), en fargerik og frisk historie fra Oceania om tradisjoner og familie og om å beherske havet og i det hele tatt om å våge seg utpå.

PÅ KINO FRA 29. NOVEMBER: Vaiana er tittelen i Europa, mens Moana brukes i resten av verden. Visstnok fordi det er rettighetsproblemer i Europa (et hudpleieprodukt har rettighetene her). Moana betyr hav på polynesisk, mens Vaiana betyr vann.

Og vann er det nok av også i oppfølgeren. Vaiana er faktisk så god venn med vannet i havet at det deler seg, som for Moses i Rødehavet, og tar vare på henne og hennes reisefølge når det er nødvendig. Nesten som en personlighet, som i James Camerons «The Abyss» (1989) der vannet får et ansikt.

En guddommelig forbannelse

Denne gangen gjelder det å løse forbannelsen til guden Nalo, som er usynlig inntil ut i ettertekstene, som ikke vil at menneskene i øyriket skal samles.

Vaiana legger ut med et broget utvalg følgesvenner og forlater lillesøster Simea og familien for å finne øya Mutoferu som Nalo har senket i havet. Underveis er det kraftige stormer og farer av alle slag, bl.a. en gjeng med kokospirater som skyter bedøvelsespiler i alle retninger.

Det vil jo helst gå bra og med hjelp av halvguden Maui fra den første filmen (med Dwayne Johnsons stemme i originalen) klarer hun å heve øya.

Musikk, dans og spektakulær animasjon

Som i den første filmen er det stadig avbrudd med de reneste showscener og musikk- og danseinnslag og farger og intensitet er skrudd opp et par hakk fra tidligere. Riktig underholdende og animasjonen er selvsagt upåklagelig, slik den vanligvis er når Disney er involvert. Litt utvendig og overfladisk blir det nok også, men det er nok fart og morro og litt følelsesladet slik at vi blir underholdt.

Det hadde vært spennende å vite mer om symboler og historier fra denne delen av verden, som ikke ofte har vært vist på film. Vi aner bare at havet har stor betydning og at det er viktig at familier og folk fra ulike øysamfunn står sammen for å stå imot farer og utfordringer. Vår uredde heltinne, prinsesse Vaiana, behersker det meste og oppnår tittelen «tautai» som det er lenge siden noen i familien har innehatt og får styrke ikke bare fra havet selv, men fra den avdøde bestemoren, som igjen dukker opp, som et sympatisk lysende gjenferd.

Fyrrig, fargerikt og underholdende, og ikke så veldig dyptpløyende.