Martin Scorsese er en av den internasjonale filmens giganter. Fra sitt gjennombrudd med Mean Streets og utover, har han gitt oss, med utrettelig intensitet, mesterverk etter mesterverk – og selv når filmene ikke var på topp, har de aldri vært uinteressante.

LONDON: Nå er det på tide igjen for den tre og en halv times lange The Irishman, som er produsert av Netflix.

Cinema møter Scorsese på Corinthia Hotel i London for å snakke om filmen og om mannen som sa at han var morderen på Jimmy Hoffa. Robert de Niro spiller snikmorderen Frank Sheeran, Al Pacino er Hoffa og Joe Pesci mafibossen Russell Buffalino.
Scorsese er som vanlig (ja, jeg har møtt ham flere ganger før) uklanderlig kledd i mørk dress og lys skjorte. Det som mangler er de veldig iøynefallende brillene hans.
-Jeg bruker dem ikke så mye nå. Øynene mine har blitt bedre siden jeg hadde hatt en større operasjon, sier han.

En leiemorder liv

The Irishman spilles i flere tidsepoker. Sheeran sitter på aldershjemmet og forteller historien om livet sitt. Vi følger ham i tilbakeblikk fra  fra 2. verdenskrig og fremover, hvordan han blir tatt inn i mafiaen, hvordan han blir en profesjonell drapsmann, hvordan han blir en venn av den samme Jimmy Hoffa som han deretter får i oppdrag å myrde.

The Irishman har kostet 160 millioner dollar, og Scorsese fikk budsjettet sammen i siste øyeblikk da Netflix gikk inn med penger. Produksjonen tok lang tid, ikke minst på grunn av den kompliserte metoden som ble brukt for å få skuespillerne til å se på troverdig yngre ut i flashbacks.
– Hvis vi hadde laget filmen for rundt ni år siden, hadde vi kanskje kunnet bruke sminke. Kanskje. Ikke nå. Og yngre skuespillere kunne ikke brukes til de scenene. De har ikke den innebygde troverdigheten. Bobby vokste opp i de nabolagene i New York, han kjenner bevegelsene, han kjenner livet der, han har det rette glimtet i øyet. Og så er det tidsaspektet. Med yngre skuespillere måtte jeg forklare og fortelle alle karakterene. Det var ikke nødvendig med Bobby. Han vet alt det siden han var liten.

LES ANMELDELSEN AV THE IRISHMAN HER

Prosess og teknikk

-Jeg filmet Silence da jeg snakket med gutta på Industrial Light & Magic om hvordan de skulle finne en prosess som fikk skuespillerne til å se yngre ut. Disse skuespillerne, du kan ikke be dem om å ha elektroder over ansiktet, du kan ikke be dem om å opptre mot en tennisball i et spesialeffektstudio. Så de kom med et nytt system, mye tekniske ting, og det var ikke minst det som gjorde filmen så dyr. Noen ganger måtte vi spille inn den samme scenen flere ganger, av hensyn til digital teknologi.

Helt siden Mean Streets har Scorsese og de Niro jobbet sammen, men deres siste samarbeid var i 1995, med «Casino». De har siden prøvd å finne noe nytt å gjøre sammen, men har ikke lyktes. For ni år siden, da begge nærmet seg 70 år, skjønte de at de måtte få opp farten, at de måtte lage minst en film til sammen. Etter mange om og om igjen, ble de sittende fast for «I Hear You Paint Houses», boka om Sheeran og drapet på Jimmy Hoffa.

Det er andre Scorsese-filmen om en manns oppgang og fall.
-Men det er historien om de fleste menneskers liv. Vi leter etter noe – Sheeran kom tilbake endret fra krigen, han hadde ingen utdannelse, men han et hjem og han hadde familie – og han hadde lært å drepe. Han hadde ikke noe valg. Det handler om hybris, om stolthet, om å tjene til livets opphold, men det koster mye. Han må betale prisen. Han er ikke klar over det før det øyeblikket sviket har gått opp for ham. Likevel fortsetter han – som en soldat som har mottatt ordre. Gud tilgir ham, men han kan ikke tilgi seg selv. Hva han gjør med den familien, kan du ikke komme forbi den.

Filmfamilie

På sin måte har Scorsese sin egen filmfamilie med kolleger han alltid vender tilbake til. Det viktigste eksemplet er Thelma Schoonmaker som har klippet alle filmene sine siden Raging Bull. Og så, etter en serie med filmer, har han en annen medarbeider i det tripple Oscar-vinnende kostymeansvarlige Sandy Powell. Vi snakker om henne:
«Jeg sier hva jeg vil, og så forventer jeg at hun bruker fantasien og evnen til å tolke,» sier Scorsese.
Første gang han og Powell jobbet sammen var i 2002. Filmen var Gangs of New York. Siden den gang har Powell laget kostymene til The Aviator (her vant hun en Oscar), The Departed, Shutter Island, Hugo Cabret, The Wolf of Wall Street og nå The Irishman. I mellomtiden har hun for andre regissører jobbet med blant andre Carol, Wonderstruck og The Departed.

Jeg spør Scorsese om han gir Sandy Powell frie hender ftilå lage klærne.
-Nei. Hun vet hva hun skal gjøre. Hun jobber innenfor rammen av det jeg gir henne, og så forventer jeg at hun leverer.
-Det må være realistisk. Men da vi gjorde Hugo Cabret, kunne vi bruke fantasy-elementer, og det var det samme med Gangs of New York. Det var muligheten til å gå utover det realistiske.
Han ler (Martin Scorsese gjør ofte, det er litt av en eksplosjon) og sier at han virkelig er avhengig av at Powell kommer med gode resultater.
-Den eneste filmen jeg har laget de siste årene, som fant sted i samtiden, var The Departed. Jeg ante ikke hva gutta snakket om. Det var svarte dresser som jeg trodde mest minne om de store svarte søppelsekkene.

Kompromisser

Scorsese er en av de store regissørene. Han elsker filmer, han kan filme, men han sier dette ved å filme for Netflix og vite at de fleste ser filmen på strømmetjenesten, det er ok, men det krevde kompromisser.
-De støttet meg, jeg fikk frie hender, og jeg får fire uker på kino før det legges ut til strømming. Og selv da kan det fortsette på kino. Det er klart jeg foretrekker et stort kinolerret, men dette er nye tider, og vi må sørge for at den nye teknologien brukes riktig. Det vil være en kamp, ​​for det er mye penger.

Delta i diskusjonen