Maria forteller om den siste uka i den greske operastjernen Maria Callas liv. Nærmere bestemt en uke i september 1977.

Det vil si, denne uka er den ytre rammen. Inn i denne rammen fletter regissør Pablo Larraín tidligere hendelser i hennes relativt korte liv. Callas var 53 år da hun døde.

Larraín er for øvrig mannen bak to andre biografiske filmer om kvinnelige ikoner, Jackie (2016) om Jacqueline Kennedy og Spencer (2021) om Lady Diana.

Maria er en flott film når det kommer til det visuelle. Her er alt vi ser i bildet av høyeste kvalitet. Den er da også i stor grad filmet i mondene omgivelser i Paris. Interiørene i hennes leilighet, den arkitekturen hun går forbi på sine turer, steder hun besøkte. Alt oser av vakker eleganse.

En falmet kunstner

Og eleganse er kanskje det ordet som slår meg mest når jeg ser Angelina Jolie i tittelrollen. Hun framstiller en verdens-ener innen musikken som er blitt eldre og har falmet. Kanskje ikke i det ytre, men i sin tro på seg selv.

Callas bor alene med to hunder, og med en husholderske og en butler. De to steller godt med henne og for henne. Deres dedikasjon kombinert med dialogene med husets frue, er morsomme på en avdempet måte.

Den «eldre» Callas framstilles som en kunstner som ikke lenger er hva hun var.  Hun har vært så vant til å yte på det aller øverste nivået at det har satt et helt spesielt preg på henne. Hun har det ikke bra. Noe av det mest interessante i portrettet er hva mangeårig søken etter perfeksjonisme kan gjøre med et menneske. Kombinert med alle de ovasjonene hun har mottatt på scener verden over og alle de ytterst beundrende kommentarene hun har fått av folk som har krysset hennes vei.

Perfeksjonsjaget ser ut til å ha blitt en tvangstrøye. Det er ikke lenger mulig å være den hun var. Å gjøre det hun gjorde. Jolie gjør en svært god framstilling av dette såre hos Callas.

Samtidig er det en underlig dobbelthet i filmens narrativ. Den blir noen ganger påfallende og kanskje litt rar. Som den følelsen vi kan vi få, av at de rike og berømte lever en slags opphøyde liv, men at de samtidig kan være ulykkelige. Maria er en utvetydig overklassefilm, både i direkte og overført betydning. Beileren og multimillionæren – og etterhvert partner – Aristoteles Onassis er med på styrke den følelsen.

Privatpersonen

Tittelen på filmen antyder med all mulig tydelighet at det er privatpersonen filmen søker. Kanskje den samme jenta som hun selv sier i filmen at hun vil være, som hun husker at hun var. Men hun finnes ikke lenger.

Callas er ikke lenger La Prima Donna (som er noe annet det vi fanger opp i det norske «primadonna»). Hun er ikke lenger den ledende sangerinnen. Den opphøyde kunstneren.

Noe av det filmatisk mest interessante med Maria er måten Larraín fletter samen de ulike dramaturgiske elementene i filmen. Han beveger seg sømløst i tid og rom. Og vi får være med. Det er flott gjort. Og disse bevegelsene kan dessuten sies å illustrere hvordan Callas (og vår alles) tankeverden stadig beveger seg mellom det realistiske og det drømmende – og noen ganger sveiper det håpefulle og kanskje også det som er tungt å leve med.

Angelina Jolies framstilling av Maria Callas er vel verdt å få med seg. Det er filmen som sådan også.