Når en regissør som Bong Joon-ho, kjent for sin sylskarpe satire og evne til å kombinere sjangere, returnerer etter seks år, er forventningene naturligvis høye.

Etter den historiske Oscar-seieren med Parasitt, som gjorde ham til en av verdens mest anerkjente filmskapere, er han tilbake med Mickey 17 – en sci-fi-komedie-thriller og hans første film produsert av et Hollywood-studio. Dessverre lever ikke filmen opp til forventningene.

I hovedrollen finner vi Robert Pattinson som Mickey Barnes, en uheldig mann på flukt fra en sadistisk gangster. Hans eneste mulighet til å unnslippe er å melde seg på et romkoloniseringsprosjekt til den fjerne planeten Niflheim, der han får en ekstremt farlig jobb.

Mickey er en såkalt «ekspendabel» – en person som sendes ut på livsfarlige oppdrag og deretter gjenopplives via en avansert «printer» som rekonstruerer både kropp og minner. Gjennom dette teknologiske eksperimentet blir han et redskap for koloniseringsprosjektet, men begynner etter hvert å stille spørsmål ved sin egen eksistens.

Bongs satiriske blikk møter en overfladisk tematikk

Som i sine tidligere filmer, tar Bong opp store samtidstemaer. Handlingen er satt til år 2054, og filmen tar for seg temaer som rovkapitalisme, miljøødeleggelse og teknologisk overmakt. Koloniseringen av Niflheim speiler menneskets hensynsløse utbytting av naturen, og Mickeys rolle som en «printer-regenerert» arbeider kan tolkes som en kommentar på moderne arbeidsliv og individets utbytting i et kapitalistisk system.

Problemet er at filmens kritikk av disse temaene ofte føles overfladisk. Der Parasitt briljerte med sin skarpe og treffsikre analyse av klasseforskjeller, blir Mickey 17s budskap mer rotete og manipulerende. I stedet for en subtil satire, velger filmen en mer åpenbar og påtrengende fremstilling av maktstrukturer.

Et fargerikt persongalleri med karikerte skurker

Mickey finner kjærligheten på romskipet i Nasha (spilt av Naomi Ackie), en idealistisk forsker som stiller spørsmål ved koloniseringsprosjektet. Han havner samtidig i konflikt med den autoritære sjefen Kenneth Marshall (Mark Ruffalo) og hans manipulerende kone Ylfa (Toni Collette).

Collette spiller Ylfa som en maktsyk og eksentrisk figur med en besettelse for gastronomi – en grotesk versjon av eliten som minner om en dystopisk karikatur av Trump-familien. Hennes opptreden er både underholdende og overdreven, men bidrar til å gjøre filmens maktkritikk mindre subtil.

Mark Ruffalo leverer en av filmens mest minneverdige prestasjoner som den despotiske Marshall med klare Trump-trekk , en narsissistisk leder med en messiansk kompleksitet. Filmen antyder paralleller til virkelige politiske ledere, og et svastika-lignende symbol i bakgrunnen forsterker hans autoritære karakter. Han er en ekstrem parodi på makthungrige politikere, men er så overdrevet at han tidvis bikker over i slapstick-komedie.

En kaotisk siste akt

Når koloniseringsoppdraget når Niflheim, begynner filmen å miste sin narrative drivkraft. Mickey møter planetens innbyggere – store, sneglelignende vesener – som først virker truende, men viser seg å være intelligente og vennligsinnede.

Den virkelige konflikten oppstår imidlertid når Mickey, på grunn av en absurd regel om «multipler», møter sin egen klone: Mickey 18. Denne dobbeltgjengeren utvikler seg raskt til en rival, og filmen forviller seg inn i en komplisert og unødvendig bihistorie. Dette grepet, som kunne ha vært et spennende filosofisk studie av identitet og eksistens, føles snarere som en distraksjon.

Filmens siste akt preges av et kaotisk plott der Marshall planlegger et folkemord på romvesenene, samtidig som gamle allianser bryter sammen. De mange plottvendingene føles tilfeldige, og den en gang så lovende fortellingen mister både spenning og logisk sammenheng.

En visuelt imponerende, men ufullendt film

Til tross for sine svakheter, har Mickey 17 mye å by på rent visuelt. Produksjonsdesignet er imponerende, og spesialeffektene – spesielt i scenene der Pattinson spiller mot sin egen dobbeltgjenger – er sømløse og spektakulære. Filmen har også et solid ensemble av skuespillere.

Men der Parasitt klarte å balansere satire, spenningsdrama og samfunnskritikk, klarer ikke Mickey 17 helt å lande sjangerblandingen. Den vakler mellom sci-fi-komedie, thriller og politisk satire uten å finne en klar retning.

Fans av Bong Joon-hos tidligere filmer vil sannsynligvis bli skuffet. Mickey 17 fungerer kanskje som lett sci-fi-underholdning, men den mangler dybden og den sylskarpe samfunnskritikken som gjorde Parasitt til en mesterlig film.