Eisenhover, Kennedy, Johnson, Nixon, Ford, Carter og Reagan hadde alle tre ting til felles: Arbeidstittelen, det ovale kontoret og butleren. Lee Daniels
The Butler er løselig basert på virkelighetens Eugene Allen som gjennom tre tiår hadde Det hvite hus som sitt arbeidssted. I filmversjonen har han skiftet navn til Cecil Gaines, og vi følger ham fra han vokser opp på bomullsmarkene i 1920-tallets Georgia til han finner veien til Washington og jobben som butler i Det hvite hus hvor han gis orkesterplass til store samfunnsendringer.
Når en historie skal strekke seg over flere tiår, romme de store hendelsene i nyere amerikansk historie og i tillegg gjøre plass for gleder og sorger i hovedkarakterens privatliv, er det viktig for filmskaperne å holde tunga rett i munnen.
Forrest Gump mestrer denne kunsten på imponerende vis der den berører, beriker og underholder. Gjennom tre tiår lar Robert Zemeckis oss komme godt under huden på både Gump og hans nærmeste, samtidig som vi serveres en solid historieleksjon i alt fra politikk, samfunn og kultur.
Dessverre kan ikke det samme sies om Lee Daniels’
The Butler. Filmen er på sitt beste når vi blir vitne til historiske øyeblikk både innenfor Det hvite hus og ute i felten, hvor spesielt skildringen av raseskillet og rasismen på 50- og 60-tallet vekker engasjement og sterke følelser. Men problemet er at filmen spriker for mye, den klarer ikke posisjonere sitt tredelte fokus på Gaines, hans sønn og hans kone uten at det dermed går på bekostning av helheten. Det føles dessuten alltid bortkastet når fokus dreies vekk fra de historiske øyeblikkene til fordel for familien Gaines.
The Butler skilter med en imponerende rolleliste, men selv en bauta som Forest Whitaker sliter i motbakke. Hovedkarakteren Cecil Gaines er i seg selv en særdeles lite interessant person som vi aldri gis mulighet til å bli riktig kjent med, hans gjennomgående passivitet gjør ham dessuten til en vanskelig, i mangel av et bedre ord, «filmhelt».
Oprah Winfrey ser på sin side ut til å ha en egen avtale med klipperen siden vi stadig vender tilbake til henne i scener der oppmerksomheten burde ligget et annet sted. Derimot tas hatten av for John Cusack, Robin Williams, James Marsden, Alan Rickman og Liev Schreiber som leverer maksimalt i løpet av sin minimale spilletid som de ulike presidentene. Så får man heller overse at det er feil på høyde og stemmen her og der.
The Butler kaster bort en viktig historie om rase, klasse og politikk i sitt overambisiøse og overdrevne forsøk på å skape en storfilm av typen
Forrest Gump. Så gjenstår det bare å se om Akademiet biter på sentimentalitetskroken og overøser filmen med nominasjoner.