Det er knapt en mann i sikte i
Jackie. To hollandske søstre – pirrende nok spilt av skuespillere som også er søstre – finner sin biologiske mor i USA og legger ut på en road movie for å transportere den svært nedkjørte kvinnen til et fjerntliggende rehabiliteringssenter.

Jackie er velspilt. Spesielt Holly Hunter briljerer i en tolkning der hun i tidlige partier er nesten som en mumie, totalt innelukket i seg selv, med et særdeles ubehagelig, glassaktig blikk. Man får imidlertid tidlig følelsen av hvor filmen har lagt lista, og
Jackie blir en eneste lang bekreftelse på at det antatte ambisjonsnivået aldri skal overskrides. 

Innen sine rammer er
Jackie en underholdende film. Rollefigurene forlater aldri forutsigbarhetens vei, men man kjeder seg aldri. Eldstesøsteren har en krevende jobb, er ambisiøs, utålmodig og dominerende. Lillesøster er usikker, keitete, men snill og nærmere sitt følelsesliv. De spilles med friskhet og snert, men skikkelsene tenderer likevel mot det endimensjonale. Vi forstår inderlig godt at de på veien skal komme til å oppnå nye erkjennelser og forandre seg til det positive. Til og med moren tør opp og viser seg å være litt av en livskunstner, i en film som er påpasselig med å ikke gjøre for vondt.

 

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen