Cinema har snakket med det franske stjernen som fikk Oscar for sin rolle i Den engelske pasienten og som nå har hovedrollen i Erik Poppes Tusen ganger god natt.

Juliette Binoche spiller en krigsfotograf som formidler inntrykk og katastrofer fra verdens krigsskuesplasser. Hver gang hun reiser ut kan hun heller ikke være sikker på om hun kommer hjem i gjen- hvor mann (Nikolaj Coster-Waldau) og barn venter.

– Jeg kjente ikke til Eriks tidligere filmer, så jeg leste manuset først. Manuset grep meg direkte på måten det forsøkte å fortelle om hva du går gjennom i livet som krigsfotograf- hvile spørsmål de må stille seg og hvilket ansvar de har og hvilke spørsmål de må stille seg. Etter det så jeg tre av filmene hans og jeg likte måten Erik Poppe forteller sine historier. Så det var kombinasjonen av det han hadde gjort tidligere og et sterkt manus som var avgjørende for meg, forteller Juliette Binoche til Cinema.

Filmen er delvis basert på Erik Poppes egne erfaringer. Han var fotograf i Reuters og VG og jobbet i flere krigsområder før han ble filmregissør. Som fotojournalist på 1980-tallet i Reuters dekket han kriger i Sentral-Amerika, Libanon, Iran, Irak, Kambodsja, Angola og Mosambik. Han kjenner spenningen og adrenalinkicket som oppstår i en krig. Disse erfaringen har en bygd på da han skrev manuset til Tusen ganger god natt. I filmen er krigsfotografen kvinne og spilles av Juliette Binoche. Hun blir alvorlig såret når en kvinnelig selvmordsbomber hun har fulgt ”på sitt oppdrag” sprenger seg selv i luften. Når hun vender hjem til Irland må hun ta valget –reise tilbake til en av verdens konflikter eller bruke resten av livet sitt på sin mann og to barn.

Indre konflikt

Juliette Binoche forstår den indre konflikten hennes karakter Rebecca sliter med:

– Det handler om motsetningene mellom det å leve et familieliv og din lidenskap for jobben. Det handler også om det å være kvinne og reise til et farlig sted for å gjøre jobben din.

– I åpningssekvensen møter vi Rebecca når hun følger en kvinnelig selvmordsbomber i Afghanistan som gjør seg klar til sitt ”oppdrag”. Hvilke  tanker gjør du deg om en kvinne som er villig til å gjøre noe slikt? Er det mulig å forstå en slik handling?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror de føler seg så dårlig behandlet av den vestlige verden at de ikke ser noen annen løsning på situasjonen. Jeg tror du kan forstå alle mennesker handlinger med bakgrunn i hvor de kommer fra. Sinnet er så stort fordi de har blitt behandlet slik i årevis. På samme måte er ”språket” deres –selvmordsbomber –et kraftig signal til omverden. Samtidig er det jo også ekstremistiske organisasjoner som setter disse menneskene i selvmordsmodus. Det er ingen tvil om at de blir manipulert. Men uansett –det er en utrolig sterk måte å si ”nei” på – at vi ikke finner oss i hva som helst. Slik sett har jeg en følelser og forståelse for dem, fordi de er så drittlei det som foregår i landet sitt. Det er den eneste måten de kan si ”fuck you” på! På  den annen side er det en stygg manipulasjon som foregår mot ungdom og fattige familier som dras inn i dette religiøse galehuset. Det  hele er veldig komplisert og det er umulig å generalisere når det gjelder selvmordsbombere. Hvert tilfelle må sees for seg i den enkelte konflikt – om det handler om terrorister eller opprører med et legitimt mål.  Hva gjør vi i deres land? Hvorfor reiser vi ned og kriger i  deres land. Det er det spørsmålet vi burde stille oss selv.

Unik mulighet

– Gjorde du noen spesiell research før innspilingen?

– Jeg har ikke mye tid i mitt liv til å lese aviser fordi jeg er stort sett veldig opptatt døgnet rundt, men denne filmen var en unik mulighet for meg  til å skjønne hva som foregår rundt omkring på krigsskuesplassene. Når jeg ser på bilder i magasiner er det veldig vanskelig å skjønne hvordan folk frivillig gir seg inn i den verdenen om en krig er. Før innspillingen satte jeg meg grundig inn i Afghanistans historie og i situasjonen der i dag – og ikke minst kvinnenes situasjon. Vi ser bilder av dem i media, men vet ikke hva som foregår i deres liv. Kvinnene i Afghanistan behandles verre enn dyr. På et sted som Afghanistan har en kvinnelig krigsfotograf en stor fordel. Hun slipper inn på steder hvor en  mann aldri vil kom til. Derfor har de kvinnelige krigsfotografene et ekstra stort ansvar –kun de har mulighet til å fortelle om krigen sett med kvinnenes øyne – hvordan den halvdelen av befolkningen opplever forholdene. Kvinnediskrimeringen i mange land er som rasisme. Det handler om en halvdel av befolkningen som ikke har rettigheter. Derfor er de kvinnelige krigsfotografene og journalistene så viktige. De er vitner som gir oss informasjon om det som skjer. Og det finnes mange av dem som gjør jobben sin med livet som innsats.

I fjor ble den amerikanske krigsreporteren Marie Catherine Colvin, som arbeidet for avisen The Sunday Times, drept. Hun ble drept i et granatangrep i Homs mens hun dekket opprøret i Syria.

– Tror du kvinner har et annet perspektiv enn menn når de reiser til en krigssone?

– Det er vanskelig å generalisere. Men jeg tror det er veldig viktig at  man får andre blikk en menns. I muslimske samfunn kommer ikke menn til på samme måte som en kvinne. Derfor er kvinnelige krigsfotografer og journalister så viktige. Faren for en kvinnelig er på mange måter større –fordi hun kan bli voldtatt. Likestilling gjør at flere og flere kvinner drar ut krigen som fotografer og journalister. Det er et livsfarlig yrke – du vil jo ikke bli drept når du gjør jobben din. Derfor må de ofte stole på intuisjonen – når skal jeg reise og når skal jeg ikke reise? Det handler mye om å være godt organisert og reise med de rette folkene. Det er en slags besettelse – neste som å være en  hemmelig agent, men du er krigsfotograf. De gjør en jobb som er veldig viktig for omverdenen, men samtidig gir det dem nærmest et ruskick. Det er også en konkurranse dem i mellom om hvem som er først til å formidle bildene til verdens nyhetsmedia. Det er et yrke som skaper avhengighet. Du vil alltid reise tilbake – og kanskje gå lengre og ta enda større sjanser i neste oppdrag

Besettelse

– Din karakter i filmen, Rebecca, har fått den besettelsen – hun vil tilbake til krigssonen?

– Hun ser det som sin oppgave å berette fra krigssoner. Det er det som gir livet hennes mening. Hun er redd for å få et trauma, redd for ikke å takle situasjonen hjemme med mann og barn. Jeg tror at en krigsfotograf har med seg noe fra barnsben som gjør at de er villige til å reise til verdens farligst steder. Jeg tror at det er noe de har savnet i barndommen som gjør at de er villige til å ta slike sjanser –enten de er klar over det eller ikke. Når du så kommer til konflikten og du opplever det så jævlig at du er villig til å ta store sjanser for å skaffe de  rette bildene som vekker folk –  så forstår jeg også dette raseriet i dem.

– Filmen viser og så at det er en stor påkjenning for familien. Mann og barn vet aldri om hun er i livet eller ei?

– Det er helt uutholdelig for dem. De lever i frykt hele tiden. De har et liv  i uvisshet og frykter at det skal komme en  telefonsamtale som bekrefter frykten.

– Ser du noe av deg selv i Rebecca?

– I enhver rolle jeg gjør tar jeg med meg noe av meg selv inn i karakteren. Selv i den mørkeste karakter finner jeg alltid noe av meg selv. Det handler om åpne seg og være ærlig når du tolker rollen. Kan jeg identifisere meg med hennes valg? Det avhenger fra hvilken vinkel du ser  historien – fra hennes – eller familiens. Du kan selvsagt si hun er egoistisk som går tilbake til krigen, men samtidig er hun veldig sjenerøs. Ja, jeg forstår henne.

– Samtidig tar hun sjanser og bringer med seg datteren til et konfliktområde?

– Ja, men hun viste ikke at den turen til Afrika kom til å bli farlig. Det er ektemannen som vil at hun skal reise. For hun vil ikke. Hun vil være hjemme og være en god hustru og mor og redde ekteskapet. For hennes virker pushet fra mannen omtrent som hos en narkoman som har sluttet, men så får en unnskylding til et ekstra skudd. Når hun kommer kriseområdet og faren oppstår så reagerer hun instinktivt. For henne er det en ryggmargsrefleks – hun må formidle til omverdenen den nedslaktingen som foregår i flyktningleiren.

– Hva har denne filmen gjort med deg?

– At jeg har fått opp øynene for hvor viktig arbeidet til krigsfotografene er for at omverdenen skal skjønne hva som foregår. I tillegg har det gitt meg et innsyn i hvor ille det er på et sted som Kongo med de folkemordene som har foregått der i dag. Jeg var ikke klar over det – og at det fremdeles er slaveri der og hvordan Vesten er involvert i all elendigheten i Kongo. Hvordan metaller som utvinnes der er helt nødvendige mobiltelefonene våre og at de  styres av krigsherrer gjennom slavedrift. Kongo har enorme naturressurser og burde vært et av verdens rikeste land og omverden gjør ingenting.

– Er filmer som dette, som ligger nære virkeligheten viktigere enn andre filmer?

– For meg handler all film om at den må bevege deg. Den skal få deg til å reflektere og binde hjertet ditt sammen med kroppen – og sjelen til hjernen. Om det er  teaterpreget, fantasy eller en realistisk  film som dette må filmen skape følelser hos tilskueren. Når jeg går på kino, er det for nettopp å bli beveget og for å se filmer som får meg til å reflektere. For meg er tiden dyrebar. Jeg bruker ikke tiden på det middelmådige – så det er viktig å bruke tiden til å ta gode valg, sier Juliette Binoche som skal til Sveits og fullføre Olivier Assayas nye film.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen