Skal dere gå allerede? har vært en usedvanlig lang prosess. Filmen som kom opp på kino nå ble filmet i 2006. Det er gått 16 år siden hennes forrige spillefilm. 

Mona Hoel hadde stor suksess med Norges første dogmefilm, Når nettene blir lange, i 2000. Den ble etterfulgt av Salto, salmiakk og kaffe (2004). Så ble det stille fra henne. Årets film, Skal dere gå allerede?, ble spilt inn i 2007. Det har tatt fjorten år å få den frem til lerretet.

– Jeg var i gang med filmprosjektet Jernhesten allerede på den tiden. Så var det så mye greier med den støtten at jeg sa til NFI ”at jeg dropper det” og leverte tilbake støtten. Mitt opp i dette døde far min og samtidig ble jeg alvorlig sjuk. Jeg har jo trodd at jeg var atskillig friskere enn jeg var og det var først i 2017 at jeg ble skikkelig overraske over hvor mye energi jeg hadde.

I 2015 jeg i markedet i Cannes og testet en førsteklipp av Skal dere gå allerede? . Interessen var enorm. Filmen er det som har holdt meg i gang – ja, nærmest holdt meg i live. I løpet av disse årene har jeg gjort masse dokumentar og kortfilmer. Det har jeg klart, men ikke klart spillefilm – det siste svalestupet.

Norsk dogme

I 2000 kom hun med Norges første dogmefilm, Når nettene blir lange, som ble en stor suksess. Mens dogmebevegelsen revolusjonerte det danske filmmiljøet, ble Mona Hoel en ensom representant for sjangeren i Norge.

Skal dere gå allerede? er nå på kino.

-Årets kinoaktuelle Skal dere gå allerede? er også en dogmefilm. Har ikke tiden løpt litt fra dogme?

– Absolutt. Bølgen er over, men det er noe med det umiddelbare som dogmefilmer har. Jeg liker den friheten du får når du bruker kamera ti å undersøke ting selv. Det var noe vi snakket om da vi satt på Ullevål og lagdeSalto, salmiakk og kaffe for seksten år siden; at en celleist aldri ville gi bort celloen sin og la noen andre operere celloen og forklare hvordan den skal spilles. Da bestemt jeg meg for at på denne filmen skulle jeg også ta foto selv. Jeg tror det gjør noe med opplevelsen for publikum. Det blir nærmere hjertet.

Frigjørende

Filmen ble vist på filmfestivalen i Gøteborg i februar –før korona stengte ned alle festivaler og kinoer.

– Da jeg satt der med publikum kjente jeg nerven som var i salen der på fire ulike visninger. Det var helt vilt. Jeg tenker det må være noe der som går fra hjertet, ett inn i kameraet og ut.

– Var det Når nettene blir lange som gjorde at du ville lage Skal dere gå allerede? som en dogmefilm?

– Det var en vanvittig frigjøringsprosess å jobbe med dogme. Jeg har gjort alt på 35mm siden filmskolen. Her satt jeg med et manus, måtte stole på det og gå i gang med å geriljafange det – slik det å iverksette manuset som dogme tvinger deg til. Du får ikke lyssette – du får ikke gjøre bruke alt effekteriet du vanligvis har tilgang til. Du må stole på de strippede muligheten du har. Det var vanvittig frigjørende.

Tidløst tema

– Du skjøt Skal dere gå allerede? for fjorten år siden. Både verden og du har forandret seg. Hvordan har filmen endret seg for deg?

– Det er det som er så fint med denne filmen er at den er et tidløst tema. Og det er en del av mitt livssyn, tror jeg. Den representerer noe i meg som er helt uforandret. Kanskje er den viktigere nå enn da jeg skjøt den.

– Men nå er det jo et annet publikum på kino enn det var tretten år siden – et publikum som er vant til at alt er teknisk perfekt og er vant til en helt annen klipperytme også videre?

– Ja, det er kjempespennende, utfordrende og er morsomt å se hvordan det funker. Derfor var det veldig gøy med de fire visningene i Gøteborg. At den ikke var teknisk perfekt slik ungdommene var vant til betydde ingenting der. Den er rufesete og det fikk helt motsatt effekt. Det føltes som at de var nærmere tema av den grunn. Den er sånn litt som meg.

Jeg har hatt testvisning med hundre fjorten-femtenåringer. Det var en klasse med 35 gutter med ADHD, og læreren sa ”jeg vet ikke hvordan dette går – lykke til”. Det tok sju minutter så var de helt inne i filmen. Jeg har aldri sett på makan og de prata i vei etter filmer. De kjente seg igjen, «det er sånn vi har det på Nesodden med fullt av doplangere også videre». Jeg føler at det er noe med råheten i filmen som treffer.

Verdens beste fotograf

– Her går du tilbake og fotografer selv – og så hadde du en av verdens beste fotografer på Salto… Hoyte van Hoytema som har filmet Christopher Nolans kommende Tenet?

– Det var jo en frigjøring å jobbe med Hoyte. Jeg kom jo gira inn i det samarbeidet med ham med dogme langt framme. Det var første gangen han filmet håndholdt med et 45 kilos kamera på skulderen. På Dunkirk håndholdt han jo også – med et 60 kilos kamera. Vi tok dogme et skritt videre sammen med veldig gode kamera.

Tenet-fotograf Hoyte van Hoytema sto for foto på Salto, salmiakk og kaffe (2004)

Skal dere gå allerede? valgt jeg å strippe det hele ned til det mest nødvendige. Det er impro og det er det viktig at vi jobber med. Det er som med musikere, selv om de improviserer så legger de ikke igjen talentet hjemme.

– Blir det mer samarbeid med Hoyte van Hoytema?

– Ja jeg kommer garantert til å jobbe med verdens beste fotograf igjen selv om jeg er litt sur på ham siden han ikke ringte meg da han var her under innspillinen av Tenet – jeg har sendt ham hatmelding på Skype om at jeg aldri vil snakke med ham mer! Det vil jeg selvsagt. Jeg er kjempeglad i Hoyte – han er king of the kings! Han har hjertet med seg og det er en av hans store egenskaper som du opplever når du jobber med ham.

Snu et mørkt sinn

– Hva var ideen du jobbet med i årets premierefilm?

– Det var å skape en historie hvor to håndverkere klarer å snu et mørkt sinn. Det var kjernetanken. Jeg hadde skrevet manus, men de fikk ikke det utlevert. Jeg stolte på at jeg regisserer underveis. Det handler om en ung jente, som til tross for at hun bor i verdens rikeste land, så har foreldrene ingenting til henne. Hun havner i trøbbel og er ensom og fortapt.

– I de tidligere filmene har du jobbet med proffe skuespiller og har kommer du med den gjeng med amatører.

– For meg som regissør må jeg gjøre jobben uansett om de er proffe eller amatører. Det må sitte uansett – være troverdig.

– Hvis vi går tilbake til dogme –det revolusjonerte dansk film og de som var med der har preget dansk film siden. Du ble en nokså enslig representant i Norge. Hvorfor fikk det ikke noe gjennomslag her?

– Jeg tror det var slik ”at vi skal i hvert fall ikke kaste oss på en bølge.” Men tenk hva det gjorde med dansk films status ute i verden! Når nettene blir lange fikk medvind av å være dogmefilm. Det handlet først og fremt om å stole på historien. Jeg håper at historiee også bærer seg denne gangen – for jeg skal tilbake på banen.

Ustoppelig

Til tross for flere års kamp mot sykdom har ikke Mona ligget på sotteseng.

– Jeg må jobbe. Jeg må stå på. Til tross for at du føler deg som nybegynner, for det er det som skjer hver gang nede hos NFI. Vi skal ikke snakke filmpolitikk nå, for det er jeg veldig lei. Men er det vel slik at nå man har jobbet med å bygge biler i 20 år så blir man flink til det. Slik er det forhåpentligvis også med film. Når man har et fag så vil man jo gjerne bli husket for det man har gjort – at det skal gli av seg selv noen ganger. Men den gang ei. For meg handler de mye om å frigjøre seg fra mye av negativiteten – og bare gjøre det. Det kommer jeg til å forsette med. Jeg bare kjører på uten tanke på NFI. Nå har jeg Natt på gang, og det kommer en film til. Litt er jo dette en idé om en tiologi som baserer seg å de ti bud. Jeg snur budene på hodet og utfordrer karakterene mine ved ikke elske sin neste, til å bryte ekteskapet, til å drepe – hva skjer da? Her bruker jeg igjen profesjonelle skuespilleren – som Henrik Rafaelsen og Jørgen Langhelle.

Var livredd

– Mens du var syk var det sånn at du tenkte at jeg greier ikke å komme tilbake?

– Ja. Jeg har vært livredd. Jeg havnet på Sunnaas. Jeg hadde bare gelébein og var lam fra livet og ned. Jeg lå der i seks uker med intravenøs pencilliinbehandling. Det var noen som spurte meg tidligere i dag om det var utfordrende å lage film uten penger. Det er ingenting som er utfordrende når du har sittet i rullestol og ikke klarer å lage mat til din egen datter, ikke klarer å sørge for at hun har det bra. Jeg var et halv år på Sunnaas på opptrening og hun hadde egen seng på rommet mitt. Jeg har hatt masse utfordringer hele livet, men dette var dråpen. Det blir ikke verre enn det. Heretter gå det bare oppover – jeg sikter fremdeles mot en Oscar!

Delta i diskusjonen