Katrine var resultatet av kjærligheten mellom en norsk kvinne og en tysk soldat under 2. verdenskrig. Som spedbarn ble hun sendt til Tyskland i regi av nazistenes «Lebensborn-program», iverksatt av Goebbels for å fornye det tyske blodet. 25 år senere kom hun tilbake til Norge for å gjenforenes med sin mor og de siste 20 årene har hun levd lykkelig med sin norske familie. Men det skal vise seg vanskelig å slippe unna fortiden fra etterkrigstidens Øst-Tyskland, og Katrine setter alt inn for at hennes hemmeligheter skal forbli begravet.

Allerede fra anslaget føles «To liv» befriende i sin europeisk ånd hvor karakterdrama avløses av lavmælt spenning med en underliggende nerve. Her forenes den psykologiske thrilleren med spionthriller, familie- og rettsdrama, og regissør Georg Maas makter langt på vei å holde orden på ingrediensene.

Fotograf Judith Kaufmann byr på visuelt slående bilder som effektivt understreker tid og sted for handlingen samtidig som filmens stemningsskapende musikk underbygger historiens mange virkemidler. Her blandes fiksjon med virkelighet og «To liv» fremstår langt på vei realistisk i sin tilnærming til temaet den tar opp.

Filmens største styrke er unektelig skuespillerne, anført av hovedrolleinnehaver Juliane Köhler som gir Katrine den troverdigheten rollen trenger for virkelig å gripe tak i oss og vekke engasjementet. Sven Nordin på sin side er tryggheten selv, mens Liv Ullmann briljerer i en rolle som skapt for henne.

Dessverre har «To liv» svakheter som trekker ned helhetsinntrykket. Ken Duken er plagsomt stiv  i rollen som advokaten som graver i Katrines fortid, og historien tar noen irriterende og konstruerte vendinger underveis. Man får inntrykk av at filmens fire manusforfattere føler de har dårlig tid, med det som resultat at vi som tilskuere serveres spor til løsningen på en litt for kunstig måte. Her er det mye som skal fordøyes riktig og da kan man ikke være redd for å ta seg den tiden som trengs.