André Øvredal er en av våre største eksporter av filmtalenter til Hollywood. Ikke minst av sjangerfilm. Etter knallsuksessen med Trolljegeren har han hatt stor suksess med filmene han har laget i USA.

Selv om det bare er et par måneder siden han kom med sin forrige film, Scary Stories to Tell in the Dark, er han allerede tilbake med en ny storfilm. Denne gangen har han igjen latt seg inspirere av av norrøn mytologi.

 Torden handler om en ung mann som oppdager krefter han ikke ante han hadde, og mysteriet rundt det. André Øvredal leker igjen med sjangere, og bruker kjent mytologi til å skape noe som er unikt. En svær påkostet norsk film om norrøn mytologi er jammen meg på tide, og vi trenger fler norske sjangerfilm i Norge på det store lerret!

En travel mann, André Øvredal er i gang med flere prosjekter, en av de er The Long Walk, en filmatisering av en bok fra Stephen King.

Heldigvis fikk han tid til å møte CINEMA når han var i Oslo i anledning premieren av hans nye film.

Produktiv

Hvordan har du klart å få ut en film så kort etter din forrige?

– Torden filmet vi faktisk sommeren/høsten 2017 og klipte vi den utover vinteren. Men så plutselig fikk jeg tilbud om å regissere Scary Stories to Tell in the Dark og det kunne jeg ikke si nei til. Da avtalte vi et løp om at spesialeffekter skulle fortsette å jobbe. Vi skulle fortsette og holde dialog om klipp og lydarbeid, mens jeg lagde Scary Stories to Tell in the Dark. Så stoppet det litt opp, for regissøren må være til stede. Mange som trenger daglig input og det ble vanskelig en periode. Når Scary Stories var ute, så har det vært fullt kjør på Torden siden.

 Deilig å være tilbake i den norrøne mytologien igjen?

 – Det er jo bare morsomt det. Det er en veldig rik mytologi. Jeg syns det er veldig gøy å kunne modernisere det. Det er jo helt fantastiske ting som har måtte tilhøre et lite område som det Skandinavia er. Det er jo verdenskjent. I USA ligger også den norrøne mytologien tett. Det ser man blant annet på Marvel-filmene. De har et nært forhold til denne mytologien de også.

André Øvredal er glad i å blande sjangere, og Torden er intet unntak.

– Det her er et eventyrdrama. Med masse action og spektakulære øyeblikk. Det er det jeg vill kalle det. Det er jo en hybrid av sjangere. Som det jo var med Trolljegeren også. Men denne gangen er det ikke mockumentary. Det er en vanlig film. Det er en roadmovie, det er en kjærlighetshistorie, det er en mytologisk film. Det er et superheltkonsept i bunnen. Det er flere ting som vi prøver å sy sammen.

Han håper Torden er en film som kan nå bredt.

– Det er en kjærlighetsreise og det er en del voksne temaer i filmen. Men samtidig håper jeg den er spektakulær nok og underholdende nok til å fungere for et ganske ungt publikum. Distributørene sikter den inn til et ganske ungt publikum. Men jeg tror den kan fint strekke seg mot et eldre publikum.

Arbeidet med skuespillerne

Øvredal forteller hvordan han jobber med skuespillerne.

– I prinsippet er jeg opptatt av å fange øyeblikket. Men samtidig så må vi vite hva vi skal. Ofte liker jeg å jobbe med skuespillerne på forhånd med å snakke om scenene. Forstå psykologien. Forstå nivået på spillet. Bli enige så vi sikter på de samme tingene. Så vi kan sitte å diskutere om karakteren sal eksplodere her, eller skal de reagere lavmælt. Hvordan fungerer den psykologiske utviklingen til karakterene gjennom scenen. Det meste vi snakker om er jo psykologi.

Men han er forsiktig med å ikke bruke opp skuespillerne før kamera er slått på.

– Man på jakt etter øyeblikk, alltid. Jeg har opplevd skuespillere som er så klare for å spille scenen, at de kommer inn og er helt opprevne, også gjør de den beste tagningen på øvelsen før opptaket. Det er ingenting som er så deprimerende som det, for du vet at du får det aldri igjen. Derfor prøver jeg å holde folk unna å kjøre på med det intense spillet før kamera går. Tørre øvelser. Så tørt som mulig.

En viktig del er å planlegge ut hvordan scenen skal utspille seg.

– Også er det rett og slett den praktiske blockingen. Hvordan skuespillerne beveger seg. For det er jeg veldig opptatt av. Hvordan skuespillerne fysisk manifesterer scenen. Det er veldig lett hvis man ikke passer på at det stopper opp med at to skuespillere bare prater med hverandre, ansikt til ansikt. Så vi var veldig bevist på å få det til å flyte.

Hvordan jobber du med å få det til å flyte?

 – Blockingen, bevegelsene på skuespillerne, den planlegger jeg sammen med fotografen først og fremst. Hvordan vi vil fortelle historien. Selvfølgelig er skuespillerne og det som foregår foran kamera viktigst, men nest etter det er hvor kamera står. Hvor én registrerer skuespillet fra. Av og til er det helt riktig at det øyeblikket der blir registrert i en total fra siden, mens neste øyeblikket må være sånn eller sånn. De avgjørelsene er veldig presise og det gjør vi på forhånd. Hvordan vi vil at filmen skal oppleves. Da er det viktig å planlegge hvordan skuespillerne beveger seg. Det gjør vi nesten uavhengig av skuespillerne. Også tar jeg å snakker med skuespillerne om det. Enten på forhånd eller på dagen. Vi har en blockingøvelse på morgenen der vi går gjennom scenen. Der kan de ha noen innspill, og da justerer vi etter det.

En tilstedeværelse hos skuespilleren er det André Øvredal først og fremst ser etter hos skuespillerne sine.

– Jeg vil at de skal være i scenen så mye som mulig. Vi leter egentlig etter skuespillere som er kapable til til å være til stede i scenen så mye som mulig. Som ikke nødvendigvis rasjonaliserer spillet sitt. Men aller helst bare lever i scenen. Du kan se på audtion, forskjellen på skuespillerne som gjør den ene kontra den andre måten å jobbe på. Det er selvfølgelig hybrid. Man veksler jo. Går inn og ut av scenen. Ideelt sett ser en etter den hengivne tilstedeværelsen.

Joker er en film Øvredal syns hadde en skuespiller som levde seg ordentlig inn i scenen.

– En av de beste filmene i fjor, Joker, hvor jeg opplever at Joaquin Phoenix tørr det. Han tørr å totalt leve i scenen. Gi blaffen i alt som er av plan. Det er det beste. Ingenting er mer tilfredsstillende for en regissør enn å se skuespilleren oppnå et eller annet unik. Tørre å gjøre øyeblikket. Nå en eller annen høyde i scenen. Som gir en unik troverdighet. Det er det absolutt beste som kan skje i en filminnspilling.

Manuset

Manuset er i konstant endring for Øvredal.

– Jeg sitter å skriver om manuset hver eneste natt før ny opptaksdag. (ler) Så det er en veldig stressende greie. Både for meg og for alle andre. Scenen er jo den samme, men går gjennom dialog, og prøver å se for meg den skuespilleren vi nå jobber med, hvordan ville den skuespilleren sagt det, kontra det jeg satt og tenkte for årevis siden som var i et vakuum.

Er dialogen strengt bestemt, eller er den mer veiledende?

– Delvis veiledende. De må nesten holde seg til hva innholdet er. Men å forandre på ord eller vendinger. Det er bare fint. Jeg vil heller ha skuespillere som hjelper til å finner fraseringer som funker for de. Det vil alltid variere fra scene til scene og det varierer fra skuespillere. Noen vil ha dialogen og få det til å spille. Virkelig få det til å spille. Selv om det er en svakhet i dialogen, så vil de jobbe med å få det emosjonelt til å fungere. Mens andre vil forandre på dialogen hvis det ikke sitter riktig i tungen. Jeg må hele tiden være fleksibel på alle disse løsningene. Det er jo en del av regissørens oppgave. Det å guide forskjellig skuespillere til å oppnå best mulig resultat med sin måte å jobbe på.

Andre Øvredal mener at en regissør bør være litt usikker.

– Man jobber jo med manuset veldig lenge, og man har jobbet med forarbeidet veldig lenge. Forbedrer og prøve å fokusere og lete etter feil. Jeg mener at ideelt sett, så bør regissøren være usikker. Om regissøren blir for sikker på enkelte sider ved filmen, så blir han ikke åpen nok til å finne det beste resultatet. Som kanskje åpenbarer seg ut av en usikkerhet og en søken etter et bedre resultat. Selvfølgelig må man være bombesikker på visse ting. Men hele tiden passe på. F.eks, om en scene som kanskje er litt uforma. Så hva gjør man da? Også har man masse smarte folk rundt seg som hjelper. Spesielt skuespillerne er jo de viktigste samarbeidspartene.

Skriveprosessen

Hvordan jobber du når du skriver?

 – Jeg sitter ofte å jobber med ideen lengst mulig. Prøve å finne ut av ideen best mulig. Når jeg klekka ut Torden så var det egentlig en amerikansk produsent som kontaktet meg og spurte om jeg kunne klekke ut en ny ide basert på norrøn mytologi, ala Trolljegeren. Et eller annet fra Norge, så gjør vi det internasjonalt. Opprinnelig satt jeg i et par måneder og grubla på hva slags ideer som kan være interessant å leke med. Bare satt og koka på ideer, ideer, ideer. Så endte jeg til slutt opp med ideen på Torden.

– Så begynner jeg å utvikle den. Hvordan skal den begynne og alt det. Slutten kom jeg frem til et stykke ut i prosessen. Men det lå litt i kortene ganske lange. For jeg ville at det skulle være en dramatisk slutt. Det kom naturlig, hvordan filmen skulle slutte. Men den kom litt senere i prosessen. Hadde kanskje skrevet 2/3 deler av manuset. Da var jeg så kjent med verdenen at da krystalliserte hva som skulle være der. Men det ideelle er jo å vite slutten. For da vet du hvor du skal. I hvert fall vite noe som slutten.

 

Struktur og presist manus

– Jeg er veldig opptatt av at manuset er en egen prosess og ekstremt opptatt av at format på manuset skal være moderne og dønn presist. Mange manus blir overtunge på tekst. Et manus skal være veldig lett å lese. Veldig fort og enkelt.

– Jeg er også ekstremt opptatt av struktur. Jeg mener at det som er bra med det er at man får fokus i hva man skal fortelle i de forskjellige delene av filmen. For meg hjelper det å fokusere innholdet. Du får dermed skapt en veldig bevisst og strukturert utvikling i fortellingen. Spesielt andre-akten, som er gjerne ca 60 minutter av filmen. Den kan bli veldig ullen og svevende om en ikke holder ekstrem fokus. Jeg strukturere det opp i sekvenser på 10-15 minutter hver. Det gjør at en får fokusert hvor man skal. Ok, her er klimaks, BOM her skal vi.

Han er opptatt av at tempo skal blir riktig.

– Jeg vil ha den i riktig tempo. Kan hende jeg har klekket ut 15 scener til første 12 minuttene av filmen. Da må jeg skvise det inn på 12 minutter og det setter tempo i filmen naturlig. Hvis du ikke har det målet med sideantallet, så kan de 15 scenene plutselig bli 30 sider. Det blir en treg film som er ufokusert. Dialogscenene blir ofte for lange. Det kan skje så mye rart. Men hvis du holder det veldig stramt, på side 12 så skal det skje, ok – hvordan kommer vi oss ditt. Hvordan blir vi grepet nok til å bli interessert i det plottpoenget der. Så det er sånn jeg sitter og jobber. Men alle har jo sine egne måter.

Effektarbeid

Torden er en film som har mye effekter i seg, men André Øvredal har ikke noen spesielle triks når det kommer til å sette stemning på sett.

– Jeg har ikke noe triks. Det er å diskutere med skuespillerne og få de til å forstå hele tiden midt under opptaket hva det er som foregår foran de. Det handler mest om skuespillerens evne til å fantasere. Uansett så blir man nødt til å sette seg inn i følelser som er skrevne i tekst som ikke er deres egne, som de blir nødt til å manifestere i scenen. Det er egentlig det samme enten det er en opprivende krangel med kjæresten eller det er et monster. Så det er skuespilleren selv som til syvende og sist må finne ut av det. Jeg diskuterer med de hva slags nivå, hvordan reagerer de, har du sett noe sånt før nå? Nei selvfølgelig ikke. Hvordan reagerer et menneske på noe de ikke har sett før? Hva slags nivå vil den reaksjonen eksistere på. Det handler egentlig om forholdet mellom virkelighet og fantasi.

– Jeg husker i Trolljegeren, der hadde vi et øyeblikk der de kommer løpende, de har akkurat overlevd den første løpeturen, jagd av et troll i den første scenen. Der var jeg overbevist om at de måtte bare le. Disse ungdommene som avreagerer på det ufattelige de hadde sett. For meg så måtte det være et utbrudd av latter og overlevelse-glede. Vi hadde diskusjoner om de skulle reagere negativt. Fordi det er egentlig der de store avgjørelsene ligger. Hvordan reagerer du på noe ufattelig.

Er det en egenskap du tester under auditions?

– Det blir jo mer under opptaket man må finne ut av det. Man diskuterer det mye underveis under produksjonen. Man går jo rundt og tenker på det 3-4 dager før i opptaksplanen. Diskuterer det som kommer. Skuespillerne er også kanskje nervøse på hvordan de skal reagere. Om det blir en overreaksjon. Jeg er jo ansvarlig for å guide de. Jeg er jo ansvarlig for resultatet. Passe på at det blir bra. At opplevelsen deres blir bra. At det føles trygt å gjennomføre. Men på audtion handler det mer om dette er riktig person. Kan denne personen levere denne karakteren overordna. Det jo masse forskjellig øyeblikk i en film og man får aldri testa sånne ting. Med Nat Wolff så ble det en casting som ikke gikk på audtion. Den gikk mer på om han ville være med, eller ikke være med.

Sjangerfilmregissør

For Andre Øvredal er det sjangerfilm som er det eneste aktuelle.

– Jeg prøver jo å lage noe som er så unikt som jeg klarer å få til. Jeg prøver ikke å trå i andres sine filmer. Prøver at Torden skal være noe unikt som ingen har sett før. Den vil være en subsjanger som Chronicle og Unbreakable, og sånne mørke superheltfilmer. Der føler jeg at Torden hører hjemme. Men bortsett fra det så håper jeg det er en unik film, fordi det er det eneste jeg er interessert i. For jeg finnes ikke interessert i å lage en sjangerøvelse. Trolljegeren føler jeg var unik nok. Autopsy of Jane Doe, innenfor sin haunted house sjanger, ble en godt mottatt film. Scary Stories var en mer episk grøsser. En større fortelling. De neste to filmene jeg skal lage er også for meg veldig unike.

Øvredal forteller om forskjellen mellom å lage effektfilmer i Norge versus i Hollywood.

– I Norge når det gjelder budsjett så er det et tak på publikum. Du greier ikke tjene mer enn en viss sum på en norsk film. I Hollywood så er det nesten ubegrenset. Får du den inn til Kina, får du den inn hit, er det endeløse milliarder. Mens i Norge så har vi 5 millioner mennesker, og så og så mange av de drar på kino. Der ligger det en begrensing. Man tenke, er det kvalitet eller kvantitet. For det blir en balansegang. Når man sitter å jobber med effekter i Norge så må enn begrense antalle bilder, og det trenger man egentlig ikke i Hollywood. De holder omtrent ikke tellingen på antall bilder. De må bare få det best mulig. Mens i i Norge, f.eks, får vi råd til 28 bilder av denne typen. Hvis du vil ha et bilde til, som er litt større, så må du fjerne to andre. Så man sitter og ni-regner på småting. Det bildet der koster 10.000 kr, og det andre koster 32.000 kr. Så du får tre av den type bilder eller ett av den andre typen. Sånt sitter man med hver eneste scene i Norge. Det gjør at en blir veldig spissa til hva man får råd til.

Uendelig med budsjett ikke nødvendigvis en god ting.

– Er det noen som husker en stor eksplosiv sluttscene i en Marvel-film? De er like alle sammen. Uansett hvilken det er. Det er enorme spektakulære scener, men jeg husker ingen av de, av de jeg har sett. De er så like. Det er bare masse som skjer, og de varer i 45 minutter. Det er ingen som skviser de og fokuserer det. Så det blir enorme scener uten den personligheten som jeg var vant til fra gamle dager. Indiana Jones, eller sånne filmer. De hadde begrensninger. Steven Spielberg satt jo som mål at han skulle ikke en krone over budsjett på Raiders of the Lost Ark. Det var et premiss han satte for seg selv. Han gikk to millioner dollar under budsjett på den filmen. Men herregud den filmen er jo så presist fortalt. Derfor blir den så minneverdig.

Men han forstår likevel litt hvorfor det blir sånn, selv om det føles tomt.

– Det blir tomt. Det blir spetakkel for spetakkelets skyld. Men på to hundremillioner dollar filmer så skjønner jeg litt at de må gjøre det. For de må jo konkurrere med Netflix og tv og alt mulig rart nå. De er nødt til å være noe helt annet. Så da er det spetakkel og bare blåse pengene etter det.

Tips til unge filmskapere

André Øvredal har noen gode tips til unge filnskapere.

– Jeg er jo av den tanken at sjangerfilm er fantastiske greier. Jeg kommer aldri til å lage noe annet en sjangerfilm tror jeg. Alt jeg har laget, og alt jeg ser for meg fremover er sjanger film. Så mitt innspill vil jo være utifra det standpunktet. Så det å f.eks lage en veldig fokusert 5-6-7-8 minutters kortfilm i en sjanger, grøsser er jo åpenbart for det er billig å gjøre. Man kan gjøre enormt mye dramatikk med null ressurser. Det er ingen unnskyldning til å ikke lage en god liten grøsser. Så kan man få den inn på festivaler der arrangører og publikum er veldig glad i sjangere. Den bør være under ti minutter. Så det er lett for festivaler å programmere og lett for publikum å se på.

– Ikke lag en 20-25 minutters wannabespillefilm. Det er det verste du kan gjøre, føler jeg. Det beste eksempelet er jo Lights Out-kortfilmen. Tre minutter med en skummel liten gag. Så ble det spillefilm og en hinsides karriere i Hollywood. Det er ikke så vanskelig, men det er selvfølgelig en ide og en gjennomføringevne som må til. Jeg var jo på Fantastic Fest med Autopsy of Jane Doe i 2016, og der satt jeg og spiste en middag med Emilie Hirsch og noen andre. Og der sitter det agenter fra store Hollywoood-agentbyråer. Grunnen til at de var der, var for å sitte i salen, inkognito og se på kortfilmer. Kun kortfilmer for å se om det var noe talent tilstede. Om det var noe nytt og talentfullt. Hvis du greier det så vet du aldri hva du kan oppnå.