Regissør Petter Holmsen kunne glede seg over at Fjols til fjells gikk inn til en førsteplass på Kinotoppen i helgen. Oppfølgeren til Edith Carlmars klassiker med Leif Juster fra 1957 ser ut til å bli en solid publikumssuksess.

Selv om Carlmars film fikk lunkne anmeldelser er den blitt en årlig gjenganger ved påsketider på tv. Nå er det skapt en ny versjon for en ny generasjon.

Regidebutanten  Petter Holmsen er mannen som har fått ansvaret for å lage denne oppdaterte utgaven. Selv om det i teorien er en oppfølger, er det i utgangspunktet bare navnet og lokasjonen som er brukt for å sende nye fjols opp i fjellet og skape litt kaos.

Denne gangen følger vi barnebarnet til Leif Justers karakter fra den originale filmen fra 1957. Han er en mann som drømmer seg tilbake til enklere tiden når påskeferie var utedo, påskeegg og en termos med noe varmt i. Han jobber i et høyfjellshotell som representerer alt annet enn den nostalgiske påsken han vil ha. Så skjer det forviklinger når sjefen dør, og de risikerer og ikke bli kåret til årets påskehotell. Kaos oppstår.

På rollelisten finner vi blant annet Herbert Nordrum, Nader Khademi, Annette Hoff, Nils Vogt, Christian Skolmen, Janne Formoe og Bjarte Hjelmeland.

Petter Holmsen har regissert episoder i tv-serier som Oljefondet og Aldri voksen. Han har også laget en del kortfilmer, deriblant Stille på sett.

Vi tok en prat med denne ferske filmregissøren om hvordan det er å ha ansvar for en slik nasjonalskatt, hvordan han forbereder seg og hvordan han arbeider med skuespillere og manuset.

Høye forventinger

Hva var ideen om å lage en oppfølger til en norsk klassiker. Forventningene kan jo bli høye.

– Jeg håper jo at folk går inn med høye forhåpninger, og jeg håper at jeg klarer å innfri. Ideen handler jo egentlig om at jeg er en gammel sjel som syns vi lever i et samfunn som har en tendens til å bli litt historieløst. Jeg syns det er fint å kunne titte litt tilbake og håper denne filmen også kan åpne den skatten som Fjols til Fjells fra 1957 er, for et nytt publikum. At flere graver i filmarkivet og ser på den. Samtidig som jeg håper at folk som absolutt ikke har kjennskap til den også skal kunne nyte denne filmen. Den skal være for både de som levde da, og de som er unge nå. Det er er ideen. Ta det kjente begrepet som vi kjenner fra 50-tallet og putte det på det moderne påskefjellet. Hva er det som har skjedd med påsken. Hva er det som har skjedd med den norske fjellheimen. Hva har skjedd med den norske folkesjela.

Er det en liten kritikk til hvordan påsken har blitt?

– Man kan diskutere om det er en kritikk eller en kommentar på hva påsken har blitt. Jeg liker å tro at filmen er nyansert nok til at den ikke er en pekefinger i «Du må ikke dra på afterski». For det kan jo sikkert være gøy det. Selv om jeg for min del foretrekker Einar Skanke og Erik Bye fremfor Kygo og de andre artistene.

– Så det er jo en kommentar på hva som har skjedd. Og jeg syns det er gøy å tøyse med alt som har skjedd. For det er jo helt vanvittig. Hurumhei Høyfjellshotell fra 1957 versjonen. Høyfjellshotell med 13 rom. De snakker kun om disse 13 rommene. Mens det høyfjellshotellet vi filmet i nå har jo mer enn tusen rom. Og det er et av veldig mange høyfjellshotell på det samme fjellet. Så det har jo blitt, på den ene siden, mye mer tilgjengelig. Og det er jo positivt. Men samtidig så har jo det brakt med seg en enorm partykultur. Hovedkarakteren i filmen hater det i begynnelsen av filmen. En mann som liker lusekofte og gode komfortable strikkete plagg havner midt i et party-mekka. Det er morsomt.

Petter Holmsen vet hvor heldig han er som har fått lov til å lage Fjols til Fjells som sin debutfilm.

– Ja, det er jo en kjempe ære. Det å kunne gjøre en film som kommer med en så stor pakke rundt. Det syns jeg er enormt gøy. Nervøst, selvfølgelig. Men også dritglad for muligheten. Håper det faller i smak så jeg kan gjøre dette i mange år fremover.

Hvordan føles det å endelig ha gjort sin debutfilm?

Det var på grevens tid! Neida, selv om jeg har høye viker og kler meg som en 90-åring så er jeg bare 28 år. Så jeg har ikke hastverk. Det er selvfølgelig nerver, men det kommer man seg ikke utenom. Det kommer jeg til å ha til den dagen jeg er 80. Med den filmen jeg skal lage når jeg er 70.

Leking med lik

Selv om et stort plottpoeng i filmen er at Nils Vogts karakter dør og de må late som at han fortsatt lever, så var han opptatt av det skulle oppleves som troverdig. Så selv om det er lett og sammenligne med Weekend at Bernie’s, var han ute etter noe annet.

– Jeg jobber jo, når jeg ikke er filmregissør, i Jølstad begravelsebyrå. Og har gjort det i gode seks år nå. Så for meg var det viktig at mine kollegaer i Jølstad skulle tro på Nils Vogt som død. Og i Weekend at Bernie’s så gjør man ikke nødvendigvis det. Men gjennom de øyeblikkene vi bruker så vil man kunne selge den illusjonen. Selvfølgelig i et komisk univers. For vi er jo ikke i en superrealistisk boble. Men i et komisk univers så tror jeg på det. Men det øyeblikket han er på en fest, som i Weekend at Bernie’s, så hadde ikke jeg trodde på det som regissør. Og da hadde jeg ikke klart å selge det på lerretet heller.

Inspirasjonen var heller hentet fra de gamle mesterne.

– For min del handlet det ikke om å herse med lik. Weekend at Bernie’s var en referanse, men ikke nødvendigvis en inspirasjonskilde. For min del var det mer å titte tilbake på de gamle slapstick mesterne. Jeg og Herbert møttes flere ganger i uka og hadde kinodater. Der hvor vi satt og studerte Jacques Tati, Buster Keaton og Charlie Chaplin. Se på hva er det er de gjør. Hva er kjernen i det de gjør. Bygge opp en norm som man bryter. Bygge opp en forventing som man bryter. Og prøvde med manuset, som i utgangspunktet er ganske verbalt, å finne en gøy fysikalitet i det. Finne en fysisk komedie.

Var humoren i manuset eller var det mye leking og improvisasjon på sett?

– Vi har jo en helt strålende cast med oss. Folk som har helt genial intuisjon. Det er skrevet et morsomt manus, men det ville det vært vært utrolig dumt av meg som regissør å ikke lyttet til skuespillerens intuisjon. Så vi hadde mange leseprøver der vi fikk testet ut scener. Så det var veldig mye leking.

– Men det er en mer presis film enn mye tradisjonell norsk komedie der man lar kamera rulle og har håndholdt. Vi har nesten ikke noe håndholdt i filmen. Det er mye kjøringer. Det er mye stativ. Som krever litt mer presisjon. Vi driver ikke med inndekning på samme måte. Så når vi kommer på sett så har vi mer eller mindre en plan over hva vi skal gjøre. Samtidig er vi jo lydhøre på impulser som vi får. Men vi vet veien fra A til Å. Den veien har vi tråkket.

Prosessen

Hvordan var forberedelsesprosessen?

– Først og fremst så vi mye film. Vi så mye Jacques Tati, Buster Keaton, Harold Loyd. Og så på den derre stilige komedien. Sammen med fotografen, Audun Magnæs, satt vi lenge med referansebilder. Prøvde å finne ut hva er den verst tenkelige settingen for vår helt. Han er en mann i strikkete klær. Selv dressen hans har et umoderne snitt på seg. Den dressen er jo da, for de som kjenner originalen fra 1957, så ser man at den har sånne emblemer på jakken. Som er de samme emblemene som Leif Juster hadde. Så det er et tydelig nikk til den. Men det handlet om å designe en arena der han føler seg utafor.

Påskehotellene syns Petter Holmsen har blitt for sexy.

– Vi er i et hotell som har mye grå flater. Mye sexy nordisk design. Som er egentlig det motsatte, i mine øyne, av hva hyttekos er. Selv om det er peis, så er det i børstet stål. Og den påskepynten som vi hadde på hotelldisken var liksom ikke påskeegg eller noe grelle fjær. Det var gullakerte egg som er superstreite. Ser ut som det kommer rett fra en designkatalog.

De hadde muligheten til å bruke mye tid på hotellet.

– Vi var mye på hotellet. Var der mange mange ganger. Og vi bare løp rundt i korridorene og var litt sånn, hva om vi gjør dette her, denne lokasjonen tillater oss å gjøre dette.

Petter Holmsen vil understreke at selv om det de lager er komedie og mye tøys, så er det en tidskrevende prosess.

– Det er en tidkrevende prosesss. Det er det som også er viktig for meg å understreke. Spesielt med dette her, som er et magasin for interesserte. Komedie er lett å se på, men det jævlig vanskelig å lage. Så det ligger jo et håndverk og det ligger mye tanker og hjerte i de valgene vi har tatt. Som er veldig lett å avfeie fordi man skal le av det eller det er fjollete.

Komedien blir jo sjeldent tatt seriøs.

– Det er jo det ironiske med komedien. Men komedien trenger kanskje ikke bli tatt seriøst heller. Det er veldig vanskelig å lage. Men lett å se på. Og det er jo det som er det viktigste. Og det er jo gøy å lage. Vi har jo løpt rundt og hatt det kjempegøy. Vi bodde jo på fjellet i hele vinter. Og når vi var ferdig på opptak, så tok vi stabsmøter i boblebadet. Og hadde leseprøver i badstuen. Det var en annerledes produksjon. Det tror jeg man ser på lerretet også, at vi hadde det vanvittig gøy sammen.

Lang erfaring med casting

Petter Holmsen har mye erfaring med casting, og har i Fjols til fjells samlet en et bredt spekter av norske humorfolk.

– Jeg var jo castingdirector på Den 12. mann og Amundsen og jeg har castet en del greier. Og man sier jo at 90% av regi er castingen. Vi har humornieu folka, vi har Herbert og Nader som har en helt magisk kjemi. Men samtidig så har vi en legende som Nils Vogt. Jeg er superfornøyd med den rollebesetningen vi sitter med i dag.

Det var spennende for Petter Holmsen og jobbe med mennesker som kommer fra så ulike bakgrunner.

– Det er jo fagfolk som har forskjellig disipliner. De kommer fra forskjellig skoler, selv om mange har gått på teaterhøgskolen, så er det teaterhøgskolen over 30 år. De har et fag som har utviklet seg på forskjellig måter. Og det er også veldig gøy å jobbe med som regissør. Å jobbe med på den ene siden, Steinar, Erlend og Amanda som kommer fra Westerdalsskolen med mumblecoretradisjonen. Og på den andre siden har man Nils Vogt, som er den strenge, Stanislaviske teaterhøgskolen. Mye revy.

Petter Holmsen fikk mye hjelp fra Herbert Nordrum, som spiller Poppe, hovedkarakteren i filmen.

– Også er jeg velsignet med å jobbe med å jobbe med en av Norges mest presise skuespillere som jeg har fått så sykt mye respekt for, Herbert Nordrum. Ikke bare fordi han er en god skuespillere, men også fordi han er en fantastisk medspiller. Hvor lydhør han er på kollegenes arbeidsmetodikk. Når han jobber da med Humornieu folka, så tilpasser han seg det på en annen måte, mens når han jobber med Nils, så tilpasser han seg det. Han er en fantastisk skuespiller. Allsidig. Disiplinert og presis. Så det er dritkult.

Folkekomedien

Vi prøver jo å ta opp den tradisjonen som er folkekomedien. Jeg er jo en sterk tilhenger og elsker jo alle levende bilder, men jeg syns også at en film som dette skal treffe et stort publikum. Det er det jeg håper på å gjøre med den. Så jeg håper folk har lyst til å gi den en sjanse. Og håper de har lyst til å komme på kino og se det vi har laget. Tror ikke de blir skuffet.

Selv om filmkarrieren til Petter Holmsen skulle skyte i været har han ingen tanker om å slutte å jobbe i begravelsebyrået.

– Nei, det gjør jeg fordi jeg har lyst. Det er veldig givende. Vi er jo i en bransje der man fort kan miste litt bakkekontakt. Og det å kunne være på Jølstad holder meg på bakken. Det å kunne gjøre Fjols til Fjells, det å kunne gjøre komedie som jeg har et kjempehjerte for. Som jeg tror publikum har et kjempehjerte for. Som jeg opplever at kanskje ikke bransjen har et kjempehjertet for. Uansett hva bransjen i gåseøyne måtte være. Så er jeg kjempeglad for det. Og ikke til forkleinelse av de fantastiske filmene som lages. Men vi lever i en fryktelig deprimerende verden. Og det å kunne lage en film som har to plusstegn foran seg. Det syns jeg er viktig. Selv om Fjols til Fjells ikke er en viktig film så er det viktig og bare ha det litt gøy. Og glemme at verden går til grunne et lite øyeblikk.

Delta i diskusjonen