Etter en meget stygg bommert med
Quantum of Solace (etter mitt syn den svakeste i serien noensinne), er verdens lengstlevende filmserie igjen på rett spor. Og det til gangs!

Denne gangen er det den anerkjente regissøren Sam Mendes som sitter i registolen. Med solide filmer som
American Beauty,
Road to Perdition og
Jarhead på merittlisten, har Mendes markert seg som en av de fremste britiske regissørene i dag. Og med
Skyfall beviser han er en aldeles perfekt Bond-regissør.

Manusforfatterne Neal Purvis & Robert Wade og John Logan har laget et svært godt, gjennomarbeidet manus. De har skrevet et skikkelig Bond-manus – med samtlige elementer på plass (eksotiske locations, Bond-kvinner, «pre-credits sequence», eksplosivt klimaks, tittelseksvens etc). Men på snedig vis leker de med forventningene, og de manøvrer seg unna fallgruvene.

Historien er drivende godt fortalt og spenningsnivået holdes høyt fra første stund. Filmen har ingen dødpunkter, og historien tar stadig uventede retninger. Jeg kan trygt si at Mendes & co har en del overraskelser på lur, men som jeg naturligvis ikke ønsker eller vil avsløre. Særlig slutten er alt annet enn det man forventer.

I
Skyfall er historien sentrert rundt hacking
og lekkasjer av sensitiv informasjon på nettet, og det virker inspirert av Julian Assange og Wikileaks-avsløringene. Tematikken i
Skyfall oppleves som relevant og samfunnsaktuell.

At såpass mange elementer fra Ian Flemings bøker er med i
Skyfall, gleder mitt Bond-hjerte. Blant annet utforsker filmen Bonds forhistorie og skottske røtter (som blir beskrevet i bøkene), uten at jeg skal røpe noe konkret.
Skyfall har for øvrig en rekke referanser til tidligere Bond-filmer som
From Russia with Love (1963),
Goldfinger (1964) og
Live and Let Die (1973), til store glede for fansen.

Dette er som kjent Craigs tredje Bond-film. Det merkes at han er mer komfortabel og selvsikker i rollen (på samme måte Connery var med
Goldfinger og Moore med
The Spy Who Loved Me). Mendes har gitt Craig et større spillerom og han får muligheten til å utforske et større følelsesspekter. Dessuten viser Craig nye humoristiske sider, som fungerer meget godt.

Slik jeg ser det, er
Skyfall også den mest følelsemessige og sentimentale (i positiv forstand) Bond-filmen siden
On Her Majesty’s Secret Service (1969). Man kommer under huden på Bond og føler mye mer med karakteren.

Castingen av Javier Bardem som Bond-skurken Raoul Silva er svært vellykket. Med rollen som cyber-terroristen Silva har han skapt en av de beste Bond-skurkene på lang tid. Silva er fryktinngytende, minneverdig og ekstravagant. Silva har alle de kvalitetene en klassisk Bond-skurk skal ha, men karakteren byr på noe nytt: I likhet med Bond-karakteren er også skurken mer nyansert og kompleks enn i tidligere filmer.

Nytt er også Q. I
Skyfall er Q mer en hacker enn en gadgetmester. Etter mitt syn er det en modig, men også veldig velfungerende, grep. Det nye, britiske stjerneskuddet Ben Whilshaw har rollen som Q. Valget av Whilshaw som den ikoniske karakteren fungerer svært godt. Han har en slags nerdete kvalitet som kler karakteren han spiller veldig godt, og jeg synes at Whilshaw minner om Desmond Llewelyn (som spilte Q i 17 Bond-filmer).

Judi Dench i rollen M er som alltid god. Denne gangen har hun en langt større rolle og har en langt mer sentral rolle enn det hun har hatt tidligere.

Bond-kvinnene spilles av britiske Naomie Harris (som Eve) og franske Bérénice Marlohe (Sévérine). De er to ulike, men samtidig klassiske Bond-kvinner. Begge imponerer som Bonds kvinnelige motspillere. Kan for øvrig legge til at filmen har en tredje Bond-kvinne, som er lite nevnt: Den greske skjønnheten Tonia Sotiropoulou har en veldig liten, men likevel minneverdig rolle i starten av filmen.

Jeg må nesten nevne den øvrige rollebesetningen. De britiske stjerneskuespillerne Ralph Fiennes, Albert Finney og Helen McCrory leverer aldeles glimrende prestasjoner. Det at Mendes gir disse karakterene en stor plass i fortellingen, beriker filmen.

 Skyfalls filmfotograf
Roger Deakins og produksjonsdesigner Dennis Gassner. Særlig scenene som foregår i Shanghai og kasinobyen Macau er helt klart noe av det vakreste jeg sett i Bond-seriens historie, og vekker assosiasjoner til
Blade Runner (1982) og Wong Kar-wais filmer.

Actionsekvensene er spektakulære og løst på en oppfinnsom måte. Filmen involverer action og stunts med biler, motorsykler, tog gravemaskin og t-banevogner. Også er det mye skyting og eksplosjoner. Hva mer kan man forlange? På mange måter har
Skyfall ”alt” av action og stunts. Av filmens tre store actionsekvenser, vil jeg trekke frem filmens «pre-credits sequence» (åpningssekvensen) som den aller mest spektakulære.

Alt i alt innfrir
Skyfall
langt på vei og Mendes er en regissør som forstår seg meget godt på Bond-universet. Jeg tror jeg trygt kan si at James Bond er tilbake i storform. Lenge leve Bond!