I tema og tone framstår denne romantiske komedien som en krysning av Russells forrige to arbeider, den surrealistiske komedien
I Heart Huckabees (2004) og boksefilmen/familiedramaet
The Fighter (2010). Tempoet er heseblesende, personene styrt av besettelser og fikseringer, familieforholdene er mildt sagt spesielle, personene er delvis karikerte. Likevel føles den nye filmen som et steg tilbake. Selv om den ikke har et kjedelig sekund, mangler den maniske inspirasjonen, det idémyldrende overskuddet og originaliteten fra
Huckabees, og de sterke rollefigurene fra
The Fighter.

Cooper har sjarm og svært naturlig replikkføring, men noen Christian Bale er han ikke, han er og blir for glatt og lett. Hans tungt medisinerte, manisk-depressive rollefigur som etter måneder på anstalt er fiksert på å forsone seg med en uvillig kone, fungerer greit innen komedieformatet, men skikkelsen får aldri troverdighet på et dypere plan. En fandenivoldsk intens Lawrence er mer helstøpt. (Og De Niro spiller skjorta av dem alle som kontrollfrikende familiefar.)

Det hektiske tempoet til tross – filmen har en manisk høy klipperate og er full av «skjeve» visuelle løsninger – føles den imidlertid, til Russell å være, merkelig hul og overfladisk.