I 1976 er det valgår. Kjernekraften er det store valgtemaet. Samtidig begynner det liberale synet på sex å problematiseres. I Stockholm var det dukket opp 200 bordeller. Da justisministeren la frem et forslag om å senke straffen for voldtekt, og kun sex med barn under 10 år skulle kunne rammes av straffeloven, ble reaksjonene sterke hos publikum. Det er midt inne dette miljøet regissør Mikael Marcimain har lagt sin historie. Filmen er fiktiv, men bygger på virkelige hendelser som er flettet inn i livet til Iris og Sonja – to jenter som sliter med å tilpasse seg, og er plassert på ungdomsinstitusjon. De to ungdommene dras inn i prostitusjonen av Dagmar – en kvinne som har gode kontakter, og fikser jenter til menn i maktposisjoner – både i politikken og næringslivet.

Alle navn er forandret i filmen, men tidspunktet handlingen er lagt til gjør personene gjenkjennelige. Versjonen som vises på norske kinoer er klippet etter et forlik mellom produsentene og Palme-familien, fordi filmen antydet at statsministeren kjøpte sex av mindreårige. Det samme antydet den om at de borgerlige partilederne gjorde.

Call Girl tar oss tilbake til en tid hvor alle maktposisjoner innehas av menn – menn som snakker moral og likestilling, men som opptrer helt annerledes på bakrommet og privat.

Pernilla August har rollen som bordellmammaen Dagmar som spinner sitt nett. Både ned til jentene som rekrutteres og opp til mennene med makt. Pernilla August er strålende i rollen. Det samme gjelder Sven Nordin i rollen som hennes samboer og medhjelper, mens Kristoffer Joner har en mer perifer rolle som politisk fikser.

Call Girl er en gjennomført film og et troverdig tidsbilde av en viktig politisk epoke. Gå ikke glipp av denne filmen.