Vi fascineres av og fråtser i historier om drap og vold. Vår frykt og avsky for seriemordere må vike for nysgjerrigheten og trangen til å forstå ondskapen hos dem. Her er en guide til de ti beste filmene og hvor du kan strømme de.   

En seriemorder er en person som begår flere drap med tidsmessige avbrekk og uttrykket ble populært på 1970-tallet. Det er en kobling mellom seriemordere og psykopater, ingen er født psykopat og de fleste seriemordere er heller ikke psykopater, men det finnes likevel mange iblant oss. Vi fascineres av dem og inngår intime bekjentskaper med dem i form av dokumentarer, TV-serier og filmer.

Paradoksalt nok har FBI uttalt at mindre enn 1% av drapene blir begått av seriemordere og etter gjennombruddet med DNA på midten av 1980-tallet ble det stadig vanskeligere å være seriemorder. Dette er en av årsakene til at de mest notoriske seriemorderne fra 1960- og 1970-tallet stadig blir portrettert på nytt i nye filmer og TV-serier.

HBO-aktuelle I’ll Be Gone in the Dark

En av disse er Golden State-morderen som antas å stå bak minst 12 drap på 1970- og 1980-tallet. HBO slipper i slutten av juni en dokumentarserie basert på avdøde Michelle McNamaras svært interessante og spennende bok Jeg blir borte i mørket – jakten på golden state-morderen som ble utgitt på norsk i fjor. McNamara hadde en personlig tilknytting til saken og det ble hennes livsoppgave å finne morderen. Du rekker å lese boka før serien starter samt se noen av disse 10 beste filmene om seriemordere:

10. The House that Jack Built

Vi følgere en seriemorders oppvåkning og utvikling i USA på 1970-tallet. Gjennom tolv år og fem sentrale hendelser i hans virksomhet fortelles historien til ingeniøren Jack, spilt av Matt Dillon, som stadig blir en mer ekstrem drapsmann. Han tar til stadighet større sjanser mens politiet langsomt sirkler ham inn.

The House that Jack Built (2018) er en slags metafilm og en form for hyllest til seriemordersjangeren hvor regissør og provokatør Lars Von Trier låner og stjeler signaturtrekk fra kjente skikkelser. Vi er i sinnet til en nevrotiker plaget av tvangstanker som må dobbeltsjekke at han ikke etterlater seg spor. Det er den utspekulerte som bruker krykke for å fremstå som svak, psykopaten uten empati som øver på å smile foran speilet, det unge barnet som mishandler dyr og drapsmannen som samler trofeer.

Det er vulgært, slemt og grafisk. Trier fortsetter å presse grenser og vet hvordan han skal sjokkere. Det er en film som stadig blir mer ekstrem, grotesk og makaber og han bryter filmatiske tabu for å oppnå den fullendte provokasjon. Samtidig ligger The House that Jack Built nært opp mot den mer kunstneriske filmen og er både fragmentarisk og kapittelinndelt.

Da filmen hadde premiere under filmfestivalen i Cannes forlot visstnok et hundretalls publikummere visningen. Enkelte anerkjente kritikere som franske Cahiers du cinéma valgte den til en av årets beste filmer, mens andre ikke klarte å akseptere filmens vemmelige vesen. Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray og er tilgjengelig på SF anytime.

9. Hounds of Love

Australske Hounds of Love (2016) er basert på seriemorderne David og Catherine Birnie som bodde i et helt vanlig nabolag i Australia. De kidnappet, voldtok og drepte fire kvinner på midten av 1980- tallet og Hounds of Love forteller hendelsen til et av deres offer. Filmskaperen har uttalt at filmen kun er inspirert av Birnie-paret og at navnene deres er endret til John og Evelyn White i filmen.

I en forstad til Perth midt på 1980-tallet blir 17-åringen Vicki Maloney tilfeldig bortført av et forstyrret par. Med innsikten om at hun blir neste offer, må hun forsøke å skape en konflikt mellom paret hvis hun skal ha en sjanse til å overleve.

Ben Youngs sjokkdebut er svært ubehagelig, men uten å ty til grafiske scener. Den utnytter den snikende og vemmelige stemningen fremfor skrekkfilmens sjokkeffekt. Den prøver å tematisere psykologien rundt hvordan kvinner kan bli medvirkende til mannlige drapsmenn og er ikke for de sarte.

Da filmen ble lansert i Australia kritiserte et av Birnie-parets overlevende offer filmskaperne for hvordan de har utnyttet hennes historie og det ble stilt spørsmål rundt etikken i hvordan slike historier ble filmatisert. Dette gjelder også Wolf Creek (2005) og dens franchise og Snowtown (2011) som skildrer landets verste seriemorderen og som ble dømt for 11 drap. Hounds of Love ble lansert på VOD og DVD i Norge for noen år siden og kan sees på SF anytime.

8. Henry: Portrait of a Serial Killer

Da den kom uttalte Marin Scorsese at Henry: Portrait of a Serial Killer (1986) var en av de mest imponerende debutene de 10 siste årene, ikke uventet fikk den kultfilmstatus. Inspirasjonen kom fra Robert Harris ́ roman Den røde drage og en dokumentarfilm om Henry Lee Lucas. Regissør John McNaughton skulle egentlig lage en dokumentar om wrestling, prosjektet kollapset, men pengene var på plass. Konseptet seriemorder på film var relativt nytt og det passet bra med skrekkfilmens muligheter til å lage en kostnadseffektiv film.

Livet til tre dysfunksjonelle personer, Henry og hans kompanjong Otis dreper mennesker uvilkårlig, men Henry endrer seg når Otis´ søster Becky flytter inn. Filmen gjenspeilet en psykopats tanker med et upolert og naivt uttrykk, inspirert av dokumentarstilen cinéma vérité.

Virkelighetens Henry ble tatt og anklaget for å ha drept sin mor og kjæresten Becky. Netflixs dokumentarserie The Confession Killer er et svært fascinerende dypdykk i Henry og hvor det hele begynner etter rettsaken da han i en bisetning spør «hva gjør vi med de andre 150 døde?». Henry elsket oppmerksomheten, fikk tilgang til kriminalrapporter og skrøt på seg rundt 600 drap.

Mens Texas Ranger mente han sto bak 200 drap var det store spørsmålet om han hadde drept noen i det hele tatt? Saken ble en politisk skandale og startet en heksejakt på de som kjempet mot Lucas etterforskningen. Henry ble dømt til døden, men Guvernør Bush stoppet henrettelsen i siste liten. Henry: Portrait of a Serial Killer har blitt utgitt på DVD i Norge, men kan være vanskelig å oppdrive i dag.

7. Monster

Før Patty Jenkins ble Hollywoods største kvinnelige regissør med Wonder Woman (2017) debuterte hun med Monster (2003). Filmen portretterte Aileen Wuornos som var USAs første og mest kjente kvinnelige seriemorder og som drepte syv personer i årene 1989-1990. Jenkins skrev manus med Charlize Theron i tankene. Theron, som selv hadde vært vitne til at moren drepte hennes alkoholiserte far, gamblet med karrieren og takket ja til den svært lite flatterende rollen.

Aileen ble mishandlet som barn, livnærte seg senere som prostituert og en uheldig hendelsesrekke fører til at hun dreper en kunde som forsøker å voldta og ta livet av henne. Filmen følger Aileen i noen måneder av livet hennes, en skjebnesvanger periode med store følelsesmessige kontraster. Hun opplever sin første og eneste store kjærlighet i møte med kvinnen Selby. Samtidig utsettes hun for en stygg voldtekt og dreper deretter syv menn i rask rekkefølge. Noen av mer forståelige årsaker enn andre.

Seriemorderfilmer fortelles som regel fra tre forskjellige synsvinkler; offeret, politietterforskerne eller fra seriemorderens ståsted. I Monsters tilfelle fortelles historien fra Aileens temperamentsfulle synsvinkel og man får en sympati med henne etter å ha fått en innføring i hennes situasjon. Vinklingen er forståelig både med kvinnelig regissør og kvinnelig hovedperson.

Charlize Theron gikk fra å spille vakre snartenkte roller til å legge på seg 14 kilo, ble sminket til det ugjenkjennelige, vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle og fikk sitt store gjennombrudd som skuespiller. Den virkelige Aileen Wournos ble dokumentert i Aileen: Life and Death of a Serial Killer (2003) som ble lansert etter hennes henrettelse i Florida høsten 2002. Du finner Monster på SF anytime.

6. Den gylne hanske

The Golden Glove er basert på en bok om Fritz Honka, den tyske seriemorderen som terroriserte innbyggerne og drepte prostituerte i Hamburgs Reeperbahn på begynnelsen av 1970-tallet. Den svært anerkjente tyske regissøren Fatih Akin er stor fan av skrekkfilmer, men har valgt å lage et vemmelig og skittent drama i stil med Henry: Portrait of a Serial Killer. Den gylne hanske ble nominert til Gullbjørnen i Berlin, men det ble nok for sterk kost for de fleste i juryen.

Fritz er en svært uattraktiv og mislykket dranker som tilbringer et miserabelt liv med andre utstøtte og degenererte alkoholikere på kneipen Der Goldene Handschuh. På dette samlestedet for de mislykkede møter Honka sine kvinnelige ofre som han tar med hjem, dreper og parterer. Hans forsøk på å kvitte seg med kroppene mislykkes og han gjemmer kroppsdelene rundt om i leiligheten sin.

Til tross for at dette er en usedvanlig stygg og skitten historie i et vemmelig miljø, klarer filmen gjennom et fantastisk birollegalleri av skikkelsene på kneipen å tilføre små tilskudd av mørk humor med dertil ørlite snev av lyspunkt. Tidskoloritten er utsøkt rekonstruert og det er nesten så man kjenner stanken av tobakk, alkohol og liklukt.

Kulisser er møysommelig rekonstruert, kamerautsnitt er statiske med lange tagninger og særs ubehagelige Fritz spilles på mesterlig vis av Jonas Dassler. Fritz far satt i konsentrasjonsleir og døde rett etter krigen av hardt alkoholkonsum. En scene med en slags årsakshendelse ble filmet, men klippet ut før lansering. Derfor får aldri seeren noen forklaring eller motiv bak Fritz handlinger. Hvordan livet til Fritz kulminerer lar vi også ligge til seeren. Den gylne hanske ble nylig utgitt på DVD og VOD i Norge og du finner den på SF anytime.

5. Man Bites Dog

C’est arrivé près de chez vous (1992) ble laget på mikrobudsjett, men gjorde furore da den ble sluppet under programmet nye talenter på filmfestivalen i Cannes. Det var mørk satire koblet med grov vold laget i sjangeren mokumentar som betyr å gjøre narr av. I Cannes fikk den tre priser og ble raskt en kultfilm. Mens hovedskuespilleren Benoît Poelvoorde fikk en større skuespillerkarriere ble det uvennskap blant filmskaperne og de ble borte fra filmverden.

Et filmteam har fått kontakt med seriemorderen Ben og de følger ham mens han demonstrerer sine drapsteknikker og motiver. I starten er filmskaperne nervøse, men objektive observatører som føler avsky for hans handlinger. Etter hvert blir de sjarmert av Ben, trekkes gradvis inn i handlingen, blir hans medhjelpere og delaktig i drap.

Man Bites Dog, som er dens engelske tittel, er filmet i sort hvit og har et røft preg som gjør hjemmeinvasjon, voldtekt og drap enda mer grafisk. Satt i sin innovative fortellerform gjør dens bekkmørke humor filmen svært fornøyelig. Filmen kan best beskrives som Hannibal Lecter møter This is Spinal Tap og det hele topper seg da de møter et rivaliserende kamerateam som lager en dokumentar om en annen seriemorder.

Man Bites Dog ble laget som, og hyllet som, et spark til sensasjonsjagene journalister som vrir seg vekk fra etikk og moral for å skape overskrifter. I Sverige ble den forbudt på grunn av den kraftige og realistiske volden, men i Norge ble den distribuert av anerkjente Arthaus. Man Bites Dog er ikke lett tilgjengelig i dag, men den britiske Tartan-utgivelsen på DVD kan anskaffes for de som leter.

4. Memories of Murder

Med sin andrefilm Memories of Murder (2003) etablerer Bong Joon Ho seg som en av de mest spennende regissørene i den sør-koreanske bølgen. Filmen er basert på sanne hendelser og det som var landets egen Zodiac killer og landets første store seriemordersak. Han brukte et år på forhåndsarbeid hvor han intervjuet folk knyttet til drapene og filmen er med noen filmatiske friheter relativt tro mot det som skjedde.

Året er 1986, en død kvinne blir funnet i en åker på landsbygden hvor alvorlig kriminalitet sjelden skjer. Førstebetjent Park leder etterforskningen, men han er en dårlig menneskekjenner og ikke spesielt flink i jobben. Politiet mangler struktur, de gjør en mangelfull jobb, men til slutt får de tak i en åndssvak som de mistenker står bak. I sin jakt på morderen trår de over noen etiske grenser og bruker vold og overtalelseskunst for å tvinge frem en tilståelse.

Memories of Murder er en desperat thriller om desperate etterforskere i møte med en seriemorder med en særegen fetisj og modus operandi. Det handler om etikk, moral og nødvendigheter for å finne morderen. Landsbygdas uerfarne etterforskere settes opp mot storbyens profesjonalitet og bruk av makt og tvang settes opp mot analyse og metode. Det visuelle er på høyt nivå og historiens ofre blir også fremstilt på en skittenvakker måte.

Memories of Murder påpeker politiets mangel på innsamling av bevis og filmen førte til at politiet så på nye muligheter for å forbedre innsamling av bevis i åstedsundersøkelser. Høsten 2019 skulle filmen få ny oppmerksomhet da det ble offentliggjort nye bevis i saken. Uten å avsløre mer om handlingen anbefales det å undersøke mer om filmens seriemorder etter å ha sett filmen. Memories of Murder ble utgitt på DVD i Norge i sin tid, men er i dag kun å oppdrive på bruktmarkedet.

3. Zodiac

The Zodiac Killer skapte frykt i San Francisco i et tiår og er kanskje den mest kjente blant seriemorderne som ikke har blitt tatt. Han hånet politiet og skrøt av sine verker til pressen. Han opplyste å ha drept 37 personer på 1960- og 1970-tallet samtidig som han la ved kryptiske koder som fortsatt ansees som den hellige gral av uløste koder.

Zodiac (2007) fortelles vekselsvis gjennom San Francisco-politiets ambisiøse mordetterforsker Dave Toschi, spilt av Mark Ruffalo, San Francisco Chronicles mest profilerte krimreporter Paul Avery, spilt av Robert Downey Jr., samt den nysgjerrige avistegneren Robert Graysmith, spilt av Jake Gyllenhaal. Deres jakt ble en såpass stor besettelse at livene deres aldri ble det samme igjen.

Zodiac er basert på memoarene til avistegneren Robert Graysmith som kom på sporet av en mulig løsning på kodene. Etter at rettighetene lenge hadde ligget et annet sted uten å bli filmatisert ble David Fincher håndplukket av Graysmith selv basert på hans beundring for Se7en (1995).

Filmen er mesterlig utført med tidsriktig 1970-talls koloritt. Det er elegant filmet og den byr på solid spenning, men i filmhistorisk sammenheng har Zodiac dessverre havnet i skyggen av Se7en. For øvrig var også Clint Eastwoods karakter i Dirty Harry (1971) basert på Dave Toschi og hans motstander Scorpio løst basert på, og inspirert av, Zodiac-morderen. Zodiac finner du på Netflix!

2. Se7en

I Kalifornia (1993) spilte Brad Pitt seriemorder. I Se7en (1995) to år senere spiller han den ferske etterforskeren som prøver å løse flere bestialske drap. Sammen med den avtroppende etterforskeren Somerset guides vi gjennom storbyens råskap og samfunnets kollaps.

Etterforsker Williams Somerset (Morgan Freeman) er en utbrent veteran som lengter etter pensjonisttilværelsen, men først blir han tvunget til å lære opp sin unge og ambisiøse etterfølger, David Mills. Sammen tar de opp jakten på en seriemorder som trekker dem med seg dypere ned i sin forvridde, psykopatiske verden.

Produksjonsstudioet fryktet at det opprinnelige manuset var for mørkt for det tiltenkte publikummet. Men både Morgan Freeman og David Fincher kjempet for Andrew Kevin Walkers mesterlige og dristige manus og den ble filmet som skrevet. Filmens drapsmann er metodisk, tålmodig og nøyaktig, og ikke minst ukjent for publikum. Vi ser aldri selve drapshandlingene, men vi opplever etterdønningene sammen med etterforskerne.

David Fincher hadde bakgrunn som musikkvideoregissør og Se7en er derfor svært stilistisk, men først og fremst intelligent og nervepirrende. Thrilleren ble svært suksessfull og sammen med Nattsvermeren sørget den for en bølge med tematisk lignende filmer som Copycat (1995), Kiss the Girls (1997) og The Bone Collector (1999). Se7en kan du strømme på Netflix.

1. Nattsvermeren

Den notoriske drapsmannen Ed Gain samlet trofeer som hoder og hud fra sine ofre som han lagde pyntegjenstander av. Han drepte minst ti kvinner og var inspirasjonskilde til Psycho (1960) og Motorsagmassakren (1974). En annen som var inspirert av Gein og Ted Bundy var krimreporter Robert Harris. Ytterligere inspirasjon til romanen Den røde drage hentet han i Robert Keppel som jobbet med profilering av seriemordere, i dag best kjent fra TV-serien Manhunter.

I Michael Manns Manhunter (1986), den første filmatiseringen av Den røde drage, ble vi for alvor kjent med en seriemorders sinn. Men Hannibal Lecter-franchisens gjennombrudd kom med Nattsvermeren (1991). Buffalo Bill er ettersøkt for å ha drept og flådd seks kvinner og den nyutdannede FBI-agenten Clarice Starling, spilt av Jodie Foster, settes på saken. I et forsøk på å forstå massemorderes psyke oppsøker hun Dr. Hannibal Lecter, spilt av Anthony Hopkins.

Regissør Jonathan Demme vant Oscar for beste film og regi, og Nattsvermeren står fortsatt fjellstøtt som en av de mest nervepirrende og mest spennende filmene gjennom tidene. Filmen innledet dessuten bølgen av seriemorderfilmer som preget Hollywood på 1990-tallet. Alle de fire romanene av Thomas Harris er mesterlig litteratur, inkludert Hannibal ondskapen våkner som utdyper Lecters motiv.

Når det kommer til filmene om Lecter troner utvilsomt Nattsvermeren høyest blant seriens fire filmer. Oppfølgeren Hannibal (2001) deler på lik linje med romanuniverset andreplassen mens nyinnspillingen av Den røde drage (2002) og Hannibal Rising (2007) er i filmsammenheng franchisens to svakeste tilskudd. Nattsvermeren finner du på SF anytime.

Øvrig anbefaling

Tematikken med seriemordere på film er omfattende, og det er lett å gå seg vill med mindre gode filmer. Ikke alle titler er gode nok til å nå topp 10, men her kommer ytterligere noen gode tilskudd i sjangeren som er verdt å se nærmere på.

My Friend Dahmer

1978 er det siste året på High School for den unge introverte og utilpasse ungdommen Jeffrey Dahmer. Han går gjennom en seksuell oppvåkning, føler sosialt ubehag, men har en spesiell interesse for døde dyr og hva som kan være på innsiden av de. Han er den eldste av to brødre i en dysfunksjonell familie hvor faren er den usosiale kjemikeren og hvor moren har vært på mentalsykehus.

My Friend Dahmer (2017) har en annen innfallsvinkel til seriemordere. Det er en High School film med svært mørk undertone, mer i stil med Ghost World (2001) enn den klassiske seriemorderfilmen. Det er god regi, skuespillet er gjennomført og vinklingen og sympatien ligger hos Jeff.

Historien baserer seg på en tegneserie laget av Derf Backderfs som gikk  i samme klasse som Jeffrey og ble en av hans få venner. Han brukte 21 år på å fullføre historien og her ligger hint til det som siden skulle bli en av tidenes mest kjente seriemordere, kjent for kannibalisme, nekrofili og drap på 17 personer. Historien videre kan sees  med en ung Jeremy Renner i Dahmer (2002). My Friend Dahmer utgitt på VOD, DVD og Blu-ray i Norge. Du kan også se den på SF anytime.

Summer of Sam

Seriemorderen «Son of Sam» er en av de mest mystiske som herjet på 1970-tallet. Etter drapet på seks personer sommeren 1977 oppga han at det var naboens hund som krevde unge jenters blod. Senere skulle han avsløre at han var en soldat i en satanisk kult rekruttert for å skape ondskap og kaos i samfunnet.

Sommeren 1977 skal preges av en seriemorder som kaller seg Son of Sam. Dette er en mystisk psykopat som dreper tilfeldig valgte ofre og skaper panikk og paranoia i en opphetet New York. Mens seriemorderen er et bakteppe følger vi kameratgjeng i The Bronx med Richie, spilt av Adrien Brody, og Vinnys, spilt av John Leguizamo, i spissen.

Spike Lee lager filmer nærmere Martin Scorseses New York-filmer enn den klassiske seriemorderfilmen. Likevel er dette en sann historie om David Berkowitz og om en tidsånd preget av mye vold og drap. Summer of Sam (1999) er dessverre ikke lett å få tak i i dag, men den stadig akutaliteten til Spike Lee kan føre til at den kommer frem i lyset igjen.

I Saw the Devil

I Saw the Devil (2010) er vinklet fra en seriemorders synsvinkel og starter med drap og partering av et offer. Deretter skiftes det vekselsvis mellom drapsmannen og det første offerets forlovede, en agent som gjør en privat etterforskning. Historien tar flere uventede vendinger og denne sør-koreanske perlen presser det hele flere hakk enn Hollywood ville ha gjort.

Det er mesterlig laget hvor jegeren blir bytte i en sadistisk katt-og-mus-lek, regien er bunnsolid, forteller- teknikken er kreativ og overraskende, og filmen fører arven videre fra Chan-wook Parks hevnetrilogi samt den innovative seriemorderfilmen Memories of Murder (2003). I Saw the Devil ble utgitt på DVD og Blu-ray, men kan også streames på SF anytime.

Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile

Ted Bundy var fluktekspert, jusstudent, sjarmør, showman og manipulator som innrømmet 30 drap, men etterforskerne mener det var flere. Den elleville historien om Bundy er dyptgående fortalt i dokumentarserien The Ted Bundy Tapes som ligger på Netflix. Samme regissør står også bak spillefilmen Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile (2019) som kan sees på Netflix.

Zac Efron spiller Bundy, men utgangspunktet for fortellingen er basert på memoarene til kjæresten Elizabeth Kloepfer og fortalt fra hennes synsvinkel. Ted presenteres som en hyggelig sjarmør og støtter vår idolisering av seriemordere. Efron ligner på ham og spiller dyktig. Filmen gjenskaper på mesterlig vis scener og kulisser sett i dokumentaren og den har riktig visuelt uttrykk med fin tidskoloritt. Dessverre har ikke filmen fortellermessig kinokvalitet.

Det finnes en håndfull filmer om Bundy og hans utrolige historie som selv ikke Hollywood ville klart å pønske ut. Joe Berlinger, som også laget Paradise Lost-trilogien, er svært dyktig på dokumentar, men dessverre ikke like god på spillefilm. Den endelige filmen om Bundy er fortsatt ikke laget.

Delta i diskusjonen