I denne ekstremt typiske popcornfilmen har katastrofefilm-eksperten Emmerich overhodet ingen ambisjoner om å tøye sjangerstrikken. Og han er ihvertfall ingen John McTiernan hvis
Die Hard, hvor en ultrakapabel helt ordner opp på egenhånd, danner mye av sjablongen for
White House Down.

I de rolige innledende partiene viser Emmerich seg som en uklanderlig filmforteller av den klassiske skolen, og hans hyppige bruk av stiliggjørende vidvinkel er tiltalende. Han er heller ikke uten ideer, og gjør en eksplosjonsartet brann i Capitol liksom ekstra dramatisk ved å innramme den i et bilvindu.

Men som iscenesetter av action blir han veldig traust, problematisk siden dette snart dominerer filmen. En gruppe terrorister, med innsidehjelp av sjefen for Secret Service, tar kontrollen over Det Hvite Hus, og snart er det kun en Afghanistan-veteran (Tatum) som kan hjelpe USAs president (Foxx). Presidenten er egentlig helt med på action-notene, men Foxx passer ikke helt inn i det kjappe sjangerformatet, blant annet faller flere av hans «one-liners» til jorden. Gledeligst med filmen er å se James Woods i en stor rolle, som hovedskurken, med en framtoning som ligner ikke så lite på den gamle hardhausen George C. Scott.