Den er i sin helhet spilt inn i Saudi Arabia, noe som tok tid på grunn av restriksjoner og finansieringsutfordringer.

Kvinnenes kår i Saudi Arabia er ikke akkurat menneskehetens ypperste prestasjon. Og forutsigbart nok er nettopp dette temaet for al-Mansours film. Vi møter ti år gamle Wadjda, bosatt i hovedstaden Riyadh. Her ser vi kvinner som daglig må underkaste seg et konservativt og mannsdominert samfunn.

Den kvikke og bestemte Wadjda er imidlertid ikke redd for å utfordre tradisjonene, og bestemmer seg for å spare penger til en sykkel, noe som er helt uhørt av en saudiarabisk jente. (Når Wadjda får lånt en sykkel og velter, blir moren mer bekymret for om hun har skadd jomfruhinna si enn hodet.)

Filmen er interessant, fascinerende og frustrerende. Flerkoneri, barnebruder, familietrær uten kvinnenavn, forelskede unge som forbys og møtes, kneblende pikeskoler, samt strenge krav om at kvinner verken kan kjøre bil, vise seg utildekt offentlig eller la sine stemmer høres, for å nevne noe … alt dette tilhører en fjern og fremmed verden for de fleste av oss. Og fjerne og fremmede verdener blir det jo gjerne god film av.  

Når det er sagt,
Den grønne sykkelen tilnærmer seg ikke de miljøer hvor kanskje saudiarabiske kvinner allerede den dag i dag opplever en rikere tilværelse. Og
hvorfor saudiarabiske menn tenker og opptrer slik de gjør vier filmen like lite tid som årsaken til
Darth Vaders ondskap i
Star Wars : A New Hope. Kanskje berører al-Mansour dette i en oppfølger … 

Heldigvis lar al-Mansour, som seg hør og bør, optimisme og fremtidshåp skinne igjennom. Wadjdas historie vitner om at det nytter å kjempe for sine drømmer. Kjærligheten mellom ungjenta og menneskene rundt henne blinker stadig, og man blir etterlatt med en tro på at alle saudiarabiske kvinner en dag vil erfare en større grad av frihet.