Det mener Kenneth Branagh, som har instruert den siste, og femte filmen om Tom Clancys romanhelt,
Jack Ryan: Shadow Recruit, der selveste kaptein Kirk alias Chris Pine spiller hovedrollen.

En skarp hjerne i en jævlig verden. Sånn beskriver Kenneth Branagh hovedpersonen i sin seneste film, Jack Ryan: Shadow Recruit, som bringer Tom Clancys omstillingsklare romanhelt, CIA-analytikeren Jack Ryan, tilbake på det store lerretet.

Den 52-årige britiske multikunstner har både instruert og spiller Ryans hovedmotstander, den russiske forretningsmannen Viktor Cherevin, i en film som faktisk ikke er basert på en bok av Clancy, men tar utgangspunkt i personer og begivenheter fra Clancys bøker og så å si begynner helt forfra. Og slik som bøkene og de fire tidligere filmene om Ryan –
Jakten på Rød Oktober, Patriotenes spill, Overhengende fare og Det absolutte mareritt – avspeiler Jack Ryan: Shadow Recruit tiden den er laget i, og forholder seg mer eller mindre direkte til den ofte ugjennomskuelige geopolitiske virkelighet, en mann som Ryan må ferdes i.

Cherevins mål er å bringe verdensøkonomien, ikke minst USAs, i kne, og filmen begynner da CIA-agenten William Harper (Kevin Costner) prøver å overtale Ryan til å arbeide for CIA som analytiker. Men hvorfor skulle han det, spør Jack Ryan: «’Hvorfor skulle jeg stole på dere? Hva med waterboarding, ulovlig utlevering av fanger til avhøring og tortur, Guantanamo? Jeg elsker mitt land, men jeg elsker det ikke på den måten, eller jeg elsker det ikke på den måten, som gjør at jeg har lyst til at gjøre de tingene.’ Jack Ryan skal finne ut om det er bedre å være innenfor enn utenfor murene, fordi så kan han kritisere og prøve å endre systemet innenfra,» sier Kenneth Branagh, da Cinema møter ham i London.

«Vi har prøvd å utstyre Ryan med en selvstendig tankegang og en relativ kompleksitet, så han ikke bare har et sterkt nasjonalistisk, høyreorientert synspunkt, men samtidig nærer en legitim, dyptfølt kjærlighet til sitt fedreland. Vi har så funnet opp en motstander, som har det på samme måte med sitt land, Russland. Og vi plasserer de to hovedpersonene i en verden med WikiLeaks og whistleblowere som Edward Snowdon og en diskusjon om hvorvidt der er hemmeligheter som kan rettferdiggjøres. Stoler vi, i en kynisk tid som denne, på våre folkevalgte politikere? Stoler vi overhode på regjeringen? Og hvis vi ikke gjør det, hva betyr det så for oss som samfunn? Er vi på vei mot et anarki hvor det er den sterkeste som overlever? Det er mye å diskutere i en film som denne, men vi har skrevet en historie som berører alt sammen.»

En riktig helt

Også for Chris Pine, den fjerde skuespilleren til å inkarnere Jack Ryan etter Alec Baldwin, Harrison Ford og Ben Affleck, var det avgjørende at den nye filmen speilet virkeligheten og samtiden.

«Vi lever i en verden, hvor krig, krigføring og terror antar mange forskjellige former, og det er skremmende hva som foregår i det finansielle systemet som man må ha en PhD. for overhodet forstå,» sier han og understreker at filmen også beskjeftiger seg med hva det vil si å være patriot i et USA etter terrorangrepene den 11. september 2001.

«Jack er en slags patriot, og min teori er at verden i dag rommer mange flere gråtoner enn den gjorde for 20-30 år siden. Med den kalde krigen var det mere gjennomsiktig, mere sort-hvitt, litt likt slik vi ser på andre verdenskrig; Det var godt og ondt, og det gjorde alt litt enklere. Etter 11. september og alt som skjedde med CIA osv., var jeg ikke interessert i å lage en film som hyller Amerika og alle dets idealer om storhet. For meg handler det om det samme som det handler om for Harrison Fords Jack Ryan: Han er en mann som har en ideologi og et velfungerende moralsk kompass og vet hva som er riktig og galt. Han kjemper for det han mener er riktig og jeg elsker at han lar seg lede av sitt indre kompass, og betyr det at han må motsette seg en ordre så må han gjøre det. Det er mer enn noe annet; definisjonen på en helt som vi alle kan forholde oss til.»

Spionlek og teaterleir

Det ville ha vært naturlig, hvis Chris Pine var nervøs over å overta en rolle som fire andre skuespillere har spilt med et visst hell før ham. Men det er han ikke, heller ikke selv om det er hans potensielt andre store franchise ved siden av
Star Trek, hvor han spiller kaptein Kirk. Pine har dog stor respekt for sine forgjengere som han til og med har latt seg inspirere av.

«Jeg elsker spion-genren, og jeg kjente mye mer til Jack Ryan, enn jeg kjente til kaptein Kirk. Jeg er vokst opp med de andre Ryan-filmene. Harrison Fords utgave har en medfødt ydmykhet, og der Anne Archer som hans kone kjører i Porsche Targa, kjører han selv en Volkswagen Jetta og er iført en tweedjakke det virker som han alltid har hatt. Det elsker jeg. Det er en mann, som ikke er interessert i fancy tøymerker, men hellere vil besøke et antikvariat. Det samme gjør seg gjeldende for meg og mine dressjakker i denne filmen. Alec Baldwin er skarp og presis i sine analyser av informasjoner og evnen til å skille dem ad og sette dem sammen igjen. Det er kult at han i
Jakten på Rød Oktober må sette seg inn i én manns tankegang for å unngå atomkatastrofen, og at det hele dreier seg om at den russiske ubåtkapteinen savner sin kone. Det er spennende psykologi. Det var det jeg fikk ut av de filmene, og som jeg kunne ta med meg.»

Pine forteller at han blant annet har forberedt seg til rollen som Jack Ryan ved å leke en slags spionlek med Kenneth Branagh og den amerikanske ambassaden og dens sikkerhetsfolk i London.

«Jeg gikk ut i parken foran ambassaden og prøvde å oppdage de menneskene som holdt øye med meg. Det var nesten som en teaterleir. En pakke ble avlevert, og jeg skulle hente en mikrofilm. Det var kanskje litt tåpelig, men også moro, og selv i den situasjonen når man vet at man blir holdt øye med og man skal finne en pakke bliver sansene med det samme skjerpet, og hjertet begynner å banke. Og jeg var ikke i fare, så jeg kan bare forestille meg hvordan mennesker som reelt er i fare håndterer det.”

Tekno-fetisjisme

Det er vanskelig å si, hvordan erkerepublikaneren og superpatrioten Tom Clancy ville ha reagert på Kenneth Branagh og Chris Pines ord og
Jack Ryan: Shadow Recruit – Clancy døde den 1. oktober 2013 i en alder av kun 66 år – men den amerikanske forfatteren hadde et blandet forhold til det Hollywood som elsket bøkene hans og tjente gode penger på å filmatisere dem. Branagh, som aldri møtte Clancy, forteller likevel at Clancy etter sigende var glad for at Ryan igjen skulle opptre på det store lerretet.

Clancy, som solgte forsikringer, debuterte som forfatter i 1984 med
Jakten på Rød Oktober, som også var den første boken om Jack Ryan. Til å begynne med gikk salget tregt – han fikk også kun 5000 dollar av forlaget – men boken endte med å selge mer enn to millioner eksemplarer, ikke minst fordi daværende president Ronald Reagan fortalte at han hadde den liggende på nattbordet og at det var litt av en «pageturner».

Med Jakten på Rød Oktober og sine etterfølgende suksessrike bøker om spesielt Jack Ryan, oppfant Clancy – med inspirasjon fra blant annet Frederick Forsyths Sjakalen – så å si den moderne tekno- og spionthrilleren. Hans historier er fulle av detaljerte, nesten fetisjistiske beskrivelser av våpen, fartøyer og satellitter, hvilket med det samme fanget Hollywoods interesse, mens de ofte meget nøyaktige opplysninger om manøvrer og prosedyrer overraskede mang en amerikansk general og politiker. Clancy fikk ikke sin viten fra hemmelige kilder i militær og etterretningstjeneste, som noen trodde, men fra grundig research og en livslang fascinasjon av det militære han pga. en voldsom nærsynthet ikke kunne bli en del av, men gjerne hyller i bøkene.

Da Clancy skrev sine første bøker om Jack Ryan, var det fortsatt den kalde krigen, og det naturlige fiendebildet var Sovjetunionen, og hvor forfatteren i vid utstrekning kunne la seg inspirere av virkelige begivenheter. På sitt vis kom han også til å lede an i det voldsomme våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen; i sine bøker viste han i hvert fall menigmannen hvor viktig det var med et sterkt og velutrustet militære.

Fornuft og intelligens

Siden forandret verden seg, og Tom Clancy måtte finne noen andre fiender å skrive om: Terrorister fra Midtøsten, IRA, søramerikanske narkokarteller, Kina og ikke minst Japan, som Clancy i 1994 i et intervju med Rolling Stone beskrev sånn: «Japanerne mener at vi er duster. Men de mente også at vi var duster i 1941 – dumme og feige. Men vi beviste det motsatte ved å drepe en million av dem. De tror stadig på herrefolk-tanken. Det dengte vi ut av tyskerne, men ikke japanerne. De tror bare at de er bedre enn alle andre.»

Jack Ryan forble tross alt mer eller mindre den samme, også i filmene, især de to med Harrison Ford,
Patriotenes spill og
Overhengende fare: En ganske alminnelig mann som har sine prinsipper, en velutviklet rettferdighetssans og sin fornuft og intelligens til å guide seg. Og det gjelder, hva enten han skal overbevise sine foresatte om ikke at angripe en russisk ubåt, hvis kaptein Ryan er overbevist om vil hoppe av; drar til Colombia for å bekjempe narkobaroner; eller manøvrerer i maktens korridorer i Washington. Ryan ender sågar som USAs president, da en gal japansk kamikazepilot smadrer en jumbojet inn i den amerikanske kongressen i en bok fra 1994,
Æresgjeld, som ganske foruroligende foregriper 11. september 2001.

«Da jeg fant på Ryan, tok jeg en bevisst beslutning om at han ikke skulle ligne den typiske thrillerhelt,» sa Clancy også til Rolling Stone i 1994.

«Bond kjørte i en Bentley og gamblet og spilte smart. Men folk som ham vil ikke bli ansatt av en etterretningstjeneste. De vil bare være en sikkerhetsrisiko. Så hvorfor ikke gjøre helten til en alminnelig fyr? Jeg ville ikke at han slik som Bond skulle spille smart hele tiden. Det gjør allikevel ikke de fleste menn. Og fra et psykologisk synspunkt har en mann, som i arbeidet sitt foretar seg gale, spennende og farlige ting behov for stabilitet i livet sitt, og det kommer gjennom familien hans.”

En form for normalitet

Rent politisk hadde den intellektuelle humanisten Kenneth Branagh og Tom Clancy nok ikke blitt enige – selv ikke om Clancy de senere årene kritiserte både George W. Bush og Donald Rumsfeld for deres fremferd i Irak og Afghanistan. Men også for den britiske instruktøren har det i arbeidet med
Jack Ryan: Shadow Recruit vært viktig at Ryan var et helt alminnelig menneske. Det er derfor ikke så overraskende at Branagh blant annet har latt seg inspirere av klassiske, amerikanske 1970 talls-thrillere som Sydney Pollacks
Tre døgn for Condor, hvor Robert Redford spiller en begavet, men fredelig CIA-analytiker, som kastes ut på dypt vann.

«
Tre døgn for Condor er en studie i en form for normalitet. De første fem-ti minuttene viser Robert Redford som en forholdsvis normal mann. Siden oppdager vi at han arbeider på et hemmelig kontor til etterretningstjenesten, og da han kommer tilbake etter å ha hentet lunsj, er alle blitt drept,» sier Branagh og forklarer at han har prøvd å gi plass til skuespillerne og karakterarbeidet i Jack Ryan: Shadow Recruit, blant annet forholdet mellom Jack Ryan og hans kone, spilt av Keira Knightley, noe som kan være vanskelig på en så stor film som denne.

«Den form for alminnelig mann under ualminnelige omstendigheter som vi kan se i Tre døgn for Condor, inspirerte oss spesielt i forhold til å etablere personer av en viss troverdighet i stedet for å bare pøse på med action. Man har sett biljakter før, man har sett øst mot vest, Russland mot Amerika før. Det betyr ikke at man ikke skal lage filmen eller forsøke å gjøre noe originalt. Men for oss handlet det først og fremst om å gjøre det dypt og personlig.»

Det menneskelige aspektet

Chris Pine sammenligner Jack Ryan: Shadow Recruit med en annen 1970 talls-thriller, John Schlesingers Maratonmannen, der Dustin Hoffman har tittelrollen, og filmen handler om ung universitetsstuderende som plutselig må kjempe for sitt liv. Dessuten krever Maratonmannen noe av publikummet sitt, forklarer Pine, og det gjør Jack Ryan: Shadow Recruit også.

«Når man går på kino i dag, handler det om å bli overveldet på alle plan. Bygninger raser sammen, og hovedpersonen kan 15 former for kung-fu og går til sengs med fire modeller på én gang. Det skjer (dessverre) ikke i vår film. Det er en thriller for tenkende mennesker. Det skjer mange ting, og man er nødt til å følge med, fordi den, som enhver god spionfilm, har et interessant plot som krever en viss tålmodighet.”

Chris Pine smiler.

«Kenneth liker nok ikke at jeg sier dette.“

Og i motsetning til så mange andre actionfilm, som er fulle av vold, og hvor folk bare dør uten at noen tar notis av det, har volden og drapene konsekvenser i
Jack Ryan: Shadow Recruit.

«Kenneth og jeg tenkte, at det ville være interessant å kaste denne helt alminnelige mannen ut i en ekstraordinær situasjon, hvor han skal gjøre ting, han normalt ikke ville gjøre,» sier Pine.

«Hvordan håndterer han all den død og vold? Hvordan håndterer han kanskje å måtte drepe et annet menneske? Det var interessant, fordi det ser man nærmest aldri i actionfilm. Man ser aldri konsekvensene av alle drapene, og jeg likte godt det menneskelige aspektet i filmen.»

Jack Ryan: Shadow Recruit har norsk premiere den 24. januar