«Nymphomaniac» - Lars von Trier ute av fokus
3Total vurdering

Nymphomaniac annonserer en kolossal ambisjon med brask og bram, men er et tilbakeskritt snarere enn et gjennombrudd.

Kunstnerisk, om ikke personlig, har det nye tusenåret smilt til Lars von Trier Dogville (2003) og Manderlay (2005) – som tross spilletiden føltes stramme og analytisk dybdeborende – fjernet langt på vei manges tvil om ham som seriøs kunstner.
Antichrist (2009) og Melancholia (2011) var preget av sterkt driv i historiefortellingen og engasjerende rollefigurer. Og skjøter man sammen første del av Antichrist og annen del av Melancholia sitter man igjen med kanskje filmhistoriens mest overbevisende skildring av depresjon.

Tross disse to gode filmenes sterke førstegangs-opplevelse, frir man seg ikke fra en følelse av at von Trier på et plan er fornøyd med å lage arbeider som blir fenomener eller snakkiser. Ser man om igjen virkelig store filmer, opplever man en økende begeistring over nye rikdommer som åpenbarer seg, og som fører til en kontinuerlig «nyfortolkning» av filmen. Ikke slik med
Antichrist og Melancholia: Tross mange påsyn har de stort sett sittet der som en ubevegelig masse uten nye innfallsvinkler. Overskridende øyeblikk som når reven i Antichrist sier «Chaos reigns»; den ekstremt kvalmende undergangsstemningen mens planeten Melancholia nærmer seg – de sterkeste kortene fra førstegangsopplevelsen svekkes, som av mangel på nytt surstoff.

Nymphomaniac: Vol. I (2013) 1h 57min | Drama | 24 January 2014 (Norway) Summary: A self-diagnosed nymphomaniac recounts her erotic experiences to the man who saved her after a beating.
Countries: Denmark, Germany, Belgium, UK, France, Sweden, USALanguages: English

Monoton og utflytende

Så har vi nå Nymphomaniac. Med sin «litterære» tone og analytiske tilnærming – om seksualitet, selviskhet, avhengighet og besettelse – ligner den på Dogville-perioden, men er i sammenligning svært utflytende, nærmest bedagelig i tempoet. Den lyttende Seligman (Stellan Skarsgård) supplerer den nymfomane Joe (Charlotte Gainsbourg) sine historier med utallige anekdoter og digresjoner, men deres berikende effekt erstattes av en hos meg stadig stigende irritasjon. Flere av sekvensene er omstendelig fortalt, som når den unge Joe skal forføre en rekke menn på et tog, og spesielt en i utgangspunktet god scene der Uma Thurman framfører altfor mange varianter av den samme spydigheten. Stacy Martin som den unge Joe, som skal bære filmens første to timer, ser ut til å ha blitt castet hovedsakelig for sin sexy kropp og utfordrende blikk, men er ellers helt uten personlighet. (Det blir derfor vanskelig å føle noe særlig i den i utgangspunktet gode, skånselsløse scenen der faren dør.) Charlotte Gainsbourg har heller ikke spillerom til å briljere og blir overraskende fargeløs. Med sine mange scener i ganske upersonlige interiører er heller ikke filmen overvettes visuelt interessant. Tross omskifteligheten i historiene som presenteres, fortoner den seg som seeropplevelse merkelig monoton og fjern.

Noe av det mest skuffende er at Lars von Trier gir sin minst interessante og mest umodne side, provokatøren, så stor plass. Blant annet er det vanskelig å se hvordan en sexscene med Gainsbourg og to fargede menn med vaiende vimpler er viktig i belysningen av tematikken. Han ynder også å gi forløpet en overraskende vending mot slutten av filmene. I
Dogville var det uhyre fruktbart i analysen av temaet, men her blir det usedvanlig plumpt og påklistret – han peker nese av publikum, snarere enn å provosere til nytenkning. Svært underlig er også referansen, som kommer totalt ut av det blå, til Tarkovskij og Solaris, med filmens berømte Bach-musikk og etterfølgende name-dropping av Andrej Rublov.

Overskridende øyeblikk

Nymphomaniac er naturligvis ikke uten positive sider. Åpningssekvensen er nærmest genial i sin visualitet, der først en bakgård og så en bevisstløs kropp der inne gradvis blir avdekket. De glidende, utforskende kamerabevegelsene utføres med en følsomhet og rytmesans som virker fullstendig overskridende, og et lite mesterverk skapes ut fra omgivelser som i sin minimalisme er alt annet enn pirrende. Sekvensen viser seg imidlertid raskt ikke å være toneangivende for filmen, og føyer seg heller inn i dens serie med referanser til tidligere Lars von Trier-verk – den peker tilbake til hans tidlige periode med
Forbrytelsens element (1984) og Europa (1991). Filmens visuelle høydepunkt kommer mot slutten, der Joe endelig finner sitt «personlige tre» høyt oppe på et fjell. Øyeblikket formidles med et plutselig blaff av sublim skjønnhet som er nesten sjokkerende. Joe står på en annen topp langt borte og blir nærmest kjærtegnet av treet i forgrunnen, der hun vises under en bue på treet, som om det holder en beskyttende arm over henne. Samtidig er treet nesten nakent, kanskje nær døden, der det klorer seg fast, i en perfekt metafor for Joes livssituasjon akkurat da.

Apropos referanser til tidligere verk: Noe av det mest interessante, og ganske originale, ved Nymphomaniac er den stadige kretsingen rundt Antichrist, som von Trier åpenbart ikke er ferdig med. Seligman, uten noe forutgående forhold til Joe, blir på mange måter den terapeuten som ektemannen mislyktes i å være for Gainsbourgs rollefigur i den tidligere filmen. Men aller mest dreier det seg om åpningssekvensen i Antichrist der et lite barn faller i døden, på grunn av at moren ikke makter å frigjøre seg fra begjæret under et samleie for å redde det.

Lars von Trier ønsker å utforske dypere motivasjonen til en kvinne som velger den selviske jakten på erotisk begjær framfor sitt eget barn, og presenterer en alternativ versjon både av Antichrists åpning og tematikk. I en slags orgie av insisterende overtydelighet, som imidlertid i denne situasjonen bare framstår som søt og fornøyelig, legger han til og med på den samme sakrale musikken som under åpningen av Antichrist…!

Søken etter harmoni

Den kunnskapsrike, men pedantiske Seligman kommer med stadige innspill overfor Joe, som på sin side innlemmer disse, samt objekter i hans leilighet, i historiene hun forteller. (Et interessant moment ved
Nymphomaniac er forøvrig i hvor stor grad Joe, og faktisk også Seligman, er upålitelige fortellere.) Et sted der von Trier virkelig er inne på noe, er scenen der han smelter sammen Bachs polyfoni med Joes erotiske eskapader. Her finner tre melodilinjer i et stykke av Bach sitt visuelle motstykke i en splitscreen-komposisjon, der tre av Joes partnere skal representere «personligheten» i de tre melodilinjene. Hensikten er å sidestille en perfekt harmoni i kunsten og livet. Med jevne mellomrom gjentas de samme bildene fra de tre seksuelle aktene i de tre «vinduene» på lerretet, i jakten på en forheksende, hypnotisk effekt. Det hele er ganske nydelig, men samtidig frir en seg ikke fra en forstyrrende tanke om at ideen er «stjålet» fra den berømte avslutningen av Abel Gance stumfilm-epos Napoléon fra 1927. Der introduseres en banebrytende «Cinemascope-effekt» ved at tre kameraer stilles ved siden av hverandre og tar opp hvert sitt bilde. Gance topper til og med dette med en splitscreen-effekt, der ikoniske glimt fra Napoleons liv kjøres i en rytmisk gjentagende, hypnotisk sløyfe, med en aldeles svimlende effekt. (Tanken er forstyrrende siden von Triers film faller gjennom sammenlignet med Gances verk, et av de mest bejublede i filmhistorien.)

Noe av det problematiske ved Nymphomaniac er at mange av personene forblir figurer. Oppe i det hele står imidlertid Christian Slater for en følsom prestasjon som Joes tolerante og naturelskende far. Og overraskende nok viser Shia LaBeouf seg som et filmens sterkeste kort, og tilfører sin skikkelse som Joes kjærlighet/hat-objekt en jordnærhet og realisme som gjør godt. Ellers må Jamie Bell nevnes i rollen som en tilknappet, men ikke urimelig sadist. (Han iscenesetter sine sado-masochistiske sesjoner med Joe med en stringens og stramhet som nærmest står i ironisk kontrast til Lars von Triers egen unnfallenhet på dette området.) Likevel føler man at disse rolleprestasjonene blir stående og peke litt ut i løse luften, uten forankring i et prosjekt som forblir svevende og ufokusert.

Faller igjennom

Nymphomaniac vil sikkert bli et fenomen og diskusjonsobjekt. Men den har så og si ingen av kvalitetene i de fire filmene jeg startet anmeldelsen med. Bortsett fra en del interessante spørsmål rundt temaene, klarer jeg ikke helt å se hva den tilbyr i stedet. Den forsøker å være innfallsrik, vidtfavnende og fabulerende, men føltes bare mer og mer uhåndterlig og usammenhengende. Filmens kolossale ambisjon er dessuten så tydelig annonsert at fallet blir desto dypere.

Jeg følte nesten ingen ting underveis, og ble bare passelig pirret intellektuelt. Det var rett og slett en ganske utilfredsstillende opplevelse og da hjelper det ikke at regissøren heter Lars von Trier.

Delta i diskusjonen