En tidligere spillefilmkonsulent på Norsk filminstitutt har visstnok uttalt at noe han hørte oftest i møte med søkerne om filmstøtte, var at den planlagte filmen deres skulle være ”litt Coen-brødrene”. Det har trolig Hans Petter Moland og hans produsenter sagt om ”Kraftidioten”, som har hentet åpenbar inspirasjon fra ”Fargo”, om enn med et mer tradisjonelt og langt enklere hevnplott.

Hovedkarakteren Nils Dickmann spilles av Moland-gjengangeren Stellan Skarsgård, i det som er regissørens andre samarbeid med den danske manusforfatteren Kim Fupz Aakeson, som ble innledet med den sjangermessig beslektede ”En ganske snill mann”. Når den staute snøplogføreren innser at hans sønn er drept etter å ha involvert seg med noen ganske lite snille menn, setter han ut som en annen Harry Brown eller Charles Bronson for å ta de skyldige av dage. Dette igangsetter så en blodig forbryterstrid mellom den norske ”Greven” (Pål Sverre Hagen) og hans dresskledde menn på den ene siden, og den serbiske mafialederen Papa (Bruno Ganz) på den andre. Og dermed er det duket for mye sort og brutal humor i et mektig vinterlandskap – samt i et Bar Code-preget, digitalt bearbeidet Oslo.

Hans Petter Moland har med denne filmen kommet seg til selveste hovedkonkurransen i Berlin for tredje gang, og man kan for så vidt se mye som kan falle i smak utenfor Norges landegrenser: Settingen er mektig og eksotisk, den visuelle utførelsen er stilfull og elegant, og rollelista er stjernespekket. Men det spørs vel om det holder helt til takketaler under prisutdelingen.

Greit nok at historien er ment å være enkel, men det er litt forstyrrende at verken Moland eller Fupz synes å ha noe annet på hjertet enn å ha uforpliktende moro med den stadig eskalerende voldsspiralen. Som kunne ha vært mer av en ærlig sak om filmen hadde vært skikkelig morsom. Men dessverre er humoren mye mindre sofistikert enn filmskaperne synes å tro. Her er litt for opplagte harselaser om alt som er ”typisk norsk”, samt vitser om hvor fordomsfulle karakterene er – som i seg selv kjennes en smule fordomsfulle. Men det er i hvert fall bedre enn buskishumoren i ”En ganske snill mann”. Og det merkes at rollebesetningen har kost seg med sine outrerte typer.

”Kraftidioten” er stilmessig helstøpt, og for så vidt et hederlig forsøk på å gjøre ”Coen på norsk”. Men noen ny ”Fargo” er den langt ifra, og det spørs vel om ikke både Molands og Fupz’ fremste styrker ligger i andre sjangre enn komedien.