Sist høst forsøkte Naomi Watts seg som prinsessen av Wales i Diana. Nå er det Nicole Kidmans tur.
Grace of Monaco åpner filmfestivalen i Cannes 14. mai.

Naomi Watts betrodde pressen at hun ­arbeidet så intenst med rollen at hun gikk inn i en åndelig forbindelse med lady Di og fikk tillatelse fra det hinsidige til å spille rollen. Nicole Kidman, som spiller en ­prinsesse på 32 år i en alder av 45, er mer nøktern. –Jeg har stor respekt for Grace Kelly og hennes historie og føler en ømhet for henne, sier Kidman og håper hun har lykkes med å formidle essensen av fyrstinnens personlighet til lerretet. Kidman ­synes det var like spennende som skremmende å skulle portrettere en av verdens mest berømte, beundrete og omtalte kvinner. Hun mener filmen gir et interessant bilde av den vanskelige overgangen for en ung skuespiller fra filmstjerne til prinsesse. Og at den viser Grace Kellys styrke og ekte humanitet, men avslører også hennes frykt og sårbarhet når hun tar et tungt valg og legger en glitrende filmkarriere bak seg.

Århundrets begivenhet

I 1956 kimte bryllupsklokkene i katedralen i Monaco for filmstjerne Grace Patricia Kelly og Rainier III – fyrste og eneveldig hersker over 30 000 skattefrie sjeler på 1,95 kvadratkilometer beste Riviera. Bruden var kledd opp av filmselskapet MGM i metervis av silke, overdrysset av ekte perler og ­antikke blonder. Fyrsten var iført operette­uniform overdrysset av medaljer. MGM hadde enerett, og viste filmen til en ­henrykket verden og skapte mediahistorie. Eventyrbryllupet ble kåret til århundrets begivenhet av romantikerne, og til tidenes smarteste PR kupp av kynikerne. Ekteskapet var nok i utgangspunktet mer en forretningsavtale til gjensidig nytte enn sødmefull romantikk. Grace var lei livet i Hollywood som hun stemplet som ­samvittighetsløst, falskt og nevrotisk. Hun var også rik nok til å betale inngangs­billetten til Monaco på 2 millioner dollar i medgift. Lilleputt staten var i et økonomisk uføre. Rainier trengte en arving og en ­fyrstinne som kunne kaste glans og ­glamour, og fange verdens oppmerk­somhet for å øke turismen og styrke ­økonomien. Den rollen innfridde hun.

Personlig og politisk krise

Grace of Monaco med regi av Olivier Daham (La vie en Rose) fokuserer på en periode i 1962 da Grace var inne i en personlig krise samtidig som fyrstedømmet trues politisk av Frankrike. Ekteskapet var fortsatt ferskt og fremstilt idyllisk i sladderpressen. Grace er en hengiven mor som forlater ­galla- ­middager for å trøste barna. Men hun ­betror venner i New York at hun føler seg fremmed og isolert i sitt eget hjem, får skarp kritikk av svigerfamilien og lengter tilbake til Hollywood. Når hun intervjues av amerikansk presse, ler hun søtt, rister på hodet og sier; ” Selvfølgelig vil jeg fortsette mitt arbeide, hvorfor skulle jeg ikke det? Det er ikke så fryktelig mye å gjøre i Monaco!” Der undervurderte hun fyrst Rainier. Filmene hennes er bannlyste i Monaco. Hun har også undertegnet en ­ekteskapskontrakt hvor hun gir opp filmkarrieren og retten til barna i tilfelle skilsmisse. Når Alfred Hitchcock banker på slottsporten med manuset til Marnie, ­skrevet spesielt for henne, blusser diskusjonene opp igjen. Grace Kelly hadde laget tre filmer med Hitchcock;
Dial M for Murder, Rear Window og
To Catch a Thief. Han var hennes store mentor og mannen som lærte henne å spille mordscener som elskovs­scener og å elske som om det gjaldt mord. Denne gangen var det folkeviljen som ­stoppet filmplanene. Monegasserne nektet å se sin prinsesse på lerretet i rollen som tyv med tvilsom moral som attpåtil går til sengs med Sean Connery.

Sjarmerende de Gaulle

Samtidig ble det politiske forholdet mellom lilleputtstaten på Rivieraen og storebror Frankrike stadig kjøligere. Monaco var et skatteparadis med det berømte kasinoet som viktigste inntektskilde. Frankrike ville tvinge Monaco til å betale skatt og innførte en økonomisk boikott. President De Gaulle raslet med sabelen. I Grace of Monaco er det prinsessen som spiller en avgjørende ­diplomatisk rolle i forhandlingene for å unngå kupp, skatt og militær invasjon. Grace klarer å sjarmere generalen i senk.

Krangel om versjoner

Den franske regissøren av filmen, Olivier Daham, føler seg også invadert, men av sin egen amerikanske distributør, Harvey Weinstein. Grace of Monaco skulle hatt ­premiere i november 2013 for å bli med i kappløpet om Oscar nominasjonene. Nå har Weinstein forlangt omklipp og ny premiere­dato i mars. En rasende Daham knurrer til franske aviser over at han presses til å godkjenne en versjon som ikke stemmer med hans egen visjon. – Den nye klippingen handler ikke om det kunstneriske, men om penger og markedsføring! Weinstein ønsker en sterilisert, kommersiell film som dufter av prestekrager og fjerner alt som er ­vanske­lig og vibrerer av liv. Det finnes nå to versjoner av filmen – min og hans, hvilket er en katastrofe, sier Olivier Daham. I 2008 regisserte han Marion Cotillard til en Oscar for Edith Piaf-biografien La vie en rose.

Fyrstelige protester

Andre protester mot filmen kommer fra fyrstefamilien i Monaco. Prinsessene Caroline og Stephanie med regjerende ­fyrste Albert i spissen, har sendt ut en ­melding om at de avskriver seg enhver befatning med filmen og tviler på det biografisk innholdet. Filmen portretter bare en del av Grace Kellys liv og er unødvendig glamorøs, unøyaktig historisk og inneholder ­scener som er ren fiksjon, mener de fyrstelig. Barna til Grace Kelly burde muligens være lettet over at filmen fokusere på en tidlig periode i morens liv, før deres egne skandaler overgikk enhver såpeopera. Rundt 2000 tallet kunne redaktøren i Se og Hør fortelle at Monaco skandaler ikke lenger solgte blader, leserne hadde gått lei og trenden var internasjonal. Fyrstehuset hadde slitt ut verdens skandalepresse.