Margreth Olin har laget det norske bidraget, selvfølgelig om Den norske Opera og Ballets bygg i Bjørvika.
Men et annet særpreget bygg, det nye fengslet i Halden, «verdens mest humane fengsel», er også med, filmatisert av et dansk team under ledelse av Michael Madsen og selskapet Final Cut for Real i København. Så Norge er ettertrykkelig satt på kartet i denne samlingen, som skal presenteres i ulike spesial-kinoforestillinger utover året og som skal sendes i NRK som serie i løpet av høsten.
Hvert bidrag er bygget rundt den samme lesten. Et byggverk er en organisme, en person som inviterer, lokker, og fungerer for et felles-skap. Grunnen er selvfølgelig at hvert av byggene er arkitektoniske perler, eller ikoner, som har stor betydning i seg selv, ikke bare som funksjonalistiske rammer for sin virksomhet. I hver av filmene er det bygget selv som forteller. Noen av byggene er hankjønn, andre er hunkjønn. Operaen er en dame og det passer fint inn. Men la oss ta de øvrige i rekkefølge så leseren forstår hvilket selskap vi befinner oss i: Berlin-filharmonien, Nasjonalbiblioteket i St. Petersburg, Salk Institute, et non-profit institutt i California som arbeider med biologisk forskning og Pompidou-senteret i Paris.
Byggene taler altså til deg og du beveger deg inn i dem, samtidig som du får en forståelse av hva de inneholder og for hvem de fungerer. Arkitekturen tar mest plass, funksjonalitet og innhold relateres til den. I noen tilfelle får man lyst til å spørre hvordan arkitekturen påvirker arbeidet i byggene? Hva er de konstruert ut i fra og hvordan tenker en arkitekt når innholdet er gitt? Jeg får heller ikke helt tak i byggenes sjel. Uten tvil er Olins Opera-film den beste, og det tør jeg hevde selv om jeg er ihuga Olin fan. Hun tar i bruk to vesentlige grep i sin film. For det første, 3D tilnærmingen ved at en klovn i begynnelsen nærmest klatrer ut av filmen og over i vårt sete, så vi virkelig skal henge med. Dernest at hun setter Bjørvika inn ei en sosial kontekst, kaller Operaen en innvandrer, eller var det inntrenger og på den måten plasserer bygget «i det svarte hjertet av Oslo» som hun selv kaller området. Selve presentasjonen av bygget er først og fremst fokusert på ballett-delen, ikke fullt så mye opera. Og musikkdelen er også litt fraværende. Jeg savner også en presentasjon av byggets sjel og indre følelsesliv, det er dyktig og dokumentarisk det som presenteres, men ikke spesielt innlevende. Kanskje kunne noen store oversiktsbilder, mer om aktiviteten på taket, mer om det sosiale liv som leves der hjulpet fram det sjelelige? Men bevares, Olins film er godt laget og en invitt til å besøke huset mange, mange ganger.
Innvendingene mot den dokumentarisk-fortellende stilen gjelder også for de andre delene av filmen. Mest for Pompidou-senteret, minst for Nasjonalbiblioteket i St. Petersburg. Det kan ha noe med rekkefølgen å gjøre, Berlin-filharmonien presenteres først og Pompidou-senteret sist. Da den delen rullet over lerretet gikk det et sukk i salen, hvorfor nå dette, følte jeg publikum tenkte, dette har vi jo sett så mange ganger, det må da være mer spennende å hente fram noen nye særpregede bygg fra tidligere Øst-Europa, Hellas, Italia eller Portugal?
Fraværet av en omvandrende cicerone i hver film, (takk og lov for det) har sine utfordringer. Jeg vet ikke om bygget som forteller helt fungerer i forhold til bildene. Kanskje skulle man latt aktivitetene styre fortellingene uten en ledsagende stemme? Men dog, teknikken med en fortellerstemme er fascinerende også, jeg tenkte flere ganger under visningen av Kulturens katedraler på den spesielle sekvensen i Alan Resnais Nuit et brouillard, (1955) der hvor han skildrer de ulike byggestilene i konsentrasjons-leirene på sin avmålte, nesten poetiske måte.
På flyet hjem fra Berlin traff jeg Operafilmens manuskriptforfatter Bjørn Olaf Johannesen som hadde fungert som linken til filmens hovedprodusent og regissøren av Berlin-filharmonien, Wim Wenders, ettersom han skriver Wenders’ nye film Everything will be fine, også den i 3D. På setet ved siden av meg satt en amerikansk produsent som hadde vært i Berlin utelukkende for å studere den nye 3D vinklingen. De samtalte om hvordan og hvorfor nye seriøse film-prosjekt, som hos Wenders, lages i den gamle, litt eventyraktige teknikken med andre og moderne tilnærminger. Det skal bli spennende å følge dette ny-gamle mediet fremover!