Still Life handler om en bydelsansatt hvis jobb er å oppspore eventuelle slektinger til folk som har dødd alene i den britiske hovedstaden. John May (nydelig gestaltet av Eddie Marsan) tar sitt arbeid på største alvor, og selv om han sjelden klarer å finne noen som ønsker å komme i begravelsene, gjør han sitt ytterste for at disse blir gjennomført på et vis avdøde ville satt pris på. Men med en ny sjef kommer krav om effektivisering, og Mays omstendelige omsorg for mennesker som ikke lenger er blant oss er ikke blant det offentliges fremste prioriteringer.

Denne britisk-italienske produksjonen tar opp et tema som allerede er viet en viss oppmerksomhet her hjemme i Kristopher Schous bok
På vegne av venner og Bernt Jakob Oksnes Magasinet-artikkel
Den usynlige, men det gjør på ingen måte filmen noe mindre aktuell eller viktig.
Still Life er en stillferdig og underfundig skildring av et menneske som arbeider i det stille for de glemte individene, nærmest inntil det selvutslettende – og med dette blir den en tankevekkende påminnelse om at alle liv er av stor betydning.

Distributør Arthaus trekker sammenligninger med både Kaurismäki og Chaplin, og det er ingen dum beskrivelse – men også tv-serien
Six Feet Under føles naturlig å nevne. Selv om grunntonen er melankolsk, inneholder denne filmen mye hjertevarm humor, uttrykt gjennom et stilisert, men aldri prangende formspråk med statiske innstillinger.
Still Life er en kledelig lavmælt, presis og samtidig dypt rørende film.