Stammen er på flere måter en annerledes film. Først og fremst fordi all dialog foregår på tegnspråk, ukrainsk sådan, uten undertekster. Den utspiller seg nemlig på en internatskole for hørselshemmet ungdom, hvor vi følger den nye eleven Servgey (Grigoriy Fesenko) inn i et miljø som bedriver heleri og halllikvirksomhet. Men
Stammen er også noe for seg selv fordi hver scene er filmet i én lang tagning uten klipp. Ikke i form av statiske tablåer, som den også kinoaktuelle
Korsveien, men med intrikate, bevegelige steadycam-sekvenser. Resultatet er omtrent like teknisk imponerende.

Det tar litt tid å vende seg til en film hvor karakterene bruker et språk de færreste i kinosalen vil forstå, men det er likevel overraskende lite vanskelig å skjønne hva som skjer. Det hjelper for så vidt at historien inneholder en del elementer man har sett tidligere, men mest av alt skyldes dette at vi har bedre forutsetninger enn vi kanskje tror til å tolke mellommenneskelig kommunikasjon uavhengig av de konkrete ordene som ytres. Man kan muligens innvende at de lange tagningene ved et par anledninger tar oppmerksomheten vekk fra handlingen, men langt oftere får dette modige formgrepet oss til å følge ekstra nøye med. I tillegg til at det skaper en ofte ubehagelig intensitet.

Stammen er en original og mektig filmopplevelse, som minner oss om at dette mediet handler mer om bilder og følelser enn om dialog. Men selv om filmen også er en slags påminnelse om at vi kan forstå hverandre på tvers av språklige barrierer, er den langt i fra noen oppløftende hyllest til vår evne til å nå ut til hverandre. For mer enn noe annet formulerer Stammen et mørkt og forstyrrende budskap om destruktivitet, brutalitet og hevn.