[Toronto] Denis Villeneuve etablerte seg som en veldig lovende regissør i kanadisk film med sine første to filmer,
32. august på jorden (1998) og Malstrøm (2000) som introduserte Villeneuve som en filmskaper med en sterk visuell stil og emner som dekker noen ganske eksistensielle spørsmål, og der døden aldri er langt unna karakterene på forskjellige måter. I hans neste to filmer ble dette helt bokstavelig sant.

I 2009 laget han Polytechnique som behandlet en av de mest notoriske hendelser i moderne kanadiske historie – Montrealmassakren av 14 kvinnelige studenter i Montreal Polytechnique skole. Året etter kom hans internasjonale gjennombruddsfilm Incendies, en av de beste filmene i 2010, som fortalte en rystende og tragisk historie om en familie på tvers av religiøse- og generasjonslinjer. Begge filmer viker ikke unna noen meget vanskelige øyeblikk og Villeneuves sikre regihånd og intrikate manus leverer en utrolig sterk filmopplevelse.

Samme kan man si om hans siste to filmer som tilfeldigvis ble laget nesten samtidig. Den kino-aktuelle
Prisoners er enda en sterk psykologisk studie og ganske godt laget thriller om vold og hvordan man kan miste sitt moralske kompass om man tillater vrede å overta for tenkemåten. Hugh Jackman leverer en utrolig sterk prestasjon som en far hvis datter forsvinner fra gaten med sin venninne. Da politiet og hoved-detektiven (Jake Gyllenhaal) løslater den eneste mistenkte på grunn av manglende bevis, bestemmer han seg for å ta loven i sine egne hender. Filmen spør noen grunnleggende og til slutt ganske ubehagelige moralske spørsmål om dagens amerikanske samfunn. Den andre filmen,
Enemy er en adaptasjon av Jose Saramagos roman om en universitetsprofessor (Jake Gyllenhaal) som en dag finner ut at han har en identisk dobbeltgjenger (Gyllenhaal igjen) og han beslutter å blande seg i dennes liv med tragiske konsekvenser. Det er enten det eller at vår hovedkarakter sakte blir komplett gal (og gigantiske edderkopper dukker opp helt uanmeldt).
Enemy er en litt forstyrrende film som kan tolkes på mange måter, og hvis stil minner om en blanding av Polanski og Lynch.

Det var derfor helt naturlig at vi begynte vår samtale med Villeneuve med et spørsmål om hans plutselig meget travle arbeidsorden.

Det var ikke et valg å arbeide med begge filmene samtidig. Mens jeg arbeidet med
Incendies håpet jeg på å finne noe å gjøre sammen med min venn Niv Finchman. Han er en produsent som jeg liker veldig godt og han er en god venn, og vi har hatt lyst til å jobbe sammen i mange år. Jeg var på jakt etter noe som inspirerte meg, og ble forelsket i boken “The Double” av Jose Saramago. Det er en utforskning av underbevisstheten til en mann som er i et forhold med en kvinne, og måten han håndterte intimitet. Det var dét som tente meg. Vi fant en som kunne skrive om boken til film-manus; Javi Gullon, og jeg begynte å arbeide sammen med ham på det prosjektet. Men samtidig leste jeg også andre manus som jeg fikk fra Los Angeles. Det var mange, men det var
Prisoners jeg falt for
. Man vet aldri med film når de kommer til å lages. Noen ganger har du et prosjekt på gang og det tar sju år å fullføre. Men så plutselig fikk begge filmene grønt lys på samme tid. Begge filmene var avhengige av skuespillerne og det å finne riktig skuespiller til den riktige rollen på det riktige tidspunktet. Jeg fikk Jake Gyllenhaal til å lage
Enemy på en fredag, og allerede uken etter ble Hugh Jackman med i
Prisoners, og begge filmene hadde fått grønt lys med en ukes mellomrom. Så da hadde jeg et fantastisk problem, begge filmene skulle lages NÅ! (Ler)

Hva var det du likte med
Prisoners?

Den var litt lik
Incendies, en fremstilling av denne voldsspiralen. Tanken var at folk er fanget i denne spiralen og at den sprer seg innen familien, innenfor intimsonen. Jeg var virkelig imponert over hvordan manusforfatteren klarte å beskrive reaksjonen til en nordamerikaner i kontakt med tortur. Det var et spekter av ting som ble fanget der, og jeg syntes at disse tingene var ganske presise om Nord-Amerika i dag. Det var ikke akkurat spenningsmomentet ved det som fenget meg, selv om jeg syntes det var svært godt skrevet. Det var egentlig det dramatiske aspektet ved karakterer som må kjempe med mye vold, og den volden setter alle i ulike former for fengsel, både bokstavelig og billedlig. Det var et svært ambisiøst prosjekt for meg, og veldig vanskelig å gjøre på grunn av volden og det faktum at jeg kom rett fra å spille
Incendies. Så da kunne jeg være med på
Prisoners fordi jeg hadde vært med på
Enemy først. Jeg måtte først gå og leke med filmen som en unge. Du vet det at noen ganger, må man som artist gå tilbake til røttene og leke som en unge. Og så var jeg i stand til å komme tilbake, være voksen og gå i gang med
Prisoners. (ler)

Det er spennende den måten du karakteriserer dem siden begge filmene er psykologisk krevende på ulike områder, men du klarte å balansere det.

Når alle hadde blitt enige om tidsrammen var det enkelt. Jeg mener, ikke misforstå meg, det var tøft, men det hjalp å finne den riktige tidsrammen, og jeg hadde mye hjelp med
Enemy. Redaktøren min, Matt Hannam var på en måte min stedfortreder i den filmen. Ved en anledning vurderte jeg å dele regissørtittelen med ham fordi han hadde tilsyn med lyden og spesialeffektene for meg mens jeg jobbet med
Prisoners. Han sendte prøver til meg, og slik jobbet vi. Ellers ville det tatt seks måneder å fullføre
Enemy.

I begge filmer har Jake Gyllenhaal hovedrollene. Hvordan skjedde dette? Hva gjorde at du ville jobbe med ham i begge filmene på en gang?

Når jeg begynte å arbeide med
Enemy, var en av ideene mine å arbeide med og bygge en relasjon med én skuespiller. Vanligvis har jeg et forhold til filmfotografen eller klipperen, men det er  annerledes med skuespillere. For eksempel er det mange roller i
Incendies. Man møter skuespillere og tilbringer noen dager med dem, men det var ikke noen følelse av et ekte dypt forhold. Det å tenke på film sammen, det å utveksle erfaringer om film sammen, det å finne nye måter å regissere og spille sammen. Når jeg møtte Jake tente han på ideen om å jobbe slik. Etter noen store studiofilmer trengte han noe mer autentisk, friskere og frekkere. Han hoppet raskt på. Vi hadde det veldig moro med å jobbe med
Enemy, og det var et så godt samarbeid. Vi begynte å si til hverandre: «Nå skal vi  lage en
ordentlig film sammen ?» (Ler.) Misforstå meg ikke .
Enemy er en ordentlig film, men den er kunst, som et dikt. Jeg ville også lage noe mer klassisk, et genrestykke. Og jeg likte tanken på kontinuiteten ved å jobbe med ham, å utforske noe sammen og så utføre det i praksis i en annen film. Det var en så strålende erfaring.

Stemmer det at du anbefalte Jake for rollen som detektiven i
Prisoners?

Ja, det gjorde jeg. Det gikk rykter om at vi hadde godt samarbeid, og produsentene var klare for det. Men han var uansett perfekt til rollen. Jeg trengte en ung, kjepphøy politimann, og til det passet Jake perfekt.

Han sto for det rolige motstykket til Hugh Jackmans figur. Filmen trengte det.

De hadde det veldig morsomt sammen og utfordret hverandre. Kjemien og respekten dem imellom var flott, men de prøvde også å presse hverandres grenser. Det var storartet å se dem spille sammen.

Hvis vi snakker om de stilistiske valgene, er kameraarbeidene slående i begge filmene dine. I
Enemy er valget ditt en gulbrun fargepalett med boligblokker i betong fra Toronto, der du filmet den, og så på den annen side, dette kalde spartanske uttrykket til Prisoners. Hvordan arbeidet du med uttrykket i disse filmene?

Å arbeide med uttrykk og stil i film er noe av det morsomste jeg gjør. Produsenter kommer til meg og spør. «Så, hvordan vil du filme dette?» og jeg svarer: «Dette kommer til å være en lang prosess, jeg liker så godt å pønske ut hvordan jeg skal filme.» Jeg viste lenge hvordan jeg ville lage
Enemy, siden jeg har jobbet med den så lenge. Det var denne ideen av flytende bevegelse med mye zoom, gammeldags zoom som på 70-tallet, men i Cinemascope. Det bidrar med en annen erfaring til filmen og det var morsomt å jobbe med slike påfunn. Filmens uttrykk var inspirert av Saramagos bok. Når jeg leste boka var byen Sao Paolo. I min fantasi er Sao Paolo full av smog og gulbrune farger. Og da vi bestemte oss for å filme den i Toronto, ville vi gjøre den mer lik boka. Og så influerte det igjen over på alt det andre, fra scenografi til kostymer. Den har en slags 70-talls film stil. Slik som Polanskis filmer eller Kubricks. Jeg er veldig stor fan av Kubrick. Jeg liker så godt at regissører kan lage et bilde jeg kanskje ikke forstår meningen med en gang, men som fortsatt har en stor påvirkning på meg og min underbevissthet. Den påvirker meg et sted  inni meg, men jeg kan ikke prosessere det umiddelbart. Jeg synes at Kubrick er en mester til det.

Som med Kubricks filmer, spiller mise-en-scene en stor rolle i dine filmer også. Skogen bak husene i
Prisoners skaper en slik illevarslende tilstedeværelse uten blader midt på vinteren. I en scene tar kameraet et nærbilde av den skrukkete barken på et tre, som om det vil høre hva treet har å si.

Jeg er så glad for at du la merke til trærne i
Prisoners (ler). De er nesten som en karakter i filmen, og vi valgte bevisst å spille inn der. De er del av psyken i filmen.

 

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen