«Verdens vakreste gutt» - en fascinerende og tragisk livshistorie
5Total vurdering

Det har gått 50 år siden Luchino Viscontis Døden i Venedig hadde verdenspremiere og regissøren kåret Björn Andrésen til «verdens vakreste gutt». Livet hans skulle bli  en reise fra strålekastere til bunnløst mørke. 

Filmens skygge henger fortsatt tungt over Björn Andrésen som ble verdensberømt over natten, verdensstjerne og sexobjekt. Kort etter  premieren på Døden i Venedig lanseres han som et vestlig popidol i Japan. Mediesirkuset beskriver han senere som «et levende mareritt». Dokumentaren Verdens vakreste gutt er fortellingen om en fascinerende og tragisk livshistorie.

The Most Beautiful Boy in the World Documentary, Biography, History | October 15, 2021 (Sweden) Summary:
Countries: SwedenLanguages: English, French, Italian, Japanese, Swedish

Dokumentarfilmen til Kristina Lindström og Kristian Petri er en reise gjennom livet til en ung mann som ikke hadde mulighet til å forutse hva som ville komme. Regissørene jobbet med Andrésen i fem år og skildrer objektiviseringen og seksualiseringen av en barneskuespiller, men også om et liv som sporer av.

Den absolutte skjønnheten

I februar 1970 kommer regissøren Luchino Visconti til Stockholm på leting etter gutten som skulle legemliggjøre den perfekte skjønnheten som Thomas Mann beskrev i sin banebrytende roman.

I fem år har filmskaperen lett etter den absolutte skjønnheten som skal spille hovedrollen i hans nye film. I Björn Andrésen finner han sin Tadzio. Björn ble valgt ut etter at han gikk rundt på et hotellrom med sin halvnakne overkropp. Han var akkurat det Visconti lette etter – blek, intetsigende, uskyldig og vakker. Björn hadde ingen erfaring og liten kunnskap eller forståelse av emnet; en intellektuell streben etter ungdommelig perfeksjon som bare kan ende, når den først er funnet, i døden.

Luchino Visconti og Björn under innspillingen i Venezia. (Copyright Mario Tursi)

For å unngå snev av seksualitet på innspillingen i Venezia, forbyr Visconti all personlig kontakt mellom Björn og den homofile staben, og etterlater gutten isolert, alene og mer forvirret enn noen gang.

Et vell av imponerende arkivmateriale viser den imponerende, aristokratiske, kommunistiske, åpent homofile auteuren Visconti og den unge skuespilleren under castingen, filmingen, verdenspremieren i London og pressekonferansen på filmfestivalen i Cannes, der regissøren kommenterer hvordan guttens skjønnhet allerede har passert sitt høydepunkt.

Ikon  og tragedie

Etter premieren i Cannes i 1971 kaller regissøren Björn for «verdens vakreste gutt». Etiketten satte seg fast og hjemsøkte Björn for alltid. og en verdensberømmelse som sexobjekt begynner.

Etter premieren i 1971 ble Björn Andrésen verdenskjendis over natten og måtte reise verden rundt og gjøre opptredener i blant annet Japan, hele tiden som verdens vakreste gutt. I Japan ble han modell for hovedpersonen i mangaen Lady Oscar. Han bodde i Paris i ett år takket være en rik, homofil beundrer. Alt dette førte til at han blir et slags homoikon.

De påfølgende årene lever han av kjendisstatusen. Filmen viser er opptak fra London-premieren, hvor dronningen og prinsesse Anne deltok. Horder av journalister, sekker med fanpost og en oppslukende oppmerksomhet som bare den ambisiøse bestemoren som oppdro ham elsker. Den eldre Björn beskriver det som «et levende mareritt».

Han ønsket å rømme det hele, men Visconti signerte ham på en treårig kontrakt, som  gjør at han i hovedsak eier ansiktet hans, uten planer om å bruke ham i en annen film. For å forverre saken ytterligere sier regissøren til staben «Vi har filmen vår nå. Så dere kan gjøre hva dere vil med gutten.» De tok ham med til homsebarer, skjenket ham med alkohol til han besvimte.Han beskriver hvordan han dykket ned i depresjon og alkohol som følge av det.

Den unge Björn flyttet så til Paris, hvor han i årevis bodde hos eldre menn som overøste ham med dyre middager og gaver og betalte utgiftene hans. Filmen er vag om hva Björn gjorde for å betale dem tilbake.

Preget og utslitt

Den Björn Andrésen  vi møter i dag er svært preget av et liv som sporet av etter Døden i Venedig. Denne tynne og hengslete mannen med skulderlangt hvitt hår, skjegg og et furet ansikt ser eldre ut enn sine 65 år og lever i elendighet.

Det er en preget og sliten Björn Andrésen vi møter i dokumentaren. Her fra innspilling i Budapest.

Han bor i en nedslitt og skitten leilighet. Utleieren prøver å kaste ham ut etter at han han har latt gassen stå på, og dermed setter hele bygningen i fare. Det er først ved trusselen om utkastelse at han, og fremfor alt kjæresten, rydder og skraper skitten fra både vegger  og tak – og i tillegg gjør et forsøk på å rydde opp i psyken.

Den aldrende Björn er på jakt etter sin identiteten. Han finner aldri ut noe om faren. I et avisutklipp leser han om funnet av moren som forlot ham og ble funnet død i skogen i 1966. Dette gjør ham mer deprimert enn noen gang.

Men det blir verre. Ved et uhell drepte sin eneste sønn. Hans voksne datter har ikke sett på 12 år. Kjæresten, som prøvde å hjelpe ham med å få orden på livet, dumper ham. Vi sitter igjen med en mann som er motløs og fortap.

Uhyggelig vellaget

Filmen er skutt i Stockholm, Paris, Tokyo, Italia og Budapest, og er nesten like nydelig å se på som Døden i Venedig. Det hele satt sammen med et detaljert lyddesign og et uhyggelig partitur av den svenske stjernekomponisten og sangeren Anna von Hausswolff, skaper de en dokumentar med en nerve som en psykologisk skrekkfilm.

Filmskaperne fokuserer på det psykologiske og den personlige historien. De setter Björn, ikke traumet hans, i fokus når filmen borer seg ned gjennom lag på lag med elendighet.

I bunn og grunn handler det som så ofte om en menneske som i tidlige år ble frarøvet kjærlighet og trygghet, som ble sviktet av både mor og bestemor – og en fraværende far. Luchino Viscontis filminnspilling var mest sannsynlig katalysatoren som fikk det hele til å akselerere.

Øyeblikket på casting-auditionen da Visconti ber ham ta av seg skjorta – og det tydelige ubehagsuttrykket i guttens ansikt mens han prøver å smile, forteller det meste om et liv som sporet av.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen