Sjelden har en filmbevegelse og bølge vært like aktuell som den amerikanske hood-filmen fra 1990-tallet. Et år etter politidrapet på George Floyd og opptøyene ser vi filmbølgens hovedverk på nytt.  

Under lanseringen på filmfestivalen i Cannes i 1989 spådde Spike Lee at hans film Do the Right Thing (1989) ville inspirere og skape en bølge av filmer av og med svarte. Den forutseende profetien skulle oppfylles og på rekke og rad kom filmer om unge afroamerikanere og deres turbulente liv i indre by. Under samlebetegnelsen hood film fikk vi se en ny type realisme man ikke hadde sett tidligere.

Den nye svarte bølgen

Kort tid etter at verden bevitnet opptak fra politivolden mot Rodney King i mars 1991 skulle filmkritiker Roger Ebert stadfeste «den nye svarte bølgen» under filmfestivalen i Cannes. Med utgangspunkt i Boyz n the Hood (1991) påpekte han hvordan en ny generasjon afroamerikanske regissører hadde skapt en egen visuelle stil med et personlig tilsnitt. Dette var film av svarte, med svarte og for svarte. Navnet på bølgen var inspirert av den franske stilretningen «den nye bølgen» og hvor ordet «bølge» siden vært brukt i et generasjonsskifte eller en nyorientering innen film.

Bevegelsen ble ytterligere forsterket av hendelsene i South Central, Los Angeles i 1992 da politibetjentene som hadde banket opp Rodney King i 1991 ble frifunnet. Resultatet ble seks dager med massive opptøyer, store ødeleggelser og plyndring.

Hood filmen

Hood filmen var en slags undersjanger til «den nye svarte bølgen» og fikk sin merkelapp etter handlingen lagt til belastede afroamerikanske områder i indre by. En person kan være hood, de som er fra hood kan være suksessfulle og uttrykket kan være positivt ladet. På den andre side er ghetto nedsettende og de fra ghetto er fattige. Afroamerikanske manusforfattere, regissører og skuespillere presenterte perspektiver som hadde blitt ignorert av hvite regissører og studioer. Uttrykket hood og filmtittelen Boyz N the Hood kan trekkes tilbake til den Ice Cube-skrevne sangen med samme navn av N.W.A fra 1987.

To måneder etter Cannes trykket New York Times Magazine artikkelen «They’ve Gotta Have Us: Hollywood’s Black Directors» om de nye afroamerikanske regissørene og hvordan studioene kinolanserte hele 16 filmer fra svarte regissører i 1991. Fellesnevneren i denne kulturelle revolusjonen var

sterke oppvekstskildringer til unge menn uten fedre. Den tradisjonelle familiestrukturer var i oppløsning og de gikk fra å miste ungdommelig uskyld til å bli menn i et svært hardt miljø. Det var motsetninger mellom hudfarge, de ulike etniske gruppene samt mellom sosiale og økonomiske forhold. Filmene speilet økt voldsutvikling i det amerikanske samfunnet med lett tilgang til narkotika, våpen og penger.

Inspiratorer

Både Do the Right Thing og Boyz n the Hood ble Oscar-nominert for beste originale manus og sistnevnte ble nominert til beste film. Dermed ble Spike Lee og John Singleton med sine politiske filmer ledende svarte regissører og inspirerte ytterligere afroamerikanske filmskapere. En filmbølge var et faktum og ikke siden blaxploitation-bevegelsen på 1970-tallet hadde den amerikanske filmbransjen hatt en lik sterk afroamerikansk stemme. Hood filmene var dessuten stueren for det hvite publikum som førte til ytterligere suksess.

Til denne listen har kriteriene i utgangspunktet vært at manusforfatter, regissør og skuespillerne bør ha afroamerikansk herkomst. Dog finner vi i noen tilfeller titler med hvite regissører. Vi har også valgt å se bort fra komedier som House Party (1990) og Friday (1995) selv om disse har hatt stor påvirkning på bølgen. Her er de elleve beste hood filmene i kronologisk rekkefølge med Spike Lees Do the Right Thing (1989) som springbrett for «den nye svarte bølgen».

Do the Right Thing

Spike Lee hadde vokst opp i Brooklyn og sett afroamerikanernes situasjon og de mange klasse- og kulturkrasjene som daglig oppsto i bydelen. Hans tredjefilm School Daze (1988) omhandlet svarte ungdommer på college, ble en stor suksess blant afroamerikanere og dermed muliggjorde Lee å lage Do the right thing året etter. Manus ble skrevet på to uker med utgangspunkt i, og som en hyllest til, flere rasemotiverte drap i New York på 1980-tallet. Også saken om den 66 år gamle afroamerikanske kvinnen Eleanor Bumpurs, som ble skutt to ganger med hagle av politiet i sitt eget hjem, opprørte i aller høyeste grad filmskaperen.

Vi følger et etnisk nabolag i Brooklyn gjennom 24 timer. Dette er et samfunn bestående av mennesker med opprinnelse fra de fleste verdenshjørner, men hvor afroamerikanere dominerer. Den italienske pizzabutikken drives av Sal og hans to sønner Vito og Pino mens afroamerikanske Mookie er deres leveringsgutt. Når agitatoren Buggin Out påpeker at det ikke finnes portretter av svarte mennesker på veggen i pizzabutikken skaper dette uante bølger blant frustrerte og sinte unge afroamerikanske menn på sommerens varmeste dag.

Allerede på premieren i Cannes, hvor den var nominert til Gullpalmen, fryktet man at filmen ville føre til opptøyer ved lansering på kino. Filmen åpnes med Public Enemy som setter tonen med “Fight the Power” og som avspilles ytterligere 15 ganger i filmen. New York er en segregert by og gaten, hvor filmens historie utspiller seg, er en smeltedigel av afroamerikanere, koreanske kioskdrivere, italienske pizzadrivere, en og annen bortkommen hvit person samt det patruljerende politiet. Konflikter mellom de ulike grupperingene blir som et mikrokosmos av Amerika. Narkotika og gjengkriminalitet er fraværende og fokus ligger på rasisme og politiske holdninger, ikke bare mellom svarte og hvite, men også blant de fargede.

Lees innovative film hadde en ukonvensjonell fortellerstruktur som skilte seg fra annen film. Kamerautsnittet var ikke i vater og fargepaletten var opplyst mørk hud mot fargerike bygninger. Do the Right Thing er en svært hektisk film hvor Mookie, spilt av Lee selv, stadig er på vei fra et sted til et annet og hvor lydsiden er teppebombet av dialog. På klisjefylt vis skulle virkeligheten imitere kunsten noen år senere. I filmen skaper en liten gnist voldsom uro da en farget mann blir drept av politiet med påfølgende gateopptøyer, filmet med 200 statister. Do the Right Thing ble nominert til to Oscar og er i dag en av filmhistoriens store klassikere. Den kostet 3,5 millioner dollar å lage og spilte inn 37.3 millioner. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, og kan strømmes på iTunes.

New Jack City

Under Sundance filmfestival på starten av 1991 var det to filmer fra den afroamerikanske bølgen som bemerket seg; Straight Out of Brooklyn og New Jack City. Førstnevnte var debutfilmen til 19 år gamle Matty Rich som vant juryens spesialpris, men dessverre ble den kinolansert mellom to mer hardtslående filmer og snart glemt. New Jack City kom Boyz N the Hood noen måneder i forkjøpet og presenterte en advarsel og bønn om at noe måtte gjøres med narkotikasituasjonen i USA. Barry Michael Cooper skrev manus basert på sin egen artikkel om crack titulert «Kids Killing Kids: New Jack City Eats Its Young» publisert i The Village Voice i 1987. New Jack City påpeker selv at det ikke er en sann historie, men at det finnes en Nino i enhver story og at man må ta tak i problemet.

1989, det nye dopet crack gir nye muligheter og blir raskt en epidemi i New York. Tyranniske Nino (Wesley Snipes) leder et afroamerikansk narkotikaimperium som er i krig med den rivaliserende italienske mafiaen som vil ha en del av kaka. Politiinspektør Stone (Mario Van Peebles) setter opp en narkotikabekjempende enhet hvor etterforskerne Scotty (Ice-T) og Nick (Judd Nelson) får i oppdrag å knuse Ninos gjeng og distribusjonen av crack. Den tidligere narkomane Pookie settes til å infiltrere Ninos organisasjon, men deres operasjon skal møte hard motstand.

New Jack City åpner med nyheter om økende arbeidsledighet og fattigdom, unger som blir skutt, narkokrangel som fører til flere dødsfall og at de rike blir rikere mens de fattige blir fattigere. Tidlig settes tonen for et voldelig og nedslående New York. Filmen tar opp konsekvensene av crack samt virkningen på brukerne og samfunnet. Mens Boyz N the Hood har tålt tidens tann føles New Jack City noe datert i dag. Vi serveres en klassisk Hollywood-struktur bygget på politi- og actionfilm fra tidlig 1990-tallet, men av og med afroamerikanere. Andre svakheter er karikerte roller og debutantene Ice-T og regissør Mario Van Peebles. Sammenlignet med filmene som følger i bølgen fremstår den dermed noe flat.

Produsentenes mål var å lage en urban gangsterfilm, det er åpenlyse referanser til Scarface (1983) og The Untouchables (1987), men med røtter i hip-hop. Ice-T ble valgt fordi han hadde ekte og troverdig gateerfaring og Flavor Flaw fra Public Enemy bidrar til ytterligere musikkalibi. Regissør Peebles hadde spilt i samme film som Clint Eastwood og det var nettopp han som klarte å overbevise Warner Bros. om å satse på den unge regissøren. Med tema som sjalusi, svik og penger klarte New Jack City å bli en populær og kommersiell suksess som tidlig var med på å igangsette hood bølgen. I Norge ble New Jack City forbudt på kino og lansert først på VHS for siden å bli sluppet på DVD. En ypperlig britisk Blu-ray utgivelse anbefales for å se filmen i dag.

Boyz n the Hood 

Med Boyz n the Hood (1991) ble 24 år gamle John Singleton både den yngste og den første afroamerikanske regissøren som ble Oscar-nominert for beste regi. Mens Do the Right Thing og New Jack City foregikk på østkantens New York var handlingen i Boyz n the Hood lagt til et belastet område på vestkantens Los Angeles. Singleton hadde selv vokst opp i bykjernen South Central og sett venner og naboer bli drept. Han hadde kommet seg ut av hood og inn på Universitetet i Southern Californias filmskole. Etter å ha sett Do the Right Thing ønsket han å gjøre det samme for Los Angeles. Hans skriveferdigheter gjorde seg bemerket og hans manus ble raskt innkjøpt og igangsatt. Som en kontrast til Colors (1988) med Sean Penn og Robert Duvall ble Boyz n the Hood solgt inn som den første sanne filmen om livet i Los Angeles hood.

De tre afroamerikanske barndomsvennene Tre (Cuba Gooding Jr.), Ricky (Morris Chestnut) og Dough (Ice Cube) har vokst opp i et voldsutsatt område i Los Angeles preget av gjengkriminalitet. Ricky er den svært lovende idrettsstjernen som håper på et skolestipend mens hans nylig løslatte bror Dough er bundet til alkohol og en kriminell løpebane som narkotikaselger. Med utgangspunkt i en oppvekst fra en streng far forbereder Tre seg til å dra på universitetet, men de lever i et farlig område hvor drømmer raskt kan briste.

Det er motsetningene mellom afroamerikanere som er tema. Tre rives mellom sin fars forventninger og sine venner som stadig trekker ham inn i gatens konflikter. Det er et hardt og nådeløst miljø med hevnaksjoner og skyting fra rivaliserende gjenger eksemplifisert med deres venn Chris som er paralysert etter en skuddskade. Mens karakterene spør hvorfor afroamerikanere som bor i South Central er en del av en uendelig voldelig syklus, ble filmen solgt inn til pressen med fokus på hvordan den på autentisk vis var koblet opp mot gjengkulturen. Tre gjengmedlemmer var brukt som konsulenter og de ga instrukser om kostyme og dialog for autensitet. Og ikke minst ble det påpekt hvordan den ble spilt inn i et område som befant seg i et gjengterritorium.

Boyz n the Hood åpner med informasjon om at en av 21 afroamerikanske menn vil bli drept i løpet av livet og at de fleste vil bli drept av en annen afroamerikaner. Filmen kom i en tid preget av vold i svarte bydeler grunnet arbeidsledighet, narkotika, lett tilgang på skytevåpen og konflikter mellom gjenger. Mens Singleton hadde kommet seg ut av den onde sirkelen skulle hans film bli koblet til flere dødelige konfrontasjoner på kino. Boyz n the Hood kostet 6.5 millioner å lage, ble en gigantisk hit på filmfestivalen i Cannes og skulle spille inn 57.5 millioner dollar. Den er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan sees på Netflix, Viaplay, Blockbuster og SF anytime.

Juice

Ernest R. Dickerson hadde møtt Spike Lee på filmskole og ble hans faste filmfotograf fra debuten She’s Gotta Have It (1986). Dickerson debuterer med den uavhengige produksjonen Juice (1992) som plukkes opp av Paramount Pictures som så muligheten for en ny Boyz n the Hood. Rapperen Tupac Shakur hadde gått på Baltimore School for the Arts hvor han hadde utmerket seg innen teater og fikk nå sitt gjennombrudd som Bishop. En ung Samuel L. Jackson hadde en sentral rolle i Do the Right Thing og får her en birolle som spillehallbestyrer. Juice portretterer fire hvileløse ungdommer midt i den stadig voksende hip-hop kulturen og hvordan valget mellom en kriminell løpebane eller å følge sine drømmer får konsekvenser.

De fire tenåringene Bishop (Tupac Shakur), Q (Omar Epps), Raheem (Khalil Kain) og Steel (Jermaine Hopkins) tilbringer hvileløse dager i Harlems spillehall og gater. Raheem har en sønn han ikke får møte mens Steel er opptatt av å bære riktig moteklær. Q drømmer om å bli DJ mens Bishop prøver å unngå den lokale Puerto rico-gjengen og sette seg i respekt. Da en av deres bekjente skytes under et ran, sier Bishop at han er lei av å løpe, han vil ha respekt. Da de får tak i en pistol, skal alt ta en uhyggelig vending.

Vi følger Q og hans småkriminelle gjeng som stjeler hip hop-plater og stadig havner i klammeri med et trakasserende politi. Juice bruker god tid på å vise datidens viktige ungdommelige elementer som å ta på seg riktige klær, sko og smykker og de bruker god tid på å fikse håret. De er unge med rett gateholdning og hjemme er det naturligvis plast på sofaputene. Hip hop er filmens lydmessige bakteppe og konflikten oppstår når Qs Dj-drøm kolliderer med Bishops behov for å sette seg i respekt. Samtidig som Q møter på en audition for en DJ-konkurranse ser Bishop muligheten til å anskaffe seg et våpen. Q rives mellom sitt crew med gatens lov og den drømmende pasjonen med musikken. Veiskillet kommer når de begynner å snakke om å rane en koreansk kiosk.

Mens drømmen om å komme seg vekk fra gatas sedvanlige mørke framtidsutsikter er like aktuell i dagens filmer, føles Juice noe datert i dag. Juice byr på en moralsk oppfordring om å følge pasjonen og at dette er viktigere enn å være kul på gaten. Den nølende regien er usikker og speiler ikke Dickersons mesterlige foto i Do the Right Thing. Skuespillet varierer på lignende vis, men Omar Epps som karakteren Q briljerer. Harlem er et tvers igjennom afroamerikansk miljø og de eneste gangene vi ser hvite folk er enten som politifolk eller som vettskremte folk på gaten. Juice kostet 5 millioner å lage og spilte inn litt over 20 millioner dollar og klarte dermed ikke å gjenskape den enorme suksessen til flere av sine forgjengere. Juice ble utgitt på DVD i Norge, men er ellers vanskelig å få sett i dag.

South Central

En film jeg husker jeg leide på VHS, men som siden har gått i glemmeboken er South Central (1992). Filmen ble lansert et lite halvår etter de massive opptøyene i South Central, Los Angeles i 1992, men har kun tittelen til felles med hendelsene. Steve Anderson var utdannet regissør ved UCLA og hadde laget en kortfilm om gjengmiljø i Los Angeles kalt Hearts of Stone (1988). Da filmen ble vist på Sundance filmfestival imponerte den Oliver Stone såpass at han stilte som produsent på hans debutfilm South Central. Volden i forbindelse med lanseringen av New Jack City hadde gitt produksjonsselskapet 20th Century Fox kalde føtter og dermed overtok Columbia Pictures prosjektet.

Den unge afroamerikaneren Bobby (Glenn Plummer) var med å starte gjengen Deuce, men soner nå en lengre dom for å ha drept en rivaliserende narkotikaselger. I fengselet må han kjempe for overlevelse mot fienden i det ariske brorskap og først etter en moralsk oppvåkning ønsker Bobby å endre livet sitt til det bedre. Han oppdager derimot til sin store frykt at hans ti år gamle sønn Jamie har blitt lurt inn i et kriminelt gjengliv av sin tidligere venn Ray Ray.

Med en hvit mann i registolen kan man stille spørsmål til inkluderingen av South Central blant hood filmens sentrale verker. I tillegg til afroamerikansk skuespillere er dog autensitet beholdt med afroamerikanske Donald Bakeer som baserte manus på sin egen bok «Crips» utgitt samme år som filmen. Skolelæreren hadde intervjuet 500 gjengmedlemmer til boka, han hadde sett hva som hendte med unge folk i disse nabolagene og baserte karakterene i manuset på ekte mennesker. Anderson spilte inn filmen i det belastede South Central og brukte for øvrig medlemmer fra Crips som statister.

Vi presenteres for en dysfunksjonell familiekonstellasjon med en narkoman mor, en far som sitter i fengsel og en unge på barnehjem. Deuce er et pseudonym for Crips og vi får en grei innføring i gjengkultur før filmen påpeker vanskeligheten med å bryte ut av gjengen og hvordan medlemskap går i arv fra far til sønn. Den onde sirkelen blir aldri brutt når de havner i fengsel fremfor å ta vare på ungen sin og slik vil det også gå med neste generasjon. South Central prøver å vise gjengkulturens mektige grep på unge menn i fattige områder, men med en litt usikker debutanthånd klarer den ikke helt å nå opp til og ha samme slagkraften som regissørene Lee og Singleton. The New York Times omtalte den gang Anderson, i samme åndedrag som debutanten Quentin Tarantino, som en av de heteste regissørene å følge med på. Deres karrierer tok riktignok to forskjellige retninger. South Central er med sin fengselstematikk et viktig bidrag i bølgen, men er dessverre vanskelig å oppdrive og få sett i dag.

Menace II Society

Albert og Allen Hughes´ filminspirasjonen var hentet i Brian De Palma og Martin Scorseses gangsterfilmer og de ønsket å lage noe lignende. Los Angeles var en smeltedigel av gate- og politivold og et dårlig sted for afroamerikanere som allerede hadde lite før Los Angeles-opprøret og enda mindre etterpå. Hughes var lei medias ensartede negative vinkling av stedet og fikk et manus skrevet basert på et intervju de gjorde med et gjengmedlem. Med bakgrunn i musikkvideoer for Tupac valgte New Line Cinema å satse på Menace II Society (1993) i håp om en ny suksess lik Boyz n the Hood. Filmen ble spilt inn med hovedsakelig ukjente skuespillere og deltok på sideprogrammet The Directors’ Fortnight i Cannes hvor den fikk stående applaus.

Caine vokste opp i et turbulent hjem preget av dop og drap. Begge foreldrene hans er døde, og han bor sammen med sine besteforeldre. En kveld går Caine og O-Dog inn i en koreansk kiosk og det ender med at innehaverne blir skutt. Caine er i sjokk over sin venns handlinger mens O-Dog tar med seg overvåkningsvideoen. Det er en uke igjen til Caine skal få sitt High School diploma og han øyner muligheten for å komme seg ut av hood. Men alt blir usikkert når en av hans venner blir skutt under et bilran og et hevntokt er i anmarsj.

Menace II Society er i stor grad en sintere og mer grafisk voldelig fremstilt film enn sine forgjengere. Den trekker tråder fra opptøyer i 1965 til 1992 og påpeker hvordan afroamerikanere er en del av en evigvarig voldelig sirkel. Et nøkkelkonsept i filmen er en metafor på videoopptaket av Rodney King som ble banket opp av politiet og som stadig ble vist om og om igjen på TV. Her blir overvåkningsvideo fra drapet i kiosken stadig sett om og om igjen og hyllet som en tøff handling. Interessant nok ble filmen i dens trailer, i stedet for å fokusere på vold og gangster hip hop, markedsført som et drama lydsatt med soul.

Jada Pinkett i sin debutrolle Ronnie fungerer som Caines moralske drivkraft for å overleve. Nok en gang sympatiserer vi med en ung mann med vanskelig bakgrunn som aner et håp om å komme seg ut av hood, men som stadig trekkes tilbake når fargede dreper fargede og havner i klammeri med politiet. På innovativt vis fortelles historien gjennom Caines fortellerstemme og byr på et aktivt og følgende kamera i bevegelse. Ikke fordi det var planlagt, men grunnet tidspress og at det var beste løsning. Den ble omtalt som en moderne Mean Street (1973) og er en sterk fornyelse av den amerikanske gangsterfilmen. Den kostet kun 3 millioner å lage og tjente 30 millioner dollar. Årsaken var at gjenger var interessert i å se det som lignet på sitt eget liv på lerretet, problemet var bare at da de ulike gjengene møtes på samme kino oppsto alvorlige konflikter. Menace II Society er utgitt på DVD i Norge i 2008, men en sonefri amerikansk Blu-ray anbefales. Kan også leies på iTunes.

Poetic Justice

To år etter den hardtslående Boyz n the Hood var 24 år gamle Singleton klar for å lage en lettere og annen type film. Han var fortsatt i en utforskende fase og ønsket å vise frem hood fra en annen vinkel, nå med fokus på nabolagets kvinner. Da Singleton møtte den tidligere barneskuespilleren Janet Jackson fikk han en åpenbaring og skrev et manus tiltenkt henne i hovedrollen som Justice. Rollen Lucky var tiltenkt Ice Cube, men han mente han ikke ville være troverdig som romantisk karakter, og dermed gikk den til Tupac Shakur som hadde imponert Singleton i Juice.

Justice (Janet Jackson) opplever at kjæresten brutalt blir skutt i hodet og bruker poesi for å komme seg gjennom hendelsen. Hun jobber i en frisørsalong i South Central, Los Angeles og ser stadig afroamerikanere som arresteres i gaten. Sammen med en venninne Iesha (Regina King) får hun skyss til en frisørsamling i Oakland med postmannen Lucky (Tupac Shakur) og hans venn Chicago (Joe Torry). De skal hente noe i sin postbil og på den konfliktfylte bilturen utvikler Justice etter hvert et uventet vennskap med Lucky, som har en datter fra et tidligere forhold.

Tittelen Poetic Justice (1993) er et nøkkelelement i filmen, på norsk het den Skjebnens ironi. Her får vi kvinnelig poesi som en sterk kontrast til hissig, mannlig gangster rap og hvor Jacksons pop preger lydsiden. Singleton fornyer seg selv og byr på et interessant stilskifte i hood filmen fortalt fra et kvinnelig ståsted. Dog er det fortsatt de samme problemene med unge afroamerikanske menn som blir skutt og arrestert. Og ikke minst dysfunksjonelle familiesammensetninger hvor narkotika preger hverdagen, her vist fra den mørke siden til barn som vokser opp i South Central. Lucky har en datter som bor sammen med sin crack-røykende mor og hennes langerkjæreste. Selv bor han hos sin enslige mor.

Poetic Justice er en blanding av poetisk romantikk og beinhard sosialrealisme fra hood ispedd diskriminering av koreanske kioskdrivere. Sammenlignet med Singletons forrige film er dette en lettvekter og kvalitetsmessig er dette den svakeste av hood filmene. Skuespillet er middels, og historien byr på et absurd plot med det som kan virke som tilfeldige og impulsive hendelser. Det er en road movie bort fra hood til Oakland hvor de er innom et afroamerikansk slektstreff og en trommefestival. Metaforisk handler det om at afroamerikanere kan komme seg ut av hood til et sted der folk gjør hyggelig ting uten å skyte på hverandre samtidig som hood stadig trekker de tilbake og ikke vil gi slipp på dem. Poetic Justice er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan sees på Blockbuster.

Sugar Hill

Afroamerikaneren Barry Michael Cooper skrev tre frittstående manus til det som i ettertid har blitt kalt hans Harlem-trilogi og hvor Sugar Hill (1993) er den andre. Sugar Hill ble produsert av et uavhengig produksjonsselskap og plukket opp av 20th Century Fox for distribusjon. Wesley Snipes ble castet grunnet hans rolle i New Jack City og var allerede tilknyttet prosjektet da cubanske Leon Ichaso ble ansatt som regissør. Med bakgrunn i flere Latino-produksjoner bidro Ichaso med nok en annerledes tilnærming til hood-filmen. Hans visjon var en Harlem-variant av Once Upon a Time in America (1984) og The Godfather (1972), men da Sugar Hill ble sluppet på starten av 1994 fikk den en noe blandet mottakelse.

Brødrene Roemello (Wesley Snipes) og Ray (Michael Wright) vokser opp i bydelen Sugar Hill i Harlem, New York. De styrer gata og har blitt rike på salg av heroin, det samme som tok livet av deres mor og som har gjort deres far til narkoman og en skygge av seg selv. De er allierte med den italienske mafiaen, ledet av den aldrende Agusto, men da den nye aktøren Lolly kommer på banen endres maktkampen om territoriet. Den ene broren ønsker å forlate hood, men det skal være lettere sagt enn gjort.

Sugar Hill var en fin bydel som nå har blitt en jungel styrt av gjenger og korrupt politi. Det handler om hevn og maktkamp for dominans i narkotikavirksomheten. Den ene broren er smart og kalkulert mens den andre er impulsiv og ikke like kvikk. Det er gatevariantene av Romulus og Remus ispedd en dose Shakespeare-tragedie. Hvis Ichasos mål var at Wesley Snipes skulle være hood filmens parallell til Don Corleone i The Godfather så er dessverre resultatet ikke helt vellykket. Derimot skal Sugar Hill ha honnør for at den prøver et stilskifte med mer drama, elementer fra film noir og et lydbilde preget av jazz i stor kontrast til aggressiv hip hop.

Sugar Hill har en klar agenda i sine kommentarer til narkotikabruk og hvordan det ødelegger en hel bydel. Nok en gang er moralen at om du er en del av hood så er det særs vanskelig å komme seg ut av det. Som et kuriøst sidespor forsøkte Jon Almaas en gang å bli skuespiller i Hollywood på 1990-tallet. Et av få resultat av denne karrieren kan man se i en svært liten statistrolle i Sugar Hill hvor han kommer ut av en nattklubb og setter seg inn i en limousin. Filmen ble utgitt på DVD i Norge i 2003 og er utgitt på en fin tysk Blu-ray med engelske tekster. Kan også strømmes på Amazon Prime.

Above the Rim

Med Above the Rim (1994) kan man nok en gang debattere om hvorvidt dette er et representativt tilskudd til hood bølgen eller ikke. Inspirert av egne opplevelser skapte afroamerikaneren Benny Medina TV-serien The Fresh Prince of Bel-Air sammen med Jeff Pollack. Som produsent utviklet Medina sammen med Barry Michael Cooper det som ble hans tredje Harlem-manus. Regien ble overlatt til hvite Pollack, men miljø er afroamerikansk og handling lagt til Harlem i New York.

High School-stjerna Kyle (Duane Martin) dominerer på basketballbanen og har store ambisjoner om å bli rekruttert av en College-talentspeider. På vei mot drømmen faller han derimot for fristelser fra narkolangeren Birdie (Tupac Shakur). Han er leder for områdets gjeng og ønsker å inkludere Kyle i omgangskretsen slik at han kan spille for dem under den årlige gatebasketballturneringen. Som et moralsk kompass prøver skolens sikkerhetsvakt Thomas (Leon) å styre Kyle i riktig retning, men konflikter oppstår både på og utenfor basketballbanen.

Above the Rim er en hybrid av hood og den klassiske sportsfilmen, kom samtidig som flere populære basketballfilmer som White Men Can´t Jump (1992), Blue Chips (1994) samt Hoop Dreams (1994) og føles derfor noe spekulativt. Kyle er en egoistisk spiller som bare tenker på seg selv og drømmer om penger, samtidig har han et håp om å komme seg vekk fra hood til College. Det er en klassisk konflikt mellom å fortsette en kriminell løpebane eller fullføre den amerikanske drømmen og bli sportsstjerne. Dette er tydelig illustrert med filmens protagonist Thomas som sliter med indre demoner fra en fortid som gjengkriminell, men som klarte å komme seg ut av gjengens klør.

Den er ikke så voldelig og er snarere mer kommersiell. En langvarig basketballturnering fungerer som et alternativ til det klassiske gateoppgjøret. I dag føles Above the Rim overkarikert og full av klisjeer. Den er for gjennomarbeidet som produkt og fremstår for polert sammenlignet med mange av hood filmenes rå realisme. Mens den overtydelige moralen var å komme bort fra kriminelle gjenger, skulle Tupac ironisk nok møte flere kriminelle inspiratorer under innspillingen i New York. Dette førte til hans død to år senere, men hans musikk i filmen utgitt på Death Row Records skulle få et langt liv. Sangen Regulate med Warren G ble en monsterhit og soundtracket en toppselger. Filmen kostet 3.5 millioner dollar å lage og tjente inn 16.2 millioner dollar. Above the Rim ble sluppet på norsk DVD i 2008, men er generelt vanskelig å få sett i dag.

Clockers

Seks år etter sin sjangerdefinerende Do the Right Thing var Spike Lee tilbake med en ny historie fra de ghetto-lignende blokkene i Brooklyn, New York hvor han hadde vokst opp. Clockers (1995) ble finansiert av studioet Universal Pictures og nå hadde han også fått med seg skuespillerne Harvey Keitel og John Turturro som kontrastfulle politimenn mot afroamerikansk miljø. Gatelangere, som var dens passende norske tittel, er en klassisk hood-film om en hardtarbeidende narkotikalanger med 24-timers åpningstid.

Strike er en hardtarbeidende gatelanger som får et tips av områdets narkokonge om muligheter for avansement. Da en annen rivaliserende langer blir funnet drept blir Strike raskt mistenkt. Drapsetterforsker Mazilli (Turturro) er kun ute etter å arrestere noen mens Rocco (Keitel) ønsker å finne ut av sannheten bak det som har skjedd. En annen har tilstått drapet, men Rocco vil ikke gi seg før han har kommet til bunns i saken.

Som hood film skiller Clockers seg ut ved at vi i tillegg til å følge de gatekriminelle også parallelt følger etterforskningen av et drap. Drapssaken blir mer kompleks da Rocco nekter å godta en tilståelse og hans fordomsfulle holdning til det svarte miljøet i Brooklyn hjelper ham heller ikke. Det er den klassiske kontrasten mellom hvit og sort, men Lees film er mindre hissig enn tidligere filmer. Opprinnelig skulle Martin Scorsese regissere denne adapteringen av hvite Richard Prices roman fra 1992. Robert De Niro skulle spille Rocco, så valgt Scorsese å lage Casino (1995), men beholdt produsentrollen og spurte Spike Lee om han ville lage den.

Clockers er utvilsomt en Spike Lee-film med et sterkt engasjement for hood. Mens Scorsese var tilknyttet prosjektet lå fortellervinkelen hos den hvite politimannen. Da Lee overtok prosjektet skrev han et nytt manus sammen med Price og endret historien til den afroamerikanske langerens synsvinkel. Lee skriver, produserer og regisserer vanligvis sine historier og her var han usikker på om han nok en gang skulle lage ytterligere en film om dette temaet. Men muligheten til å lage en sterk historie med våpen, vold og narkotika overbeviste ham. Dessverre skulle det bli en av regissørens største nedturer. Den kostet 25 millioner dollar å lage, men spilte kun inn 13 millioner. Dermed begynte man å se tegn på at hood bølgen var i ferd med å nå sin endestasjon. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan sees på SF anytime og Blockbuster.

Higher Learning

Fem år etter hood-filmens store gjennombrudd setter John Singleton punktum med smeltedigelen Higher Learning (1995). Jonathan Demme foreslo at Singleton tok hood temaet til College og lagde en film om rasisme i dette miljøet. Singleton var delvis inspirert av sine egne opplevelser på universitetet samt hendelsen ved Universitetet i Texas i 1966 hvor Charles Joseph Whitman skjøt tre mennesker fra universitetets tårn. Manuset var skrevet med Tupac i hovedrollen og han var klar for innspilling. Derimot ble han arrestert og Omar Epps, med tidligere hovedrolle som Q i Juice, måtte tre inn i rollen som Malik.

Afroamerikanske Malik (Omar Epps) har fått stipend som løper for universitetet og sammen med hvite Kristen (Kristy Swanson) og den usikre Remy (Michael Rapaport) er de ferske studenter ved Columbus Universitet. De kastes inn i studiestedets utfordringer med mangfold, identitet og seksualitet. Festene er inndelt etter hudfarge eller etnisitet med asiater, hvite, meksikanere og afroamerikanere samlet på hver sin kant. Mens politiets trakassering også er til stede her er trusselen fra gategjenger erstattet med nynazisme samt uønsket seksualisert oppmerksomhet. Universitetet er et perfekt arnested for utstøtte som kan radikaliseres.

Ved å ta hood filmen fra det afroamerikanske miljøet og inkludere flere hvite ansikter har den blitt kommersialisert og normalisert. Kan det være slik at en karakter fra Boyz n the Hood eller Q fra Juice har kommet seg ut av hood og videre til høyere studier? Unge afroamerikanske menn dreper ikke lenger hverandre. Som et metaforisk og avsluttende grep har unge afroamerikanere forlatt hood og inntatt kunnskapens borg. Ideologisk utkjemper de en ny kamp mot nynazister og hvit makt-bevegelse. Singleton roper høyere nå! Det er unge lettpåvirkelige samlet på et lite sted. Higher Learnings campus med voldtekt, rasemotsetninger og voldsutviklingen er en metafor på hele Amerikas problem.

Ice Cube spiller en herlig agitator som stadig hisser opp til kamp, denne gangen flyttet fra gata til Universitetet og mot det etablerte hvite systemet. Filmen inkluderer svært mange konflikter og undertrykkende temaer og det blir kanskje litt for mye. Den er dyktig regissert og utførelse er på alle måter profesjonelt, men tema blir noe overtydelig og påtvunget. Higher Learning kom ut i en svært turbulent tid nært opp til rettsaken mot O.J. Simpson som tok utgangspunkt i en afroamerikansk mann som var anklaget for å ha drept en hvit kvinne. Premierehelgen ble preget av flere tilfeller av skyting, deriblant en kvinne som ved et uhell skjøt seg selv i foten i kinosalen samt to dødsfall i Washington etter drive by-skyting utenfor en kino. Higher Learning er utgitt på DVD i Norge og kan sees på Blockbuster eller iTunes.

Slutten på en bølge

Kritikken hadde pågått en stund hvor det afroamerikanske miljøet ønsker mer positive fortellinger. Filmene resonerte ikke lenger i like stor grad med publikum og med synkende kinotall og inntekter var ikke lenger produsenter og studioer like ivrige etter å finansiere hood filmer. Som vi ofte har sett med andre sjangere er parodier et tegn på bølgens endestasjon. Don’t Be a Menace to South Central While Drinking Your Juice in the Hood (1996) illustrerer i sin tittel hvor den henter sin inspirasjon fra. Ved å spille på Boyz n the Hood opplyser den at 1 av 10 afroamerikanere vil bli presset til å se minst en hood film i løpet av sitt liv og at minst 1 av 5 vil bli skutt i kinoen mens de ser filmen.

Det store spørsmålet var om publikum så moralen i filmene eller om de halvkriminelle ble mer kriminelle av å se disse filmene? De mange gjengrelaterte skyteepisodene i og rundt kinoene i forbindelse med disse filmene hjalp heller ikke på deres synkende popularitet. Hood filmene ble ofte solgt inn gjennom voldelige trailere, men når tabloidene skrev om voldshendelsene og knyttet de til filmene fikk de et stempel som var vanskelig å bli kvitt. På den andre siden har filmene bidratt til en bevisstgjøring rundt volden og stoffmisbruket i amerikanske storbyer.

Det kom en og annen film nå og da, men hood tema forsvant sakte, men sikkert og ble overført til den ordinære kommersielle Hollywood-filmen. Et eksempel er hvordan McClane må rope rasistiske ord til afroamerikanere i en belastet bydel i Die Hard i New York (1995) eller belastet skolemiljø i Dangerous Minds (1995). Vi ser hood tematikk i kuppfilmen Set It Off (1996) og brødrene Hughes fornyer seg ved å legge tematikken til tiden etter Vietnamkrigen med Dead Presidents (1995). Singleton får dessuten lage en nyinnspilling av exploitation-klassikeren Shaft (2000) med høyt budsjett.

Arven etter Hood-bølgen

Tre tiår etter at hood bølgen startet og et år etter George Floyds dødsfall ser vi nå at fint lite har skjedd i samfunnet. Derfor er det ekstra interessant å se filmene fra bølgen på nytt i dag og se hvordan de på en positiv måte har fungert som inspirasjon til nye regissører. Med krav om endring i mangfold etter #Oscarsowhite-kampanjen har Hollywood-studioene i nyere tid tatt til seg kritikken og løftet frem talenter med annen hudfarge. Barry Jenkins Moonlight (2016) vant Oscar for beste film og beste adapterte manus og Green Book (2018), som vant beste film, illustrerte at film om raseproblematikk var høyaktuelt.  Vi må dessuten se på Straight Outta Compton (2015).

På retronostalgisk vis er vi tilbake i Compton, Los Angeles 1986. Kun et kvarters kjøretur fra South Central møter vi langeren Eazy E på flukt fra politiets mannsterke raid. Platespinneren Dr. Dre flytter ut fra morens hjem mens ordsmeden Ice Cube flittig noterer sine betraktninger av samfunnet rundt seg. De lever i Compton hvor de stadig blir trakassert av et rasistisk politi og hvor gatene domineres av gjenger. De slår seg sammen og starter band og spiller inn sangen «Boyz n the Hood».

Bandet N.W.A. får gjennombrudd samtidig som Spike Lee lanserer Do the Right Thing i 1989. Platen deres blir en salgssuksess hvor vold og gangsterfilosofi blir ettertraktet vare, ikke ulikt slik vi har sett i flere hood filmer. Interne konflikter fører til at bandets medlemmer går hver sin vei på samme tidspunkt som Rodney King blir sterkt mishandlet av politiet. Ytterligere paralleller til hood filmen får vi med voldelig konflikter mellom musikkaktører som alternativ til gjengenes gatekamper.

Hood musikerbiografi

Det er en musikerbiografi på linje med Bohemian Rhapsody (2018) og Rocketman (2019), og på lignende vis er det opp- og nedturer som tatt ut fra det mest velskrevne manus, bare at det er en sann historie. Det er reisen fra kjendis i ghetto til internasjonal stjerne, samtidig som den også bærer preg av den klassiske «rise and fall of an American gangster». Det er en svært filmatisk historie og teknisk og fortellermessig er filmen et høyprofesjonelt Hollywood-produkt.

På et tidspunkt blir hood referansene såpass åpenbare at til og med skuespilleren som tolker Ice Cube, godt spilt av hans egen sønn, omtaler filmen Boyz n the Hood i Straight Outta Compton. Men for å poengtere hvordan livet til disse karakterene var i virkeligheten blir filmen omtalt som «after school special» eller barne-TV på norsk.

Straight Outta Compton var den mest suksessfulle filmen laget av en afroamerikansk regissør. Regissør F. Gary Gray hadde 20 år tidligere regissert hood komedien Friday (1995) med Ice Cube i hovedrollen og ikke minst kuppfilmen Set It Off (1996) også lagt til hood. Straight Outta Compton hadde utvilsomt blitt sterkt påvirket av og en slags fortsettelse av hood filmen. Ikke minst var John Singleton lenge tiltenkt rollen som regissør før F. Gary Gray til slutt fikk jobben.

Sirkelen er sluttet

Da John Singleton døde i 2019 stadfestet John Peele, som vant Oscar for manuset til Get Out i 2018, at «Singleton visjon forandret alt. Han var en modig kunstner og en sann inspirasjon». Men samtidig som John Singleton avsluttet hood-filmen med Higher Learning ser vi at arven i aller høyeste grad fortsatt lever i beste velgående.

Under lanseringen på filmfestivalen i Cannes i 1989 spådde Spike Lee at hans film Do the Right Thing (1989) ville inspirere og skape en bølge av filmer av og med svarte. Nå er Spike Lee jurypresident under årets filmfestival i Cannes og sirkelen er sluttet.

Delta i diskusjonen