– Det startet for to år siden, da timingen var riktig for at produsent Terez Hollo-Klausen og jeg skulle lage film sammen. Vi ønsket begge å lage en kul ungdomsfilm med masse musikk. Og begrenset til få innspillingssteder, for at det ikke skulle bli så dyrt, forteller regissør Sten Hellevig.

Det har resultert i den privatfinansierte spillefilmen Dryads, som forteller om et fiktivt band med samme navn.

– Jeg har et arkiv med kanskje 50 spillefilmideer, og plukket fram en gammel idé om et slags kråkeslott med musikk i hvert rom. Det var et minne jeg hadde fra ungdomstida og det virkelige bandet Dryads, fortsetter han.

Da Hellevig vokste opp i Kristiansand, eksisterte det nemlig et band ved navn Dryads, som bodde i et kråkeslott. Disse var et av svært få norske band – om ikke det eneste – som spilte musikk innen datidens britpopsjanger, og lå an til en strålende karriere. Men da de ble tilbudt platekontrakt, klarte den hardt festende gruppa aldri å levere.

Fortalt gjennom 15-åring

Hellevig likte bandnavnet og beholdt det, men ellers er det meste endret: Filmens Dryads spiller moderne elektronisk musikk og består hovedsakelig av jenter, mens det opprinnelige gitarbandet var en guttegjeng.

Manuskriptet har han skrevet sammen med den erfarne amerikanske manusforfatteren Randall Jahnson, som blant annet har skrevet The Doors (1991) med Oliver Stone.

– Jeg hadde jobbet i mange år med Randall Jahnson i USA på et større prosjekt. Han tente på ideen om et band med kvinnelig frontfigur, han syntes det var mer originalt enn om gruppa bestod av menn. Dessuten gjorde det at jeg kunne fri meg mer fra frontfiguren i det opprinnelige Dryads, forteller Hellevig.

– Vi så en del beslektede filmer, og fant ut at et bandmiljø er litt voksent og skummelt for ungdom. Men dersom vi kunne fortelle det gjennom en 15-åring, som er en slags flue på veggen og ikke skjønner alt, så kan ungdom føle seg hjemme. Det er litt som jeg var den gang, fortsetter han.

– Sånn sett har Dryads visse likheter med Almost Famous i tema og fortellerstil, selv om de to filmene henvender seg til forskjellige alderssegmenter, sier Iben Akerlie, som spiller bandets kompromissløse frontfigur Henriette.

De to forteller at Akerlie – som hittil er mest kjent for tittelrollen i Torun Lians Hamsun-filmatisering Victoria fra 2013 – fikk rollen i Dryads nærmest ved en tilfeldighet.

– Å finne en til å spille den 15-årige hovedkarakteren Hilde var ikke nødvendigvis så vanskelig. Større utfordring var det å finne hvem som skulle være den der «it»-jenta som frontet bandet. Hun skulle være en slags kombinasjon av Kurt Cobain, Amy Winehouse, Jim Morrison og Liam Gallagher, sier Hellevig.

– Hun måtte være litt eldre enn hovedkarakteren, for jenter i den alderen ser gjerne opp til noen som er noen år eldre enn seg selv. Iben hadde spilt i min første store reklamefilm, for Henning Olsen. Da var hun kanskje 15 år, men det var såpass mange år siden at jeg tenkte at hun var blitt for gammel nå. Så kom hun inn på Waynes Coffee mens Terez og jeg satt og diskuterte filmen.

Skjebnebestemt

– Det var rett etter jeg hadde gjort Victoria, og følte vel egentlig ikke at det hadde gått så veldig bra. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre i livet, og kom fra et møte i et sånt bemanningsbyrå, i et forsøk på å skaffe meg jobb. Jeg hadde i grunn ikke hatt noen spesielt bra dag, men hadde i det minste forsøkt å framstå fra min beste side for møtet. Jeg dro tilfeldigvis på Waynes Coffee for å trøste meg med en latte. Der møtte jeg Sten, som fortalte at han skulle i gang med en ungdomsfilm. Jeg ønsket ham vel bare lykke til. Så, fem minutter etter jeg hadde gått fra kafeen, ringte han meg og spurte om jeg kunne komme tilbake og snakke om rollen, forteller skuespilleren.

– Jeg så med en gang at hun ikke så for gammel ut for rollen, det var nesten så jeg lurte på om hun hadde stoppet å eldes. Men jeg måtte nok diskutere det kjapt med Terez før jeg presenterte det for Iben, sier Hellevig.

– Det er vel egentlig ikke så viktig hvor gammel Henriette er, det er ikke alderen som definerer henne, sier Akerlie.

– Hva var det som appellerte til deg ved rollen?

– Den var jo noe helt motsatt av
Victoria. Det var deilig å få bekreftet at jeg kunne passe til noe annet, og ikke bare bli typecastet. Det føltes litt skjebnebestemt at jeg kom tilfeldig inn på Waynes Coffee. I tillegg appellerte det til meg at jeg kunne være med å utvikle karakteren.

Da Akerlie kom ombord, var prosjektet nemlig stadig på et nokså tidlig stadium. Regissør Hellevig bekrefter at skuespilleren har vært uvanlig mye involvert i manusutviklingsprosessen.

– Siden vi begge er menn, var det viktig for Randall og meg å få hjelp av en jente, sier han.

– Samtidig er det ikke noen typisk jenterolle. Denne typen karakter er mye oftere menn, og Henriette er på et vis mer nøytral i forhold til kjønnsaspektet. Der var en supertakknemlig rolle å få, supplerer Akerlie.

Indre demoner

Hun forteller videre at de i løpet av manusutviklingen innså at Henriette ikke kunne være filmens dramaturgiske hovedkarakter. Både fordi hun ikke skulle gå gjennom den indre utviklingen som gjerne hører med en slik rollefunksjon, og fordi hun var for usympatisk.

– Det er som i Almost Famous. Det var en dramaturgisk nødvendighet å finne en annen hovedkarakter. Ellers ville narrativet bli for flatt, sier hun.

– Hvis Liam Gallagher fra Oasis skulle forandret seg og blitt mer sympatisk, så ville det ikke være noe gøy mer, sier Hellevig.

– Hvis Henriette isteden ble en bikarakter, kunne hun på et vis også bli ’større’ som karakter. Som for eksempel Edward Nortons rollefigur i Birdman. Bikarakterer kan være bedre å spille enn hovedkarakteren, fordi man kan være mer kompromissløs. Det var i hvert fall en takknemlig rolle i forhold til hva jeg hadde gjort før, fortsetter Akerlie.

De to beskriver filmen som en historie om vennskap, i tillegg til at det er «coming of age»-historie. Sentralt står nemlig modningsprosessen til 15-åringen Hilde, spilt av Anneli Aune.

– Vi har vel alle en sånn periode i ungdommen, noen dager eller måneder hvor du virkelig forandret deg, sier Hellevig.

– Hilde synger i kor med bestevenninnen, men så flytter de kule jentene i bandet inn i huset ved siden av. Hun begynner å ta bilder av dem, og gjennom dette får hun også innpass hos dem. Etter hvert blir hun en slags manager for bandet. Henriette er på sin side en typisk vokalist. Hun røyker og drikker mye, og med det går selvtilliten opp og ned. Hun har sine indre demoner, som Hilde ikke nødvendigvis ser, utdyper han.

– Henriette-karakteren står nesten i fare for å bli komisk, men jeg tror vi balanserte det riktig. Det var et ganske eksternt rollearbeid, hvor jeg knapt trengte å gå inn i meg selv. Det handlet mer om ’attityd’ og kroppsholdning og sånn, og om å finne riktige referanser. Her snakket vi også om Miley Cyrus – og Pippi Langstrømpe, sier Akerlie.

– Røyking ble viktig. Og så sendte jeg Iben en bok av John Taylor fra Duran Duran, om hvordan det var å være stjerne. Og YouTube-klipp med Liam Gallaghers 50 Best Quotes, supplerer Hellevig.

Elskverdig og usympatisk

Under innspillingen var det en god del rom for en del improvisasjon. Som eksempel trekker de fram et intervju med Henriette i filmen, hvor Øyvind Holthe – som er journalist i virkeligheten – stilte mange improviserte spørsmål. Iben Akerlie var på sin side kun instruert om å være så arrogant som mulig, á la nevnte Oasis-frontfigur.

– Alt av svar var improvisert. Men jeg hadde også fått føring om å ’disse’ A-ha. For det var selvfølgelig en fornærmelse at
Dryads skulle bli sammenlignet med Norges beste band, sier Akerlie.

Hun forteller videre at de på et tidspunkt vurderte at hun skulle gå «full method» og være i karakter hele tiden på sett. Slik ble det imidlertid ikke.

– Vi gikk bort fra det, sier Hellevig.

– Isteden nærmest overkompenserte jeg, og gjorde meg ekstra sympatisk når vi ikke filmet. Jeg har det i meg et sted å være arrogant, men det ble bare ikke hyggelig om jeg skulle være i karakter hele tiden. Og det er alfa og omega at det er hyggelig på et filmsett, utdyper Akerlie.

– Anneli syntes det var så gøy at du skulle være slem mot henne og slå henne. Det gledet hun seg veldig til, fortsetter Hellevig.

– Jeg syntes jo egentlig ikke Henriette skulle være voldelig. Jeg mente at det ville være å miste kontrollen, og at det er et motsetningsforhold mellom å være sint og å være arrogant. Men da sa Sten at det er nettopp poenget, sier Akerlie.

– Det er viktig at vi på et eller annet tidspunkt mister all sympati for henne, bekrefter regissøren.

– Hvordan er det å spille en såpass usympatisk karakter, følte du at du måtte forsvare henne?

– Å være usympatisk var på en måte en del av jobben. Men at jeg ikke ville at hun skulle slå, var kanskje et tegn på at jeg hadde internalisert henne for mye. At jeg ville gjøre henne for god, svarer Akerlie.

– Vi har hatt testvisninger med ungdom, og ingen syntes hun var for usympatisk, sier Hellevig.

– Men det er jo meningen å skape litt refleksjon rundt idolisering. Hun kan være veldig elskverdig, men også svært usympatisk. Hun er som en jojo, og det gjør henne fascinerende, sier Akerlie.

– Vil dere si at hun har egenskaper som er nødvendige for å lykkes som artist?

– Jeg liker å tro at man kan være snillere og mindre egoistisk enn henne. Men man må nok ha en selvkritiskhet, som gjør at selvtilliten blir ustabil, svarer Hellevig.

– Kanskje for å lykkes som kunster. Men selvkritiskheten er også det som hinder henne, sier Akerlie.

– Hun er jo inspirert av folk fra 10-15 forskjellige band, og det kan tyde på at det er noe man trenger. Og det er typisk at når man får suksess, så tenker man at det kun er ens egen fortjeneste. Man trenger ikke manageren eller noen andre lenger, sier regissøren.

Skrev tekstene selv

I filmen dukker en rekke musikere og DJ´er opp, deriblant Morten Abel i rollen som Hildes far, samt bandet Slutface og et medlem av Dråpe. Noen av medlemmene av Dryads har i virkeligheten bakgrunn fra gruppa Sassybeats, mens den danske True Blood-skuespilleren Allan Hyde er å se i rollen som et annet bandmedlem som beveger seg videre med eget soloprosjekt, med låter skrevet av Thom Hell.

Sangene til Dryads er skrevet av komponist og låtskriver Marius Christiansen, som også har stått for selve filmmusikken, eller hva man på dårlig norsk kaller score.

Tekstene til låtene Iben Akerlie framfører i filmen har hun imidlertid skrevet selv, noe som har vært en viktig del av hennes medvirkning i manusarbeidet.

– Som musikkjunkie har jeg merket meg at jenter er mer opptatt av sangtekster og flinkere til å få med seg hva de handler om enn gutter, som på sin side hører mer på melodi og produksjon og sånn. Hvis jenter er frontfigurer i band, er gjerne også tekstene mer viktige, sier Hellevig.

– Tekstene var en del av manusprosessen. Men selv om det er jeg som har skrevet dem, er det ikke nødvendigvis tekster jeg ville ha skrevet av meg selv. De er skrevet gjennom karakteren, forteller Akerlie.

– Når vi først ser Henriette i filmen, skriver hun tekster på veggen i kråkeslottet. Tekstene måtte ha noe med karakteren å gjøre. Randall og jeg fant ut hva de skulle handle om, som for eksempel promiskuitet eller ’daddy issues’, og ga Iben oppgaver ut fra det, sier Hellevig.

– Dessuten hjalp det veldig at jeg fikk melodiene, i og med at jeg aldri hadde skrevet låter før. Sten sang gjerne melodilinjen på tulleengelsk eller bare ’bla bla bla’, sier Akerlie.

De forteller videre at de ikke fant det nødvendig å forklare Henriettes bakgrunnshistorie i filmen, men at tekstene blir en måte å forstå henne.

– Tekstene er portalen inn til Henriette. De gir forhistorien hennes, forteller skuespilleren.

– Men tekstene skulle heller ikke være for tydelige. De skulle være litt gåtefulle og kryptiske, kanskje litt Jim Morrison-aktige. For øvrig et eksempel på en mannlig frontfigur som var veldig opptatt av tekstene, sier Hellevig.

– Jeg liker kombinasjonen av dype, eller i hvert fall flertydige tekster, med lett og lystig elektronikaakkompagnement, sier Akerlie.

– Til sist må jeg spørre på hvilken måte Pippi Langstømpe var en referanse for Henriette-karakteren?

– Referansen kom fra Pippis utsagn ’Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare’, forklarer Akerlie.

– Hun er oppesen og ustoppelig, en holdning Henriette tidvis også viser. Pippi avskyr autoriteter, står opp når hun vil og behøver ingen andre enn seg selv.