Regissør Sam Mendes opplevde stor suksess med Skyfall, både kunstnerisk og kommersielt. Forventningene har derfor vært store til hans nye Bond-film. Og la meg si det først som sist: Spectre skuffer ikke. Mendes viser igjen at han har stor forståelse for Bond-universet. Resultatet er en klassisk Bond-film av beste sort, med kvalitet i alle ledd.

Den nye Bond-filmen foregår i etterdønningene av angrepet på MI6. Situasjonen for etterretningstjenesten er dramatisk og M (Ralph Fiennes) er under sterkt press. Den nye sjefen for Centre for Intelligence, Max Denbigh (Andrew Scott), ønsker nemlig 00-seksjonen nedlagt. Han ser ikke behovet for hemmelige agenter i en verden hvor avansert teknologisk overvåkning stadig blir mer dominerende. På samme tid mottar James Bond en hemmelig melding fra fortiden. Gradvis avdekker Bond den forferdelige sannheten bak organisasjonen SPECTRE (Special Executive for Counter-intelligence, Terrorism, Revenge and Extortion).

Manusforfatterne har skrevet et manus som plukker opp tråden fra Skyfall, samtidig som det trekkes tråder tilbake til Craigs øvrige Bond-filmer. Forbindelsene til de tidlige Bond-filmene er også mange. For en Bond-fan som undertegnede er gjensynet med SPECTRE kjærkomment, da organisasjonen har en viktig plass i Bond-universet. Videre er agent 007 endelig tilbake i Alpene, Bond har på seg hvit smoking (sist gang var i A View to a Kill fra 1985) og for første gang på lenge har Bonds bil (en nydelig Aston Martin DB10) overraskelser under panseret. Også filmens første sekunder gjør at det kribler ekstra i magen. Disse elementene er en gavepakke til fansen og bidrar til å gjøre SPECTRE til en fullkommen Bond-film.

Daniel Craig fortsetter å imponere i rollen som agent 007. Han nærmer seg 50 år, men er fortsatt svært atletisk og gjør noen elleville stunts. Det er flere dramatiske scener i filmen hvor Craig får vist frem sitt store skuespillertalent. Manusforfatterne har også gitt Craig mange vittige replikker, som han leverer med svært god komisk timing.

Mendes har igjen rekruttert noen av dagens fremste skuespillere. Flere av skuespillerne fra Skyfall er tilbake, inkludert Ben Whishaw (Q), Ralph Fiennes (M) og Naomie Harris (Miss Moneypenny), som alle har store roller. Andrew Scott er et nytt tilskudd til Bond-universet og er herlig som den sleipe Max Denbigh.

Christoph Waltz bekler rollen som Franz Oberhauser, en mystisk skikkelse fra Bonds fortid.

Det er ingen overraskelse at Waltz er god på skurkeroller, tatt i betraktning prestasjonen i Inglourious Basterds (2009). Men det gjør ikke Oberhauser mindre interessant av den grunn. Det er en fryd å se han som en elegant, men samtidig psykopatisk, skurk i beste Bond-tradisjon.

De nye Bond-damene Monica Bellucci og Léa Seydoux er både vakre og forføreriske, men de er langt mer enn bare blikkfang. Begge spiller karakterer som er langt mer komplekse enn Bond-damer flest. Dessverre er Belluccis rolle overraskende liten, men til gjengjeld er hennes scener svært velspilte.

De siste tjue årene har Bond-skaperne forsøkt å skape minneverdige håndlangere ala Oddjob og Jaws, uten helt å lykkes. Det har de derimot klart med håndlangeren Mr. Hinx, glimrende spilt av den amerikanske fribryteren og skuespilleren Dave Bautista.

Thomas Newmans soundtrack er storslått og pulserende. Blant musikkhøydepunktene finner vi sporene Snow Plane, Day Of The Dead og Los Muertos Vivos Estan. Det som også er gledelig med Newmans soundtrack er bruken av The James Bond Theme. I Skyfall ble den ikoniske kjenningsmelodien knapt benyttet, men denne gangen blir den heldigvis benyttet flere ganger.

Produksjonsdesigner Dennis Gassner leverer sitt så langt beste arbeid i Bond-serien. Han har funnet mange særegne locations verden rundt, deriblant en spektakulært beliggende restaurant i østerrikske alper (som fremstiller Hoffler Klinik), et gigantisk krater i Sahara og en utsøkt villa utenfor Roma. Gassners egne designede filmsett er også imponerende og skaper assosiasjoner til Sir Ken Adams nytenkende produksjonsdesign i de første Bond-filmene.

Noe av det unike ved Bond-filmene er at filmskaperne alltid sprenger grensene hva angår ekte stunts. Spectre er intet unntak. Gjennom hele filmen serveres den ene oppfinnsomme actionsekvensen etter den andre. Åpningen i Mexico fremstår som et høydepunkt: Et høytsvevende 360-graders stunt med et helikopter, utført av piloten Chuck Aaron. Dette er blant de heftigste stuntene jeg noensinne har sett.

Fotograf Hoyte van Hoytema har gjort en eksepsjonell jobb på Spectre. Hver eneste scene består av stemningsfulle og velkomponerte bilder. Det ville derfor ikke overraske meg om han tildeles Oscar for Beste foto.

Filmen varer nærmere nesten to timer og tretti minutter, hvilket gjør den til tidenes lengste Bond-film. Takket være den rutinerte actionklipperen Lee Smith (The Dark Knight-trilogien) føles imidlertid ikke filmen lang. Faktisk skulle jeg gjerne ønsket at filmen varte en halvtime ekstra. Mot slutten av filmen stresser Mendes med fortellingen og flere av scenene blir vel korte. Men i det store og det hele utgjør ikke dette noe stort problem.

Spectre er en stor triumf for Mendes, produsentene og resten av filmteamet. Det var vel verdt å vente på filmen i tre år.