Denne islandske filmen vant prisen for beste film i seksjonen Un Certain Regard under årets Cannes-festival, og handler om to ugifte brødre som bor ved siden av hverandre i hver sin gård på sagaøya. Begge driver de med sauehold, men grunnet en feide i fortiden har de ikke snakket sammen på fire tiår. Men etter et utbrudd av skrapesyke tvinges de til å samarbeide, da ingen av de gamle stabukkene ønsker å følge myndighetenes pålegg om at samtlige av dyrene deres må avlives.

Stabukker begynner som en lun og underfundig komedie, men utvikler seg etter hvert til et ganske så rørende drama. Den er filmen i praktfullt cinemascope-format av det norske stjerneskuddet Sturla Brandth Grøvlen, som også stod bak det imponerende kameraarbeidet i entagningsvidunderet En natt i Berlin. Hans statiske og kontrollerte bilder framhever den voldsomme, nedsnødde naturen, som ikke bare er praktfulle kulisse, men også en form for antagonisme i handlingen. Slik man oftest ser innen westernsjangeren, som angivelig også har vært en inspirasjon for regissør Grímur Hákonarson.

Man kan innvende at sta, gamle gubber nærmest har blitt gjengangere i nordisk film, og selve historien kunne nok ha vært hakket mer kompleks. Dette veies imidlertid opp av noen fine nyanser i både persontegninger og fortellergrep, og i sin plottmessige enkelhet har Stabukker unektelig noen fabellignende kvaliteter. Her er med andre ord også mat for den som måtte hungre etter mer metaforiske lesninger.