Den hadde svensk premiere i september i fjor og ryktene om en dampende og sprudlende, men også lettere naiv og overveldende film har allerede nådd oss. Vi går rett inn i historien etter dirigenten Daniels tragiske dødsfall i Italia i den forrige filmen og er tilbake på landsbygda med en høygravid Lena (Frida Hallgren) som straks føder hennes og Daniels barn under dramatiske og vinterlige omstendigheter.
Det er Lena som bærer denne filmen, hun er med i så å si hvert eneste bilde og Frida Hallgren gjør en fantastisk rolletolkning av denne energiske og overskudds-agerende kvinnen, som også har sine mørke og dobbelt-kommuniserende sider. Hun er forøvrig ikke den eneste kvinnen i filmen som har det, Pollacks kvinner er sjarmerende men brysomme på samme tid.
En kvinnelig kirketjener, Siv, (Ylva Lööf) er selve inkarnasjonen på dette og burde fått en Guldbagge for sin bi-rolle. Filmen fikk ingen nominasjoner til denne svenske filmprisen, kun Biopublikens høyst fortjente pris. Filmens andre hovedrolle er den alkoholiserte sognepresten Stig (Niklas Falk) som til tross for et til tider altfor fuktig overspill, lager et ganske så troverdig bilde av en frustrert og forsoffen prest som ikke lenger tror på kirken som det ledende treffpunktet for församlingen. Dette akter Lena å gjøre noe med. Da det ryktes at man skal oppføre Händels Messias som et jubileums-gjestespill, tar hun ganske enkelt over hele planen og samler en stor mengde amatører, takket være sitt country-band og sine gode venner i bygda, anført av den entusiastiske vennen Arne (Lennart Jähkel).
Så også på jorden føyer seg slik sett pent inn i rekken av moderne sosiale og humanistiske fabler i svensk film, med
Hundreåringen som klatret gjennom vinduet
og forsvant og
En mann ved navn Ove som ledende eksempler. Men til forskjell fra disse, som begge var basert på bestselgende romaner, lider Pollacks film av brister i manus og i det rent dramaturgiske. Den vil så mye men bruker for lang tid (2t 14 min) og den maler med for brede pensler. Starten er både omstendelig og melodramatisk, det er ikke grenser for hva snøværet forårsaker av problemer for den fødende Lena. Og slutten, de siste kvarteret er som om Pollacks og hans medsammesvorne familiemedlemmer på manussiden ikke helt tror på det de til nå har servert og drar til med en svulstig slutt med nasjonalromantisk etterspill. Jeg skal ikke her røpe hva dette går ut på, men hold dere fast, det kommer mye da man tror det hele er slutt. Filmen er dog megt severdig, bare dere stålsetter dere med mycket läsk och godis.
Pollack lager et til tider overbevisende oppgjør med Janteloven og den stive og selvopptatte protestantiske kirken i denne filmen. Han er jo kjent for sine personlighetsutviklende seanser, og legger mye av sin overbevisning og filosofi i munnen på den noe tilbakestående rollefiguren Tore (André Sjöberg). Det kan bli litt mye av det gode, men det er akk så nødvendig, vi vet det bare ikke helt, her opp i det kalde nord.
Foto er stilsikkert og vakkert ført i kameraet av nordmannen Harald Gunnar Paalgard, både i tette nærbilder og store og naturskjønne tablåer. Såvel scenografi som kostyme er tidsriktig og dramatisk velfungerende, legg spesielt merke til hvordan klærne utvikles fra det triste og trauste i filmens begynnelse til det overveldende og fargerike. Den utvikling og glede som filmen etterhvert formidler er dens store fortjenste. Klipp, musikk og lyddsign fungerer perfekt og avpasset og rollegalleriet utover de fire nevnte er godt castet, med både kjente og mindre kjente skuespillere i vårt naboland.
Da jeg sammen med fruen så Ove på kino her om dagen, kom traileren til
Så også på jorden. ”Her er en ny svensk suksess” sa jeg til henne. ”Spiller Jakob Oftebro der”, spurte hun. ”Nei, han spiller bare i danske og norske filmer”, svarte jeg. Men jaggu dukker Nordens Leonardo opp her også, som omreisende murer ( med assosiasjon til de omreisende frimurerne som bygde Europas kirker i middelalderen). Med perfekt svensk språk, dog med en kledelig svak norsk aksent, sjarmerer han som alltid, særlig den innbitte Lena, som ikke kan glemme sin Daniel, men som etterhvert smelter bort…. Dansen og alt det den fører med seg, til overmål i Domkirken, gjør nok sitt!
Filmen er innspilt i det vakre Nord-Sverige og har en norsk minorietsprodusent med på lasset, noe som sikret støtte fra Norsk filminstitutt og Nordisk film- og TV Fond. Dette er vel anvendtre co-produksjonspenger, innvendingene til tross. Nordmannen Anders Birkeland er utøvende produsent sammen med Göran Lindström, som vi husker fra
Kristin Lavransdatter. De, og Svensk Filmindustri, har alle bidratt til å gjøre det nordiske kinomarkedet større og rikere med denne filmen.