Harald Zwart er filmskaperen som startet den norske Hollywood-bølgen. I hans fotefar har det kommet en rekke regissører og skuespillere. Det var Steven Spielberg som ga han sjansen.

Nå er han klar med filmen som avslutter det norske filmåret og som på forhånd er spådd å bli årets største film; Den 12. mann om krigshelten Jan Baalsrud. En film som enten Harald Zwart liker det eller ei vil bli sammenlignet med Max Manus og Arne Skouens Ni liv.

Harald Zwart har en avslappet holdning til det. Forventningspress er han vant til.

– Presset var nok større da jeg lagde Karate Kid, forteller filmskaperen som tilbringer mesteparten av tiden i verdens filmhovedstad Los Angeles, men som er Fredrikstad-patriot på sin hals. I mange av filmene hans finnes det små referanser til hjembyen.

Karakterdrama

– Den 12. mann er en film som er mye mer moderne enn de filmene du nevner. Den kan ikke sammenlignes med tidligere norske krigsfilmer. Vi har en rå og brutal historie. De mest utrolige tingene du får se i filmen skjedde i virkeligheten. Vi har forsøkt å lage en film som nødvendigvis ikke har det historiske korrekthetspreget i uttrykket. Jeg har forsøkt å barbere bort såkalte historiske fine ting og la det handle om karakterene – skape et sterkt karakterdrama.

Mange var nok forundret over valget av hovedrolleskuespiller. Thomas ”Fingeren” Gullestad kom ut fra intet. Skuespillererfaringene hans begrenser seg til mindre roller i de to Tomme tønner-filmene.

– Han er den perfekte Jan Baalsrud fordi han er en veldig likandes type og et utrolig givende vesen. Alt i min research på Jan Baalsrud pekte på det samme; en ydmyk, sjarmerende mann med glimt i øyet – og det er slik jeg kjenner Thomas. Jeg har bare kjent ham så vidt, men han har alltid gjort et slikt uforglemmelig inntrykk og så har han den X-faktoren som en filmstjerne trenger. Det er så lett å se når han er sammen med en gruppe helt andre mennesker. Hvis du spør hvem som helst om hvem som har hovedrollen i denne filmen – så vil alle peke på ham. Etter å ha testet ham i alle mulige sammenhenger i kalde og våte situasjoner, så jeg at han absolutt hadde nerven og det indre liv som han trengte. Det kommer veldig godt fram i filmen. Han er et naturtalent rett og slett.

Fra bok til film

Filmen er basert på boken med samme navn av Tore Haug og Astrid Karlsen Scott, og hvor Petter Skavlan står for manus. Kona Veslemøy kjøpte rettighetene for femten år siden, og forfatteren Tore Haug har vært med som konsulent under innspillingen. Det er en film Harald Zwart lenge har ønsket å lage, men den har måtte vente fordi Hollywood-suksesser som Karate Kid har kommet foran.

Nå åpnet det seg en mulighet og både han og Veslemøy så også muligheten til å jobbe i Norge igjen, forteller regissøren. Filmen blir hans første norske film siden publikumssuksessene Lange flate ballær som fylte kinosalene over hele Norge. Med Den 12. mann går han inn i et helt annet filmlandskap og et helt annet budsjett. Den 12. mann har koster 65 millioner kroner å lage. Store penger etter norske forhold.

– Jeg ønsket ikke noe større. For det beløpet kan vi lage en påkostet film som også gir penger tilbake til produsentene av filmen, understreker han.

Kvalitet

Krigsfilmsjangeren innholder noen av filmhistoriens største filmer, men Harald Zwart er ikke så opptatt av sjanger når han lager film.

– Det er så rart å alltid snakke om sjanger. For meg handler det ikke om sjanger, men om god og dårlig film. Jeg elsker alt fra musikaler til science fiction. Jeg elsker film, men er ikke sjangeropptatt. Hvis du spør meg om det er noen gode filmer du kan sammenligne med, så er for eksempel Jaget med Harrison Ford en modell og en film som inspirerte meg da jeg gikk i gang med Den 12. mann. Jeg liker også den rå virkeligheten i Fury. Den er en fin mal for denne typen filmer.

Harald Zwart har hatt en eventyrlig karriere. Han spillefilmdebuterte med Hamilton (1998), men det var reklamefilmene hans, produsert av Espen Horn og Veslemøy, som gjorde Steven Spielberg oppmerksom på ham og åpnet dørene til Hollywood og One Night at McCools (2001).

– Spielberg hadde sett alle reklamefilmene. Så fikk jeg beskjed fra min agent som fortalte at Spielberg hadde sagt at dette var noe av det morsomste han hadde sett. Så hadde vi lunsj med Spielberg og flytter over til LA uka etter.

– Det gikk kjapt!

– Ja, men heldigvis har jeg en kone som er like eventyrlysten og modig som meg.

Hollywood er fargeblind

Harald Zwart var første mann ut i bølgen med norske regissør som nå gjør seg gjeldende i Hollywood. Han har tråkket opp stien, men mener selv at hans innsats ikke har hatt noen betydning for andre:

– Det spørsmålet får jeg ofte. Alle disse fantastiske filmskaperne som nå har kommet fra Norge har først og fremst lykkes på grunn av deres egen innsats. Det er ikke slik at Ridley Scott får jobb fordi han er engelsk, eller del Toro fordi han er meksikansk. De får det fordi de er flinke. Hollywood bryr seg ikke det døyt om hvor du er fra, hudfarge eller religion. Den norske bølgen finner du nok først og fremst i norske medier, men det er en skandinavisk nysgjerrighet nå innen kultur – det gjelder både musikk, litteratur og film, men ingen gir deg en hundre millioners film fordi du er norsk.

– Komedien Lange flate ballær ble sett av tre hundre tusen her hjemme. En film som av mange ble betegnet som en Fredrikstad-film viste seg å ha nasjonal appell. Hvordan forklarer du det?

– Lange flate ballær hadde vi visninger av i USA med fulle hus. Forklaringen er enkel; jo mer lokal forankring, desto støtte global appell. Se på Fargo til Coen-brødrene. Det var jo ingen som sa at Fargo bare kommer til å bli sett i Fargo. Lange flate ballær handler om et bitte lite miljø, men det er så Full Monty – alle kjenner seg igjen. Nå var det selvfølgelig mange i Fredrikstad som gikk og så den, men det bor ikke tre hundre tusen der. Filmen handler jo ikke om Fredrikstad, den handler om menn som forsøker å få orden på livet sitt og reiser på en siste svanesangstur sammen før bedriften går konkurs.

Drømmenes teater

– Selv har du et sterkt forhold til byen og har lagt alle premierene dit?

– Det er fordi jeg skylder byen mitt hjerte. Fredrikstad har alltid vært et godt sted og der har jeg hatt mine beste år. Fredrikstad Kino har alltid vært mitt drømmenes teater. Så premierene der er en gave tilbake til byen. For meg er premieren emosjonell – nå skal jeg vise frem det jeg har laget. Jeg har ingen relasjon til Oslo i det hele tatt – så jeg har alltid sagt at det som er interessant for meg er å vise filmen i Fredrikstad. Det gjelder også Den 12. mann.

Den viktigste filmen og det som var avgjørende for yrkesvalget var opplevelsen av Star Wars som tolvåring på Fredrikstad Kino.

– Jeg hadde laget filmer i del år da allerede. Jeg begynte å filme med Super 8 som åtteåring med animasjon også videre. Da jeg så Star Wars skjønte jeg at det var mulig å kaste seg inn i helt andre univers. Jeg ble helt fortryllet – jeg var et helt annet sted i de to timene. Jeg elsket det stedet og den kraften som kino har – evnen til å ta deg til en annen verden. Når jeg filmer er jeg som en guttunge igjen. Den gleden har jeg aldri mistet – og når jeg opplever å filme scener med tusen reinsdyr i full fart over vidda – gjenopplever jeg barndommens fascinasjon for film.

Ekte film

I motsetning til mange nye filmer er green screen nesten fraværende i Den 12. mann, forteller Harald Zwart. – Det du opplever på lerretet er ekte – fra natur til nordlys, reinsdyrene var der, all frostrøyken er helt ekte – og alt som skjer skjedde på stedet.

– Hvilke utfordringer byr det på å ha regi på tusen reinsdyr – det kan ikke ha vært spesielt lett?

– Jo, det gikk helt greit fordi vi hadde en fantastisk gruppe med samer som hjalp oss. Jeg forguder dem – de er de morsomste menneskene jeg har jobbet med noen gang. De hadde en tørrvittig humor som virkelig traff meg, og jeg har aldri sett maken til kontroll som de hadde når reinsdyrene ble dirigert akkurat slik som jeg ville ha dem for å få de rette opptakene.

– Hva var det mest krevende med opptakene på location i Lyngenfjorden?

– Tidevannet! Det var en faktor vi ikke hadde regnet med. Vi hadde tegnet veldig mye etter solen og da få en tidevannsfaktor mitt oppi det hele, her hvor vi filmer veldig mye nede i fjæra, kompliserte det hele. I tillegg kommer selvsagt kulda. Da Thomas ble begravd i snøraset var det tjuesju kuldegrader. Det var så kaldt at fokusringen på kameraet frøs fast. I tillegg hadde vi brannopptak ute i vannet hvor vi hadde seks mann i sjøen uten beskyttelse. Vi hadde x antall sekunder før de måtte opp for å unngå frostskader. Slike ting er krevende, men det handler bare om logistikk. Det løser man alltid. Det som er krevende er å formidle den ensomheten Jan Baalsrud følte og det motet som de som hjalp ham hadde. Det er det som er interessant for meg med filmen.

Filmpar

Harald og Veslemøy er ikke bare ektepar, men lever også i arbeidsfellesskap: med han som regissør og hun som produsent.

– Hvilke utfordringer byr det på?

– Jeg synes ikke det er så mange ulemper, mest fordeler. Det fine er at vi får være så mye sammen. Jeg forelsket meg jo i hennes personlighet – og hennes smak, ting hun likte, hennes politiske syn. Hun har massevis av kvaliteter som jeg forelsket meg i. Så når hun har meninger om ting, så er det noe jeg virkelig lytter til. Når hun sier det funker ikke, la oss prøve sånn – så gjør vi det – og så fungerer det. Mange av de beste ideene i filmen er Veslemøy sine.

Første juledag er det premiere på Den 12. mann, men det blir mer norsk fremover på Harald Zwart. Allerede i januar starter han innspillingen av tv-serien Oljefondet.

– TV-serien Veep har vært en inspirasjonskilde for hvordan vi skal få en titt bak hvordan smarte nordmenn forvalter flere tusen milliarder, og hvordan personlige ting kan avgjøre hva som kan ruinere et land. Det er en komedie for TV Norge, men det er en komedie hvor ingen prøver å være morsomme. Oljefondet forvalter enorme summer og så har vi etikkrådet som skal være med å bestemme – og etikk og finans er jo som olje og vann. Det blir morsomt å starte på. Jeg gleder meg veldig!