Denne gangen har We Anderson laget en såkalt «stop motion» – dukkeanimasjon – slik han også gjorde med Roald Dahl-filmatiseringen Den fantastiske Mikkel Rev (2009).

Filmen er et dystopisk eventyr fra Japan hvor ”menneskets beste venn” settes på prøve. Handlingen er lagt til Japan tjue år frem i tid. I storbyen Megasaki har det brutt ut hundepest. Den forferdelig borgemester introduserer en hundefri politikk i byen. Alle hundene forvises til Trash Island, et giftig avfallshåndteringsanlegg utenfor kysten. Blant disse hundene er hunden Spots. Den tilhører Atari, borgermesterens adopterte nevø. Spots går mot sin sikre død i dette radioaktive fengselet. Atari krasjlander med fly på Trash Island når han leter etter Spots. Der får han hjelp av en flokk forviste hunder ledet av løshunden Chief.

Klassisk eventyr

Handlingen i Isle of Dogs er enkel- som et klassisk eventyr. Dramaet foregår imidlertid på flere plan. Det er imponerende at Wes Anderson har greid å lage eventyr som fungere like godt for store som for små. For barn er dette en fantastisk fortelling om hunder, mens voksne nok vil trekke både historiske og politiske paralleller til handlingen i filmen.

Isle of Dogs er en estetiske nytelse. Billedmessig har han valgt en flat bildekomposisjon og benytter nærbilder hvor hundene kommuniserer direkte med oss. Det sies at øynene er sjelens vindu, og løshunden Chiefs sårbarhet formidles i disse nærbildene.

Wes Anderson har gitt hundene menneskelige egenskaper, mens det er menneskene som fremstår som dyriske. På denne måten evner Wes Anderson på forunderlig vis å gi oss en naken nærhet og en rå menneskelighet, noe som er både imponerende og bemerkelsesverdig med tanke at det formidles gjennom dukker. Filmen er fullpakket med morsomme øyeblikk, full av deadpan-observasjoner med Anderson touch – og spennende sekvenser.

Isle of Dogs er en riktig lekkerbisken!