I sin forrige film
Perfekte fremmede tok Paolo Genovese inn den private dobbeltmoralen til italienerne i deres forhold til familie og venner. I
The Place går han er skritt videre og setter søkelyset på kynismen. Filmen er basert på Netflix-serien
The Booth at the End.

Vi er i en uspesifisert by, inne i en bar kalt
The Place. Her lytter en mystisk mann (Valerio Mastandrea) til vanlige folkes ønsker. Han tilbyr seg å løse private problemer, alt fra kreft, Alzheimer hos elskede, tapt gudstro – eller ønsket om hyrestund med en jente på en kalender. I bytte må de som kommer til ham gjennomføre ekstreme handlinger; drepe et barn, legge en bombe på et offentlig sted, voldta en jente eller slå en fremmed til blods.

Vi vet ikke hvorfor mannen på
The Place gjør disse tingene eller hvordan folk vet at de kan komme til ham med sine ønsker, men de gjør det én etter én. Alt foregår på The Place.

The Place er et eksistensielt drama. Paolo Genovese graver igjen i psykologien bak sine karakterer, slik han gjorde det i Perfekte fremmede, men nå fokuserer han enda mer på karakterenes mørke sider.

Det er et interessant konsept. Problemet med Paolo Genoveses film er manuset. Jeg har ikke sett den opprinnelige amerikanske serien. Det er vanskelig å fatte noen sympati for karakterene i filmen, og jeg kjøper rett og slett ikke byttehandlene som inngås. Her er gode skuespillere – spesielt Alba Rohrwacher i rollen nonnen som har mistet sin gudstro og må føde et barn for å få den tilbake. Handlingene som kreves av karaketerene er rett og slett altfor ekstreme til at det inngir troverdighet. Til tross for en interessant idé blir filmen nettopp det – kun interessant.