To ting du ikke klarer deg uten i hverdagen? 

– Kaffe og snus, hvis jeg skal være ærlig. For et kjedelig svar. 

Hvilken bok har betydd mest for deg? 

– Usikker. Kanskje De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq? Den leste jeg for ti-femten år siden, og det var for så vidt ikke slik at den forma meg, den bekrefta mer det jeg tenkte. Når jeg tenker meg om er den dypt misantropisk, hehe. Vent, la meg tenke. Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera, kanskje, eller nei, jeg vet ikke. Gå videre. 

Hvor i verden skulle du gjerne ha reist oftere? 

– Kreta.  

  
Hva har opprørt deg mest i deg siste?

– Det er to ting jeg tenker på. Erkjennelsen av at kvinner alltid må forholde seg til menn som potensielle trusler både i sosiale og profesjonelle situasjoner. Ikke bare med tanke på seksualitet, men også i forhold til posisjon. Manglende likeverd. Nå som jeg har en datter innser jeg at hun må leve med dette, og at hun allerede har gjort det en stund. Og så noe mer trivielt, Tidal-saken. At folk med for mye makt og for sterke posisjoner ikke nøler med å utnytte situasjonen og gå over grensene, sannsynligvis fordi de er blendet av sin egen status og viktighet. Idiotien som ligger til grunn for dette, at de ikke skjønner at de er i ferd med å grave sin egen grav. 

Din største musikkopplevelse? 

– Peter Gabriel på Kalvøya 1987. 15 år, og første gang jeg oppdaget hvor kult det å være på konsert var. Vi stod helt foran, og kompisen min mista brillene sine og havnet nesten i slåsskamp når han skulle prøve å plukke dem opp. 

Hva var bedre før? 

– Peter Gabriel. Neida, bare kødda. Skal jeg våge meg på å trekke frem det, i mine øyne, nødvendige skillet mellom kreativitet og markedsføring?  

Hvem har du lyst til å rette en spesiell takk til? 

– Helge Sten, som i sin tid hjalp meg til å forstå hvordan jeg kunne finne min vei inn i det som for meg var en uforståelig studioverden for å kunne fokusere på det kreative uten å tynges ned av ”syntax error”. Og Eskil Vogt og Joachim Trier, som inviterte meg inn i filmverdenen, en verden jeg absolutt ikke hadde faglig kjennskap til, men alltid hadde tenkt kunne være en mulighet for meg og min musikk uten å helt vite veien inn i den. Helge hjalp meg/oss å realisere The White Birch, Eskil og Joachim hjalp meg finne levebrødet mitt når jeg skjønte at jeg aldri kunne leve av bandet.  

Nå kom jeg på hva som var bedre før: Volum har i seg selv blitt så tilstedeværende at kulturkonsumet legger for mye føringer i forhold til hva som er et vellykket prosjekt. Jeg vil heller at noen ser en film eller hører en plate mange ganger og får et forhold til det, enn at mange konsumerer og haster videre uten at det setter noe preg. Det som alltid har vært interessant for meg, er hvilken mulighet kultur og kunst har til å sette dype emosjonelle spor i folks liv. Hva er det som virkelig har betydd noe for deg når du en gang har rukket å leve et helt liv? Er det noe hentet fra de store plakatene eller er det noe kompromissløst som traff deg i magen på et uventet sted og tidspunkt, uten at du helt var forberedt på det? Jeg mener det er svært viktig å verne om mangfoldet i kulturen, det skinner kanskje gjennom. 

Hva er hemmeligheten bak suksess? 

– Å være tro mot seg selv og stå i det. AKA mange arbeidstimer og beinhard jobbing.