Ali Abbasis film Grensen stakk av med prisen for beste film i Certain Regard-seksjonen på årets filmfestival i Cannes.

Den svensk-iranske regissøren har laget en helt særegen film om kjærlighet og utenforskap, basert på en novelle av John Ajvide Lindqvist (La den rette komme inn).

Grensen handler om Tina (Eva Melander) som jobber for Tollvesenet. Hun utvikler en sterk tiltrekning til Tevo, en person som hun har under etterforskning. Tina er ikke som alle andre. Hun har et nærmest trolsk utseende grunnet kromsomfeil, men til gjengjeld har hun helt spesielle evner, hun kan lukte folks følelser og skam.

Akkurat som Tina i filmen er heller ikke den 37-årige Ali Abbasi en person som du lett plasserer i en bås. Han vokste opp i Teheran de første tjue årene av sitt liv før han reiste til Stockholm for å studere til arkitekt, så hoppet han av studiene og reiste til Danmark for å begynne på filmskole.

Kompromiss

– Hvorfor valgte du å studere til arkitekt først?

– Jeg begynte seint med film i forhold til mange andre. Først så jeg ikke film som en kunstform, men som ren underholdning. Jeg brukte lang tid til å utvikle mitt forhold til film. Jeg likte arkitektur, men det var et kompromiss mellom meg og mine foreldre som ville at jeg skulle bli ingeniør, tannlege eller noe lignende som var sikkert og godt betalt, mens jeg ville gjøre noe med kunst. Arkitektur var et kompromiss. Alle kunne leve med valget, men ingen av oss var fornøyde.

Har valget av å filmatisere
Grensen noe med din bakgrunn å gjøre?

– Som innvandrer har jeg lett for å forstå hvordan utenforskap funker. Jeg har tenkt mye på det. Det er veldig mange filmer som handler om outsidere. Det er jo også et takknemlig dramatisk verktøy å anvende. John Ajvide Lindqvist og mitt univers har det til felles at vi begge har et opphøyd magiske blikk på hverdagen – et slags nordisk svar på den latinamerikanske magiske realismen. Jeg ble oppmerksom på hans forfatterskap da ”La den rette komme inn” kom ut og jeg ble nysgjerrig på hva annet han hadde skrevet.
Grensen er resultatet av det samarbeidet.

Krevende hovedrolle

Grensen har en svært krevende hovedrolle som spilles av Eva Melander. Hennes silikonkropp og ansiktsmaske krevde fem timers forberedelse hver dag.

– Hun måtte starte arbeidsdagen fem timer før alle andre under innspilningen.
Grensen er et portrett av Tina og det hun savner i livet. Denne filmen ville bli veldig annerledes hvis det var noen andre enn Eva i den rollen. Jeg føler ikke at jeg har regissert henne, men at jeg har laget filmen sammen med henne. Grunnet til at filmen funker er først og fremst fordi hun har greid å menneskeliggjøre Tina.

Fordommer

Å vinne Certain Regard åpnet veldig mange dører for Ali Abbasi. Også Hollywood har banket på døren hans.

– Etter Cannes har jeg fått en helt annen kontakt med amerikansk filmindustri som er mye mer enn de store studioene. Jeg har fått en amerikansk manager og snakket med en del amerikanske produsenter og agenter, regissører og skuespillere. Jeg har nok hatt den samme fordommen mot Hollywood som mange i Europa har. Den delen som vi i Europa kjenner som Hollywood er jo egentlig ikke særlig stor, men veldig rik og har stor makt. De store studioene som Fox, Disney og Universal lager ikke mer enn ti til tjue filmer hver i året. Det finnes en helt annen del av den amerikanske filmindustrien som er like interessert i kunstfilm som hvilken som helst svensk produsent. Problemet er at logikken er helt annerledes; de har ingen offentlige tilskudd. Det betyr at alle produsenter tar stor risiko og vil ha final cut for at pengene deres ikke skal havne i dass. Den kombinasjonen tror jeg er viktigere enn selve Hollywood. Denne organiseringen finnes både i de største og minste filmene. Det har noe med deres samfunn og filmkultur å gjøre.

– De fleste skandinaviske regissører som har reist til Hollywood har endt opp med å regissere rene sjangerfilmer?

– Det er snakk om dyktige håndverkere som lager store publikumsfilmer, men som er kunstnerisk mindre interessante. Regissører som Paolo Sorrentino og Christopher Nolan har også reist dit med helt andre resultat. Det virker som de har reist dit på andre premisser. Jeg er veldig bevisst de utfordringen, så her har jeg ikke dårlig tid og kommer ikke til å hoppe på første og beste tilbud. Jeg har ikke noe mot det amerikanske systemet. I Hollywood er de atskillig modigere enn i Europa; det ville vært helt utenkelig at noe europeisk selskap ville satset 250 millioner dollar på en film om svarte superhelter.