86-årige Sheila Hancock har hovedrollene som Edie, den nyblivne enken som endelig kan realisere seg selv og bestige en av Skottlands høyeste fjelltopper. Dessverre går både hun og filmen seg fast underveis.

Den aldrende Edie har brukt de siste tretti årene til å pleie sin slagrammede ektemann. Mens  mannen har vært bundet til rullestolen, har  hun følt hjemmet som et fengsel og brukt all sin tid til å pleie ham. Etter ektemannens død legger datteren hennes ikke skjul på at hun bør selge huset og flytte inn i eldrebolig. Edie vil det annerledes – hun vil realisere seg selv og leve ut drømmen hun alltid har hatt om å bestige Mount Suilven.

Flat historie i høylandet

Edie pakker sitt førhistoriske turutstyr og setter seg på toget til Inverness. På sin tur opp i the highlands møter Edie en rekke gode hjelpere hvis hjelp hun motvillig tar mot – for helst vil hun klare å nå toppen ute hjelp. Ikke minst gjelder det Jonny som driver en lokal sportsbutikk, han blir kjent med henne og føler et ansvar når den gamle damen legger ut på de strabasiøse turen. Dessverre får hun lite hjelp i de ambisjonene av Simon Hunters manus som er helt flatt. Vi blir egentlig aldri kjent med Edie.

Hvis filmskaper Simon Hunter hadde gitt Edie muligheter til å reflektere over det livet hun har levd hadde dette blitt en atskillig mer interessant film. I stedet får vi  kun en overfladisk beskrivelse av  det livet Edie har levd. En mer reflekterende karakter ville ha skapt en atskillig mer spennende film. Selv for den erfarne tv-skuespillerinnen  Sheila Hancock blir dette en for stor jobb å dra  land uten hjelp fra manus.