Cinema var tilstede på den 63. utgaven av Thessaloniki internasjonale filmfestival. Her er noen av høydepunktene fra det omfattende programmet.

Denne måneden tok Cinema igjen turen til Thessaloniki International Film Festival, som i perioden 3.-13. november ble arrangert i sin 63. utgave, og er en av de viktigste filmfestivalene i Balkan-regionen. Her vises imidlertid ikke bare et bredt utvalg film fra Hellas og de omkringliggende landene, men fra hele verden, med særlig fokus på nye og utfordrende stemmer.

Golden Alexander for beste film gikk til I Have Electric Dreams av Valentina Maurel. Filmen har også vunnet priser på festivalene i Locarno og San Sebastian, og vant i tillegg prisen for beste mannlige skuespiller i Thessaloniki.

Sterke prisvinnere

Festivalens fremste pris, Golden Alexander for beste film i den internasjonale hovedkonkurransen, gikk til I Have Electric Dreams av Valentina Maurel. Dette er en coming of age-fortelling fra Costa Rica om 16 år gamle Eva som bor med sin mor og lillesøster, men isteden ønsker å flytte inn hos sin bohemske og ikke spesielt stabile far. Filmen har utpreget sterke karaktertegninger og skuespillerprestasjoner, samt et uanstrengt, men like fullt særegent formspråk. I likhet med mange slike oppveksthistorier dreier det seg mye om gryende seksualitet, men I Have Electric Dreams oppleves som forfriskende og annerledes i så måte. Det skyldes til dels filmens upolerte og ærlige tilnærming til dette temaet, men også dens nyanserte skildring av hovedkarakterens forhold til en far med psykiske problemer. Reinaldo Amien Gutiérrez, som spiller faren, vant i tillegg prisen for beste mannlige skuespiller, også det vel fortjent.

Den nest gjeveste prisen, juryens spesialpris Silver Alexander, ble tildelt Michael Kochs A Piece of Sky, som publikummere her hjemme kunne se på Bergen Internasjonale filmfestival forrige måned. Filmen utspiller seg i en sveitsisk alpelandsby, og er et romantisk drama som stiller store spørsmål om kjærlighet så vel som etikk etter hvert som mannen i forholdet får en hjernesvulst som endrer personlighetens hans, og dermed utfører handlinger han muligens ikke kan klandres for. Også dette er en film med mye særpreg som fortjener både pris og oppmerksomhet, og som dessuten kan skilte med svært minneverdig bruk av Haddaways nittitalls-hit What is Love.

Britiske tidsreiser

Prisen for beste kvinnelige skuespiller gikk til Rosy McEwen for hovedrollen i den britiske filmen Blue Jean, regissert av Georgia Oakley. McEwen gjør en fremragende skuespillerprestasjon som den unge skolelæreren Jean, som er del av det skeive miljøet i byen hun bor i, men fortsatt i skapet på arbeidsplassen. Handlingen utspiller seg i Thatchers England på slutten av åttitallet, da debatten går om at skolebarn bør skjermes fra undervisning om homoseksualitet. Dette opprørende og velregisserte dramaet skildrer både utenforskap og samhold, og ikke minst den regelrette paranoiaen homofile kunne føle ut fra det britiske samfunnets behandling av dem på denne tiden, som jo ikke er veldig lenge siden.

Prisen for beste kvinnelige skuespiller gikk til Rosy McEwen for hovedrollen i den britiske filmen Blue Jean.

For å holde oss i samme geografiske område, var et av høydepunktene på festivalen den irsk-britiske filmen Lola, som ble vist utenfor konkurranse. Andrew Legges spillefilmdebut starter på tampen av trettitallet, og forteller om to søstre som deler hus og hemmeligheten om en maskin som gjør dem i stand til å se inn i fremtiden. Først gjør den at de blant annet blir fans av David Bowie før artisten er født. Men da andre verdenskrig bryter ut, blir søstrene nødt til å samarbeide med agenter fra etterretningstjenesten om å påvirke krigens utvikling, ikke alltid med like stort hell. Fortellingens premiss er et smart og originalt tidsreisekonsept, utført med en liksomdokumentarisk «found footage»-tilnærming som kan føre tankene til Woody Allens Zelig, ispedd noen doser Tilbake til fremtiden. Lola er en liten perle av en film, som med finurlige ideer og ditto fortellergrep får maksimalt ut av et minimalt produksjonsbudsjett.

Fransk BIFF-vinner

Utenfor konkurranse vistes også den franske filmen The Five Devils, regissert av Léa Mysius med Adèle Exarchopoulos i (en av) hovedrollen(e). Mysius gjorde seg bemerket med langfilmdebuten Ava i 2017, og har bidratt som manusforfatter på Jacques Audiards Paris: En kjærlighetshistorie og Claire Denis’ Stars at Noon. The Five Devils handler om en ung jente som evner å se fortiden og dermed gjenopplever dramatiske hendelser som involverer hennes mor (Exarchopoulos), og drar veksler på både superhelt-historier og horror. Mysius blander imidlertid ulike sjangerelementer på friskt og besnærende vis, hvor det mellommenneskelige dramaet står i sentrum, samtidig som fortellingen er kledelig gåtefull. Også denne filmen ble vist på årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival, der undertegnede satt i juryen som ga den prisen for beste film i programmet Cinema Extraordinaire.

The Five Devils handler om en ung jente som gjenopplever dramatiske hendelser som involverer hennes mor, og drar veksler på både superhelt-historier og horror.

I konkurranseprogrammet Meet the Neighbours viser Thessaloniki-festivalen debut- og andrefilmer fra de videre naboregionene Sørøst-Europa, det østlige middelhavsområdet og Midtøsten. Årets vinner i denne seksjonen var ukrainsk-tyrkiske Klondike, regissert av Maryna Er Gorbach. Gjennom lange tagninger og panoreringer forteller denne intense og dypt ubehagelige spillefilmen om en høygravid kvinne og hennes ektemann som velger å bli værende etter krigsutbruddet i Donbas-regionen i 2014, selv etter en vegg i huset deres er bombet i stykker. Klondike er vist på filmfestivalene i Bergen, Haugesund og Oslo Pix.

Greske høydepunkter

Filmfestivalen i Thessaloniki er en ypperlig anledning til å se gresk film, som jo ikke altfor ofte er blant repertoaret på norske kinoer. Festivalen viser et omfattende utvalg av de nyeste hjemlige produksjonene i et eget konkurranseprogram, så vel som i andre programseksjoner.

Den mestvinnende greske filmen i år var Asimina Proedrous Behind the Haystacks.

Den mestvinnende greske filmen i år var Asimina Proedrous Behind the Haystacks, som blant annet ble belønnet med den internasjonale filmkritikerprisen FIPRESCI Award for beste greske film og det greske filmkritikerlagets pris. Filmen er et familiedrama med aktuell samfunnstematikk, der en ulykke i forbindelse med smuglingen av flyktninger over grensen til Nord-Makedonia står i sentrum. Omstendighetene rundt dette avdekkes gradvis i en snedig og velfungerende fortellerstruktur, som viser hendelsene fra de ulike familiemedlemmenes perspektiv i hvert sitt kapittel.

En annen gresk film som utmerket seg var Cavewoman av gresk-colombianske Spiros Stathoulopoulos, som er en langt mindre konvensjonell film enn Behind the Haystacks. I likhet med Lola utspiller denne spillefilmen seg under andre verdenskrig, en periode som ytterst sjelden behandles med en så utpreget «arthouse»-tilnærming som her. Filmens hovedkarakter er en av kvinnene i motstandsbevegelsen som skjulte seg i fjellene på Kreta etter tyskernes invasjon. Handlingen er imidlertid en gjendiktning av Evripides’ greske tragedie Elektra, og dreier seg om hennes ønske om å hevne drapet på sin far.

Filmen fortelles gjennom 24 lange tagninger, der knapt noen annen skuespiller er i bildet enn hovedrolleinnehaver Angeliki Papoulia (Dogtooth, The Lobster) – og da gjennomgående i nærbilde. Skotske Ewen Bremner spiller også en sentral rolle i filmen, selv om han følgelig høres mer enn han ses. Cavewoman kan muligens pitches som Knut Erik Jensen møter Béla Tarr, men er aller mest noe for seg selv. Regissør Stathoulopoulos har tidligere laget spillefilmene PVC-1 og Méteora samt kortfilmen Killing Klaus Kinski, som ble vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad noen år tilbake.

Forsvinninger og fordommer

Noen flere greske filmer fortjener også å nevnes: Silence 6-9 var valgt ut til hovedprogrammet på filmfestivalen i Karlovy Vary i sommer, og ble vist i den internasjonale konkurransen i Thessaloniki. Christos Passalis’ film føyer seg inn i den såkalte Greek Weird Wave, og utspiller seg i et alternativt Hellas der mange innbyggere brått har forsvunnet på uforklarlig vis, og hvor man forsøker å kommunisere med dem på en vel så mystisk måte. Silence 6-9 er en besnærende filmopplevelse med mange kvaliteter, samtidig som den nok må sies å være litt for gåtefull for sitt eget beste.

Christos Passalis’ Silence 6-9 føyer seg inn i den såkalte Greek Weird Wave.

Bastards, regissert av Nikos Pastras, handler på sin side om en gruppe ungdommer som har brutt med det konforme samfunnet for å leve i et avsidesliggende hus. Dette er ingen perfekt film, men bemerker seg likevel med en energisk, fargesterk og anarkistisk tilnærming som kler tematikken godt.

Spiros Iakovides’ Black Stone er en kvasidokumentar, eller «mockumentary» om man vil, som tar utgangspunkt i et angivelig fenomen der ulike byråkrater av uviss grunn forsvinner fra postene sine. Filmen utvikler seg imidlertid til et fornøyelig relasjonsdrama om en mor, hennes funksjonshemmede voksne sønn og en drosjesjåfør med afrikansk familiebakgrunn, og er først og fremst en komedie om fordommer og fremmedfrykt. Også denne fikk flere priser på festivalen, inkludert publikumsprisen for beste film i begge programseksjonene den ble vist i, og er vel verdt en anbefaling.

Nye stemmer og norske bidrag

Publikumsprisen for beste film i den internasjonale hovedkonkurransen gikk til nederlandske Martjin de Jongs spillefilmdebut Narcosis, som er et drama om en kvinne og hennes to barns ulike reaksjoner etter at ektemannen/faren omkommer i en dykkerulykke. Filmen er stemningsfull, intim og bevegende, selv om det kan innvendes at fortellingen mister noe av sin styrke ved å favne om i overkant mange elementer. Narcosis er Nederlands Oscar-kandidat og hadde internasjonal premiere i Thessaloniki.

I seksjonen >>Film Forward, som er et konkurranseprogram for filmer av nye filmskapere som bryter med konvensjonene, deltok amerikanske Marian Mathias’ spillefilmdebut Runner. Den nokså minimalistiske handlingen finner sted en gang i etterkrigstiden, og forteller om en 18-årig jente som må reise til sin fars hjemby for å gravlegge ham – samt et uventet møte som oppstår i kjølvannet av dette. Runner er et imponerende finstemt og stilrent drama som kan gi assosiasjoner til både Terrence Malick (og da særlig hans tidlige filmer) og Kelly Reichardt, men regissør og manusforfatter Mathias synes aller mest å ha funnet sin egen stemme.

I år var norske Anders Emblems A Human Position valgt ut til >>Film Forward-konkurransen.

I år var norske Anders Emblems A Human Position valgt ut til >>Film Forward-konkurransen, der Gritt av Itonje Søimer Guttormsen deltok i fjor. Vinneren i dette programmet var den sveitsiske filmen Retreat av Leon Schwitter, mens andreprisen gitt til den tidligere nevnte greske filmen Bastards.

Emblems film var ikke det eneste norske bidraget på festivalen. Syk Pike av Kristoffer Borgli ble vist i programseksjonen Another Take, mens delvis norske Sameblod av Amanda Kernell fra 2016 var med i et eget tribute-program med filmer om eller av verdens urbefolkninger. Også den colombianske filmen The Kings of the World, som deltok i sideseksjonen Open Horizons og tidligere har vunnet hovedprisen på filmfestivalen i San Sebastian, er en norsk samproduksjon. Filmen av Laura Mora ble nylig vist på Film fra Sør i Oslo.

Tributes og retrospektiv

Festivalen gir dessuten anledning til å se klassikere og mindre kjente filmhistoriske skatter i spesialvisninger og flere tribute- og spotlight-programmer. Thessaloniki internasjonale filmfestival viet i år slike hyllester til blant andre den greske filmskaperen Maria Gavala, som ble tildelt en ærespris, og den nå avdøde jugoslaviske/serbiske regissøren Aleksander Petrović.

Blant filmene av Gavala som ble vist på festivalen var The Scent of Violets, en stilisert og «off beat» dramakomedie fra 1985 om to kusiner i Athen som på ulikt vis lar livene sine styres av stereotypier fra datidens kvinnemagasiner. Retrospektivet av Petrovićs filmer inkluderte den internasjonale samproduksjonen The Master and Margarita fra 1972 med Ugo Tognazzi og Mimsy Farmer i hovedrollene. Dette en er en svært interessant nytolkning av Mikhail Bulgakovs roman, hvor handlingen stadig utspiller seg i Moskva på tyvetallet, men som like fullt kan ses som en kommentar til den stadig mer autoritære utviklingen i Titos Jugoslavia da filmen ble laget.

Også den høyst aktive briten Peter Strickland, som for øvrig er halvt gresk, ble presentert i et tribute-program. Dette bestod av både kort- og langfilmene hans, naturligvis inkludert den nyeste spillefilmen Flux Gourmet, med regissøren tilstede på visningene.

Den 63. utgaven av Thessaloniki International Film Festival ble arrangert i perioden 3.-13. november.

Delta i diskusjonen