Æres-Golden Alexander ble tildelt Monica Bellucci (Foto: Thessaloniki Int. Film Festival)

Høydepunkter fra Thessaloniki-festivalen

For første gang siden 1993 vant en gresk film hovedprisen på filmfestivalen i Thessaloniki. Cinema gir deg høydepunktene fra den 64. utgaven av festivalen, som i år hadde filmstjernen Monica Bellucci som æresgjest.

THESSALONIKI: Cinema har på ny besøkt filmfestivalen i Thessaloniki, som i år ble arrangert i sin 64. utgave i perioden 2.-12. november. Thessaloniki International Film Festival er en av de viktigste i Balkan-regionen, og gir ikke bare anledning til å se et bredt utvalg film fra vertslandet og dette området for øvrig, men også mange spennende titler fra resten av verden, med særlig fokus på uavhengig film og nye stemmer.

Blant årets gjester var gresk-amerikaneren Alexander Payne, som har et nært forhold til festivalen og pleier å presentere sine nye filmer her. I år kom han med sin nye spillefilm The Holdovers, som er en «return to form» for filmskaperen etter den mer påkostede «high concept»-satiren Downsizing – samtidig som den er hans første periodefilm, med handling lagt til starten av 70-tallet. Filmen er dessuten hans første samarbeid med skuespiller Paul Giamatti etter Sideways. Payne skal vi imidlertid komme tilbake til nærmere filmens norske kinopremiere, som er satt til 26. januar.

Italiensk stjernebesøk og gresk vinner

Den mest promonente gjesten må dog sies å være Monica Bellucci, som mottok en ærespris fra festivalen. De store filmstjernenes tid er kanskje over, men Belluccis stjernestatus i Europa er udiskutabel – og preget hun satt på festivalbyen med sin tilstedeværelse føltes som en gjenoppliving av nettopp denne æraen. I tillegg til å delta på en pressekonferanse var den italienske skuespilleren tilstede på en spesialvisning av Giuseppe Tornatores Malena fra 2000, der hun spiller hovedrollen, og på visningen av hennes nyeste film, Maria Callas: Letters and Memoirs. Dette er en dokumentar om en sceneforestilling der Bellucci i sin første teateropptreden spilte operastjernen Maria Callas, parallelt med at den tegner er et portrett av Callas selv, regissert av Yannis Dimolitsas og Tom Volf. Sistnevnte har også regissert sceneforestillingen, samt Callas-dokumentaren Maria by Callas fra 2017.

Den greske filmen Animal av Sofia Exarchou stakk av med hovedprisen Golden Alexander.

I tillegg til et eget konkurranseprogram for nye greske filmer, pleier et knippe filmer fra hjemlandet å delta i festivalens internasjonale hovedkonkurranse. For første gang på 30 år vant en av disse hovedprisen Golden Alexander «Theo Angelopoulos». Vinnerfilmen Animal er regissør Sofia Exarchous første film siden hun bemerket seg på det internasjonale festivalkartet med spillefilmdebuten Park fra 2016, og handler om en gruppe sceneartister som opptrer for turister på en gresk ferieøy. Med sin melankolske skildring av turistmålenes skyggesider og en ikke lenger ung hovedkarakter som begynner å kjenne slitasjen av dette livet har Animal flere likhetstrekk med Ulrich Seidls Rimini, om enn fra et kvinnelig perspektiv i en ikke fullt så mørk og forstyrrende film. Som så avgjort var en verdig vinner av prisen.

Prisen for beste regi gikk til amerikanske Joanna Arnow for sin «off beat»-komedie The Feeling That the Time for Doing Something Has Passed (som deltok i Directors Fortnight-sideprogrammet på årets Cannes-festival), der Arnow selv spiller hovedkarakteren som er i et av-og-på-BDSM-forhold med en eldre mann. Arnow vant i tillegg prisen for beste kvinnelige skuespiller, delt med Dimitra Vlagkopoulou for hovedrollen i Animal. Prisen for beste mannlige skuespiller gikk på sin side til Kostas Koroneos for sin hovedrolle i den greske filmen The Last Taxi Driver, et «noirsk» thrillerdrama om en middelaldrende drosjesjåfør som får en usunn besettelse for en yngre kvinne.

Prisen for beste manuskript gikk til Zeno Gratons The Lost Boys (originaltittel Le paradis), som er et fransk/belgisk LGBT-drama fra en institusjon for straffedømt ungdom – og som også var blant de sterkere filmene i hovedkonkurransen.

Kolonitid på hell og skrudde kjærlighetstester

Sweet Dreams handler om en familie som strides om overtakelsen av en sukkerplantasje i Indonesia ved kolonitidens slutt.

En film som ikke vant noen pris, men som i undertegnedes øyne nok var den aller beste i konkurransen, er nederlandske Sweet Dreams. Filmen er regissert av bosnisk-nederlandske Ena Sendijarević, med svenske Plattform Produktion og Film i Väst blant co-produsentene, og utspiller seg i Indonesia på slutten av kolonitiden. Filmens handling dreier seg om en nederlandsk familie som strides om overtakelsen av en sukkerplantasje i kjølvannet av patriarkens død, og de ytterligere komplikasjonene som oppstår med både streikende lokale arbeidere og en sønn han har fått med en indonesisk tjenestepike. Sweet Dreams hadde premiere på filmfestivalen i Locarno tidligere i høst, der Renée Soutendijk (kjent fra flere av Paul Verhoevens tidlige filmer) vant prisen for beste skuespiller – for øvrig delt med Dimitra Vlagkopoulou for Animal – og er en formsterk, drømmeaktig og til dels satirisk fortelling som tar flere uventede vendinger.

Blant de klare høydepunktene var også Fingernails, Christos Nikous nye spillefilm etter den underfundige og fabelaktige Apples, som hadde Cate Blanchett som eksekutiv produsent og gikk på norske kinoer for et par år siden. Med den nevnte debutfilmen markerte Nikou seg som en viderefører av de absurdistiske greske filmene i den såkalte «Greek Weird Wave», og kan sies å følge i landsmannen Yorgos Lanthimos’ fotspor når han nå beveger seg over i et internasjonalt produksjonslandskap med alt sitt snodige særpreg intakt. Premisset i den nye filmen er at man kan fastslå om par elsker hverandre ved å trekke ut og analysere en fingernegl, og med det forteller den en skrudd, humoristisk og romantisk historie om hvorvidt man egentlig vil ha sikre teknologiske svar om kjærligheten. Nærmest som en kommentar til forrige films tittel er Fingernails produsert for Apple+, og i sin første amerikanske spillefilm har Nikou fått med seg Jessie Buckley og Riz Ahmed i de sentrale rollene. Filmen vant det greske parlamentets «Human Values»-pris.

Jessie Buckley og Riz Ahmed spiller de sentrale rollene i greske Christos Nikous første amerikanske spillefilm Fingernails.

Flere greske høydepunkter

Flere greske filmer er dessuten verdt å trekke fram. Den kypriotisk/greske Embryo Larva Butterfly av Kyros Papavassiliou, som vant publikumsprisen i sideseksjonen >>Film Forward (for konvensjonsbrytende filmer) samt en nyopprettet pris for beste filmmusikk blant de greske filmene, er også en fortelling med en viss absurditet, her i form av et besnærende tidsreisekonsept hvor karakterene lever sine liv ikke-kronologisk. Zacharias Mavroeidis’ The Summer with Carmen er en svært sjarmerende og svært skeiv metafilm-komedie om vennskap, hundepass og ikke nødvendigvis forpliktende seksuelle relasjoner, som stakk av med publikumsprisen i den greske programseksjonen, ungdomsjuryens pris og Mermaid Award for beste film med LGBTQI+-tematikk.

Regissør og komponist Alexandros Voulgaris, også kalt The Boy, som blant annet har regissert Winona som undertegnede valgte til Kritikeruka under Tromsø filmfestival i 2021, deltok på årets Thessaloniki-festival med sin nye spillefilm Polydroso. Den utspiller seg i Athen-forstaden med samme navn og forteller en poetisk og ettertenksom historie om et mor-datter-forhold, og ble belønnet med en av de mange nasjonale prisene. Ingen pris ble dog tilgodesett Medium av Christina Ioakeimidi, til tross for at denne velspilte og finstemte «coming of age»-fortellingen om en sekstenårig jente som har mistet moren sin også må sies å være blant de bedre greske filmene på festivalen.

Blant øvrige vinnere var den britiske filmen In Camera av Naqqash Khalid, som vant den internasjonale filmkritikerjuryen FIPRESCIs pris for beste film i den internasjonale konkurransen, og som er en suggererende, kompromissløs og tidvis surrealistisk studie av maskulinitet og identitet.

Festivalen gir også en pris til en film eller person som belyser funksjonsnedsettelse, og denne gikk til den greske skuespilleren Stavros Zafeiris for sin rolle i den tyske filmen Touched av Claudia Rorarius. Dette er et sanselig og utfordrende drama om forholdet mellom Zafeiris’ rollefigur, som bor på et rehabiliteringssenter etter en alvorlig ryggskade, og en sykepleier der, spilt av islandske Isold Halldórudóttir – hvor også hennes kroppsstørrelse blir et tema. Med flere nærgående og hva man kan kalle kroppspositive sekvenser byr de begge på uredde rolleprestasjoner i en film vel verdt å merke seg, og de vant begge skuespillerpriser da filmen hadde premiere i et sideprogram på festivalen i Locarno.

Norsk co-produksjon og gjenvendende adopsjonstematikk

Noen flere titler fra de ulike programseksjonene fortjener også å framheves. I seksjonen Meet the Neighbours+, som består av første- og andrefilmer fra den utvidede regionen rundt Hellas, vistes bosnisk-hercegovinske Una Gunjaks spillefilmdebut Excursion. Dette er et velfortalt drama om en ungdomsskolejente i Sarajevo som lyver om at hun har debutert seksuelt og etter hvert også om å være gravid – og konsekvensene dette får i et samfunn med et fortsatt lite progressivt syn på kvinnelig seksualitet. Det forhindrer dog ikke at filmen, som er co-produsert av norske Mer Film, vil oppleves relevant for publikum i andre land.

Bosnisk-hercegovinske Una Gunjaks spillefilmdebut Excursion er co-produsert av det norske selskapet Mer Film.

Blant filmer vist utenfor konkurranse var den danske filmen Stille liv (The Quiet Migration) av Malene Choi, som er nominert til European Film Award i kategorien European Discovery – Prix FIPRESCI. Filmen handler om unge Carl som skal overta sine adoptivforeldres gård på den danske landsbygda, samtidig som han føler økende behov for å vite mer om sitt koreanske opphav. Med flere særegne grep og diskrete humoristiske innslag tar dette stillferdige dramaet opp rasisme, utenforskap og en adopsjonstematikk lignende Davy Chous Return to Seoul, som hadde norsk kinopremiere for et par måneder siden. Rundt samme tid ble Stille liv vist som Månedens film på cinematekene.

Adopsjon er også et tema i den litauiske regissøren Austėja Urbaitės spillefilmdebut Remember to Blink som ble vist i Thessaloniki, så her kan vi muligens snakke om en aldri så liten trend. Denne filmen skildrer en ung kvinne fra Litauen som ansettes som tolk for et fransk par som skal adoptere to barn fra hennes hjemland, og hennes kvaler etter hvert som hun mistenker at dette ikke nødvendigvis vil være til barnas beste – og med det evner Remember to Blink å ta opp vanskelige problemstillinger på både engasjerende og nyansert vis.

Nederlandsk perle

Melk: Hovedkarakteren Robin ønsker at den overflødige morsmelken hun produserer kan komme andre til nytte – noe som ikke skal vise seg å være enkelt.

Sist, men ikke minst: I >>Film Forward-programmet vises den nederlandske spillefilmen Melk av Stefanie Kolk, som igjen er en langfilmdebut. Filmen forteller om en ung kvinne som mister barnet sitt mot slutten av svangerskapet, og hennes ønske om at den overflødige morsmelken hun produserer kan komme andre til nytte – noe som ikke skal vise seg å være enkelt. Regissør Kolk skal ikke minst berømmes for den eksemplariske bruken av stillhet som narrativt grep, og da ikke bare i scenene hvor hovedpersonen deltar i «stille skogsturer» for sørgende, der turgåerne ikke er tillatt å snakke. Melk handler dypest sett om sorgbearbeidelse, men behandler dette med subtilitet og en letthet i tonen som gjør filmen langt mindre nedtrykkende enn den formodentlig høres ut. En finurlig liten perle av en film, som sammen med Sweet Dreams vitner om at det er verdt å følge med på nederlandsk film for tiden.

Den 64. utgaven av Thessaloniki International Film Festival ble arrangert i perioden 2.-12. november.