«Kalvøya - 50 år siden første riff» - Minnebok fra 27 år på Kalvøya
4Total vurdering

Dokumentaren «Kalvøya – 50 år siden første riff» kommer på NRK 13. desember. Den forteller om festivalen som av mange kalles «alle norske festivalers mor».

Og la det ikke være noen tvil. Gjennom de 27 årene den eksisterte utviklet den seg til å bli en betydelig aktør i norsk kulturliv. Her spilte mange norske artister, noen av dem i en tidlig fase av egen utvikling, andre på et tidspunkt da de var etablerte. Og noen av dem i begge faser av egen karriere. Dessuten, og det er kanskje det Kalvøya-festivalen huskes mest for, en lang rekke av de aller største internasjonale pop- og rockartistene viste seg også fram på scenen på den idylliske Bærumsøya.

Festivalen levde i perioden 1971 til 1997. Filmen følger hele denne perioden og viser både oppturer og nedturer. Her er musikken, solskinnet, folkehavet, regnværet som ødela enkelte årganger, logistikkproblemer, Dylan på båttur i indre Oslofjord (ja, her får vi bildene), og mange glimt fra konsertene.

Det eneste vi ikke får høre om er at Frank Zappa ble så begeistret for Kalvøya at han spurte Arne Nordheim om det var mulig å kjøpe hele øya.

Journalistisk blikk

Hvordan skal så en dokumentar av denne typen vurderes på den evig tilstedeværende terningen? Som dokumentar – som film – oppnår den ikke den høyeste vurderingen. «Kalvøya – 50 år siden første riff» er fortalt med et ordinært journalistblikk. Den gir oss en blanding av arkivopptak og intervjuer, og er dermed en relativt ordnet og kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene. Historien blir med andre ord i hovedsak fortalt fram av de som laget festivalen og de som spilte der.

Dokumentaren hverken graver dypere eller skuer videre enn det den strengt tatt er nødt til. Vi får det vi trenger å vite for å skaffe oss et overblikk. Det kunne for eksempel vært interessant om den hadde dykket dypere i overgangen fra en motkulturell bevegelse (med utgangspunkt i miljøet rundt viseklubben Hades) til en profesjonell konsertarrangør – og dermed pengemaskin. Her ligger nemlig noe av historien om at også lille Norge ble en kulturell stormakt. Da festivalen startet opp hadde knapt noen i andre land hørt om en artist fra Norge (med noen ytterst få unntak). Da den gikk ut av tiden, og i årene etterpå, var Norge begynt å gjøre seg gjeldende – i denne sammenhengen først og fremst via a-ha, som hadde sin eksklusive, egne dag på Kalvøya i 1988.

Historisk dokumentasjon

Men som historisk dokumentasjon over en fase i norsk underholdningshistorie er «Kalvøya – 50 år siden første riff» interessant, og derfor verdt å se. De som organiserte den, noen av artistene som ser tilbake på egen deltakelse og datidens musikkjournalister forteller fram sin versjon. Noe av det mest interessante er intervjuene med avdøde festivalgeneral Paul Karlsen, opptak som ikke er vist tidligere. Mange som var på Kalvøya – enten som publikummere, artister eller på andre måter i de årene – vil glede seg over mange gjensyn. De vil kanskje også bli overrasket over hvor lenge festivalen faktisk eksisterte, og hvilken kulturell betydning den hadde. Mange av dem har nok vært publikum i én periode. Men festivalen gjorde seg altså gjeldende i over et kvart århundre. Ikke mange publikummere har nok vært med i alle de 27 årene.

Det er dette siste blikket som er filmens viktigste ressurs, og som gjør at den lander på et anstendig tall på terningen. En dokumentasjon av norsk pop og rock (og litt jazz) er velkomment. Vi trenger det for å se hvilken vei vi gikk for å komme dit vi er i dag.

Delta i diskusjonen