– Jeg elsker å jobbe med film uansett media. Forskjellen er at tv-filmen fungerer som en romanserie mens kinofilmen kan bli til poesi. Jeg er nok mer anlagt for poesi enn for de lange dragene i romanen. Dessuten avhenger moroa selvfølgelig av hva slags karakterer jeg spiller, sier Ellen Dorrit Petersen. 

For tiden byr du på tre forskjellige karakterer i tv serier og på kino. Hvilken av versjonene treffer best den indre private Ellen?

– Inger er en outsider i Frikjent- universet. Hun har problemer med mann og svigermor og tørster etter kjærlighet. Hun er en slags Ibsensk Nora som står der og venter forgjeves på «det vidunderlige». Louise i Shelley er privilegert og ressurssterk, men ufrivillig barnløs. Det preger henne mentalt. Hun føler seg tom og søker etter mening i healing og alternativ livsstil. Advokat Elea Bergen hadde nok ledd av henne. Hun er tøff og kompromissløs, men har empati for de svake. Elea er nok nærmest mitt hemmelige jeg, for innerst inne er jeg stor i kjeften og tåler ikke bullshit. Den siden legger jeg lokk på av ren sjenanse.

Det mørke og destruktive

Grøsseren regnes ikke blant filmens mest intellektuelle sjangere. Med Villmark 2 fra i fjor og årets Shelley har du to grøssere på rullebladet. Betyr det at du har sans for de mørke og nifse filmene?

– Jeg har sans for de mørke og destruktive rollene, men synes det finnes mye rart i denne sjangeren som jeg holder meg langt unna. Blod og bøø er egentlig ikke noe for meg fordi det trigger nifse drømmer som plager meg i ukevis. Men når grøsseren klarer å ta tak i underbevisstheten og krype inn i nervesystemet synes jeg sjangeren fungerer.  Da blir det interessant og ikke bare skremming.

Shelley er spillefilmdebuten til den iranske regissøren Ali Abbasi som er basert i Danmark. Han kontaktet Ellen med et uferdig og tvetydig manus og forklarte at han egentlig ønsket å lage et drama om politiske og etiske dilemmaer ved økonomisk migrasjon. Men en slik film var vanskelig å lage fordi temaet kunne virke kjedelig, overmoralsk og skremme bort publikum. Om han tok fokus bort fra den politiske tematikken kunne budskapet liste seg inn i bakhodet til publikum som en ettertanke. Da ville Shelley bli et samfunnskritisk drama maskert som grøsser.

Ondskap

– Jeg opplevde Ali Abassai som en politisk og samfunnsengasjert mann. Han snakket også mye om ondskapen i verden på en ikke-religiøs og helt konkret måte som han hadde sett og opplevd. Ali mener det onde eksisterer som en reell kraft som kan bosette seg i personer og oppstå i situasjoner. Det var tydelig at tanken om det onde var viktig for ham da han laget denne filmen.

Shelley forteller om et velstående skandinavisk ektepar som har valgt en alternativ livsstil fjernt fra allfarvei. Louise og Kasper (Peter Christoffersen) er vegetarianere, dyrker sin egen mat og lever uten elektrisitet, mobil og PC. De ansetter en ung rumensk kvinne som hushjelp. Elena (Cosmina Stratan) er alenemor og tar jobben for å tjene nok penger til å kjøpe en leilighet for familien. Det vil ta henne 3 år i et fremmed land.  Louise og Elena blir gode venner, svømmer sammen i tjernet og betror seg til hverandre. Louise kan ikke få barn og spør Elena om hun kunne tenke seg å bære frem ekteparets barn som surrogatmor.  Betalingen er en flott leilighet i hjembyen og muligheten til å flytte sammen med sønnen i løpet av bare 9 måneder. Elena aksepterer forslaget, blir inseminert og gravid. Etter hvert begynner problemene. Hun mister krefter, har fryktelige smerter, nifse visjoner og merkelige klor på kroppen. Hun føler at barnet i magen tapper energien og spiser henne opp. Som om hun er gravid med det onde.

Surrogati

Surrogati er et omstridt tema og forbudt i mange land. I Shelley assosieres det med ondskap og skildres grotesk. Hvilke tanker gjør du deg selv om temaet?

– Når man ser på surrogati som en industri som utnytter fattige kvinner ER det grotesk. Jeg ville aldri gjort det selv og tenker at verden er full av foreldreløse barn som trenger familie. Adopsjon er den beste løsningen, men for noen som homofile og enslige er det i praksis umulig å adoptere. Da tenker jeg på mine homofile kompiser som lengter etter barn og forstår at de går andre veier.  Derfor finnes det enkeltsaker og personer man kan sympatisere med. Men dette er helt klart et vanskelig tema.

Shelley er produsert på lavbudsjett og foregår på 5 språk med like mange nasjonaliteter foran og bak kamera. Filmen ble spilt inn på location i et gammelt sommerhus i Skåne 4 mil fra nærmeste by. Kombinasjonen lavbudsjett og mange nasjonaliteter på settet gav innspillingen en helt spesiell stemning.

– Når man ikke jobber for pengenes skyld, men for troen på prosjektet, skaper det dedikasjon og stor entusiasme. Det gjaldt oss alle fra filmcrew til skuespillere og regissør. Vi bodde enkelt og isolert, den eneste luksusen var egen kokk på settet som disket opp måltidene. Fellesspråket var engelsk. Det er morsomt å se at når folk må kommunisere på et fremmed språk blir alle litt utrygge og går rundt og er ekstra høflige mot hverandre.

Improvisasjon

Arbeidet med skuespillerne startet flere dager før manus var ferdigskrevet og filmcrewet på plass. Mye av historien i Shelley ble formet underveis gjennom mange og lange improvisasjoner mellom Ellen og den rumenske skuespilleren Cosmina Stratan.

– Ali Abbasi er en regissør som liker sine skuespillere, og ga oss mye mat å tygge på. Han satte oss til å jobbe med relasjonene mellom karakterene slik at de vokste frem av seg selv. Han snakket til oss som om vi var personene i filmen og skapte situasjoner som vi improviserte videre på. I denne fasen handlet det mye om å koble seg til hverandres energi. Cosmina er en strålende skuespiller. Vi fikk øyeblikkelig kontakt og hadde et naturlig avslappet og frydefullt samspill.  Jeg elsket atmosfæren på innspillingen. Det hele var så FINT at jeg skulle gjerne gjort den produksjonen om og om igjen i mange år.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen