«West Side Story» – Et utsøkt vågestykke
5Total vurdering

 Mesterregissøren Steven Spielberg har begått et dristig vågestykke i celluloid gjenopplivning ved å ta for seg musikalklassikeren West Side Story. Resultatet er så makeløst, forrykende og tvers igjennom godt gjennomført, at det blir vanskelig for en skap-musikalfan ikke å uttrykke seg en smule panegyrisk.

Vi befinner oss som kjent i et raseinndelt og gjengherjet New York, på Upper West Side, på midten av 1950-tallet. Her utspiller det seg en Romeo og Julie-fortelling av dimensjoner når Tony, som tilhører den hvite Jets-gjengen, forelsker seg hodestups i løpet av èn skjebnesvanger kveld i Maria, hvis bror Bernardo er leder av den puertorikanske gjengen Sharks. Det faller ikke i smak i noen av leirene og de står overfor et oppgjør som får dramatiske konsekvenser.

Vekker resonans i vår tid

West Side Story Crime, Drama, Musical, Romance | December 10, 2021 (United States) Summary: An adaptation of the 1957 musical, West Side Story explores forbidden love and the rivalry between the Jets and the Sharks, two teenage street gangs of different ethnic backgrounds.
Countries: United StatesLanguages: English, Spanish

Mange har et sterkt forhold til Robert Wise og Jerome Robbins’ Technicolor-bravurnummer fra 1961, men dette er utvilsomt en filmklassiker som fremstår problematisk sett med dagens øyne. Det gjelder spesielt casting av brunsminkede hvite skuespillere i latinamerikanske roller med nesten parodisk spansk aksent. Et unntak var Rita Moreno, som spiller gjenglederen Bernardos kjæreste Anita, som skulle bli den første latinamerikanske kvinnen som vant en Oscar for sin makeløse rolleprestasjon. Rasekonflikten som skildres i West Side Story vekker også resonans i vår tid, og Spielbergs visjon fremstår derfor (dessverre) hverken som datert eller uaktuell.

Spielberg har i forkant av lanseringen lagt vekt på at det er sceneversjonen fra 1957, og altså ikke filmversjonen fra 1961, som er den nye filmens historiske forelegg. Ved å benytte seg av Rita Moreno i en spesialskrevet rolle, blir det dog vanskelig helt å fraskrive originalfilmen som inspirasjon. Det er i tillegg blitt gjort en vesentlig innsats for å rette opp representasjonsproblematikken i Spielbergs filmatisering.

 Det har eksempelvis vært et bevisst valg ikke å tekste den spanske dialogen, for ikke å illudere at den store spansktalende populasjonen i USA (og verden) ikke er den tiltenkte målgruppen. Hvis man ikke forstår spansk, men kjenner historieforløpet godt i forveien, er ikke det noen utpreget utfordring for filmopplevelsen. Det skal dog nevnes at det (høylytt) ble utvist litt irritasjon over nettopp dette grepet blant publikum, under formiddagsvisningen undertegnede var på.

En Jerome Robbins-evolusjon på steroider

Der en Hollywood-musikalfilm som La La Land i den grad endte med å bli amatørenes aften, i hvert fall når man sammenligner med gullalder-musikalene den forsøkte å etterligne, er dette på ingen måte tilfellet med West Side Story. Originalfilmen var med-regissert og koreografert av legenden Jerome Robbins, som også regisserte og koreograferte sceneversjonen på Broadway. De som er innviet i danse- og ballettverdenen, vet at Robbins’ har sin helt egen arv og særegne signatur. Derfor er det ikke så rart at det er stjernespiren Justin Peck som har tatt over stafettpinnen som koreograf i Spielbergs versjon. Han er utdannet på School of American Ballet og har flere år som danser i prestisjetunge New York City Ballet bak seg før han ble utnevnt som huskoreograf for kompaniet, en tittel som kun nettopp Jerome Robbins (og grunnleggeren George Balanchine) har hatt før ham.

Ansel Elgort som Tony og Rachel Zegler i nok en storfilm fra Steven Spielberg.

Robbins’ lekne signatur er absolutt gjenkjennelig og til stede i filmen, men Justin Peck har, i tro New York City ballet-ånd, oppdatert og tilspisset koreografien til vår tids mer atletiske utførelse. Det er en slags Jerome Robbins-evolusjon på steroider og det er helt magisk gjennomført. Det hjelper selvfølgelig at ensemblet består av en rekke helprofesjonelle Broadway-stjerner, som yter den eksplosive koreografien den fulle rettferdighet. Broadway-stjernen Ariana DeBose, som spiller Anita, er et klasseeksempel (blant mange) og hun puster nytt liv i forrykende dansenumre som America og Dance at The Gym.

Skuespillerprestasjoner i særklasse

Spielbergs film byr på skuespiller-, sang- og danseprestasjoner i særklasse. I motsetning til filmversjonen fra 1961, synger alle skuespillerne selv, og enkelte opptak er gjort live på settet, noe man også gjorde i filmatiseringen av Les Miserables (2012). Det er kanskje bare akkurat her Spielberg viser at han ikke har laget musikal før.

Å skulle synge fullt ut opptak etter opptak på settet, er ikke nødvendigvis det beste utgangspunktet for en god vokalprestasjon, selv om det unektelig åpner for spontanitet og liv i scenen. Nykommeren Rachel Zegler, som spiller Maria kun 18 år gammel, er en helt avsindig god sanger – og ikke minst en åpenbaring som skuespiller. Mange kjenner henne allerede fra YouTube fra før hun ble castet av Spielberg, og det er bestemt ikke her det knirker når det først gjør det. Ansel Elgort (Baby Driver, The Fault in Our Stars), har en tenorklang som egner seg perfekt til den sjelfulle, elegiske Tony, men man blir litt nervøs i enkelte scener for om håndverket holder, selv om Elgort har en god del sangerfaring, og det går ikke helt knirkefritt hele veien.

Det tar han til gjengjeld igjen på sjarmen, og det er vanskelig ikke å la seg rive med av den inderlige og intense romansen mellom Tony og Maria. Spielberg har ikke minst et helt spesielt øye for å caste typer som gjør seg godt i en bestemt setting, med spennende ansikter og unike personligheter som skinner igjennom. Mike Faist som spiller gjenglederen for The Jets, Riff, er et fantastisk eksempel, og kanskje undertegnedes yndlingsoppdagelse fra filmen. Også han er kjent fra Broadway. Ikke bare kan han slenge ut periodefraser som «daddy’o» og «buddy boy» med den største selvfølgelighet, han har et utseende og stemme som ser ut til å være støpt inn i den forestilte perioden. Danseferdighetene er i tillegg ufattelig imponerende.

Upåklagelig håndverk

Speilbergs West Side Story preges i det hele tatt av upåklagelig håndverk på flere avgjørende områder. For en så tydelig visuelt orientert film, er det viktig at kostymene bidrar til helhetsuttrykket. Kostymedesigner Paul Tazewell har vekket perioden til live gjennom spesiallagede kostymer, og det har utvilsomt vært en stor styrke at Tazewell har erfaring som kostymedesigner fra scene- og danseverdenen. Det er stor fare for at Ariana DeBose i Anitas gule kjole med rødt underskjørt, kan bli like ikonisk som Rita Morenos lavendelsfargede kjole fra originalfilmen. Kostymearbeidet er sjeldent autentisk, der kostymene blir et meningsbærende element i filmen, med en rekke kulturelle referanser bakt inn i bekledningen. Som dreven vintagesamler selv, kan undertegnede bekrefte at Tazewell tydeligvis har gjort hjemmeleksene sine når det kommer til stiluttrykk og konstruksjon av plagg fra midten av 1950-tallet. Det er en visuell fest som forhåpentlig ender med en Oscar-statuett.

Man kan vel neppe kalle et så episk og storslått musikalverk som West Side Story for subtilt, men Spielberg som filmkunstner vet å utnytte nyanser til det fulle, både spillemessig og helt konkret i bilde og lyd, for å skape en større sammenheng. Bare noe så elegant som at hvinet fra t-banen hinter til de første tonene av Somewhere. Rekkefølgen på sangene har også mye å si for narrativet, her har Spielberg valgt å følge sceneversjonen i stor grad, men det er da også lekt litt med hvem som synger hva – uten å avsløre for mye.

Spielbergs versjon fremstår overordnet mer lineær og rett på sak enn originalfilmen, og selv om den byr på usedvanlig godt håndverk, kunne man kanskje ønske seg at noe av den kunstneriske innovasjonen fra Technicolor-vidunderet hadde sneket seg inn med litt mer nyskapende og utfordrende elementer. Janusz Kaminskis fantastiske fotoarbeid hinter da også vagt til nettopp Technicolor, men det er akkurat som om filmen er blitt polert en gang for mye, og teksturen forsvinner.

Når det er sagt er helheten slående og Spielbergs West Side Story står igjen som en av årets beste filmopplevelser – og den beste filmmusikalen på flere tiår. Spielberg har skapt ekte, gammeldags filmmagi med moderne filmkrefter – pustet liv i Bernsteins musikk og Sondheims tekster, og Robbins’ uforlignelige koreografi. Den vil utvilsomt stå som et inspirasjonsverk for ettertiden og et klasseeksempel i godt filmhåndverk som er mesterregissøren verdig.

Delta i diskusjonen